Anitra skrek, men det var Harrys baller som spurvehauken slo klørne i. Den sensommers dag i grålysningen utspant det seg et drama som det den dag i dag går både gjet-, sau- og rotteord om - slaget ved Stiklepung! Instinktivt hadde hauken grepet tak i det den trodde var det mest sårbare punkt, og Harrys gedigne testikler skilte seg ut. Målet var bra, men klørne fikk ikke feste! Og Harrys panne bar klarhet og fred, det lo om hans munn, lik et smil der omsider får makt. Han visste jo at hans egne baller var usårbare, og med lynraske klask brukte han nå to andre som punchingballer mot haukens hode. Haukens ansikt antok et forvirret uttrykk, og situasjonen skulle raskt forverre seg da Brutus med kjempeklyv angrep bakfra og kjørte resten av søteroten langt opp i haukens hekk! Som om ikke det var nok fulgte han opp med et halvt snes brassespark som fikk rovfuglens fjær til å stå som en sky rundt dem. Hadde mennesker passert i samme stund ville de nok antatt at en gedigen putekrig var under utfoldelse.
Hauken var nå mer fortvilet enn forvirret, og smerten fra søterot i stumpen fikk dens øyne til å poppe ut som sprengte hyseøyne. I samme øyeblikk kom Tassus sprintende med to revebjeller og en storhjelm i hendene og stappet de giftige plantene langt ned i angriperens nebb. Det han ikke fikk plass til der gned han inn i øynene på den uheldige. Omtåket, blindet, såret, fjærløs og forgiftet kapitulerte den vonbrotne hauk. Med et siste fornærmet flaps med ribbete vinger ristet den seg løs, tok av som et skadeskutt helikopter og forbannet seg på at i fremtiden skulle den holde seg til lemen.
Noen minutter senere, litt lengre øst, kvakk Gampus Sparkus' husbonde til i et forbauset "au," tok seg til hodet og så opp mot himmelen hvor et pussig fjærkre fløy forbi i en absurd adferd lik et krengende skip, snart hit og snart dit, opp og ned som i en berg og dalbane. "Nå har jeg sett det også," tenkte bonden med seg selv. "En flådd kylling som flyr!" Fra bakken plukket han opp noe som minnet om restene av en søterot, men det luktet da umiskjennelig dritt! Bonden ristet på hodet og gikk for å melke kyrne.
Tilbake i blomsterengen satt de fire musketerer og kom seg til hektene etter bruduljen. Brutus spyttet ut en fuglefjær, ristet på kroppen og utbrøt; "Makan til amatør! Også en liten spurvehauk da! Hadde det enda vært en hønsehauk, så hadde han kanskje hatt en nubbetjangs i helvete! Søteroten kan han forresten beholde, den smakte allikevel ikke noe særlig." De fire rullet rundt i krampelatter, men den skulle imidlertid snart forstumme...
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar