Scenen var en måneskinnsnatt på en høyde nær målet, uten å vite at de var i ferd med å bli omringet av rotter, dusinvis i tallet. I det Brutus kastet seg begjærlig over en saftig pæreskrott han hadde funnet ved bekken, grep Tassus nok en gang ordet. "Vet dere hva piskop Dionysios fortalte meg en gang?"
Månen kastet et eventyrlys over landskapet hvis bergarter var en tilfeldig mikstur av størknet vulkansk magma (Tufa), rombeporfyr, samt dolomittmarmor og kalkstein, men med ville blomster i blant. En og annen flaggermus flimret over deres hoder med flappende vingeslag, men ellers var det tyst. Lederen for de værhårløse hevet sin høyre forlabb i samme stund, hans undersåtter stivnet nær som levende saltstøtter fra Jobs bok.
"Eh, nei. Hva sa han" spurte Harry forbløffet, han hadde aldri hørt at Tassus hadde nytt godt av Dionysios' kunnskap. Som om Tassus kunne lese hans tanker, repliserte han: "Åh jo da. Piskopen favnet alle han! Og jeg er jo på alder med din onkel, men da jeg var liten, og særlig etter den episoden med de forferdelige fallosene, da tok Dionysios vare på meg." Brutus spyttet utålmodig en pærekjerne i retning Tassus, men bommet. "Men i himmel og kloakk, hva var det han fortalte da!!!?"
"Æh, jo, han fortalte om hvorfor vi egentlig blir kalt Rattus Norvegicus. For vi er jo ikke norske, ikke egentlig. Piskopen sa at vi opprinnelig stammer fra Nord-Kina, men at for mange, mange, mange..." Her ble han avbrutt av en illevarslende smatting fra Brutus. "Jo, altså, for lenge siden var det en menneskekjempe der som jeg tror het Deng Meg Hvis Du Kan, og han hadde en hetterotte i lomma som het Hannibal. Han, ja, rotta het det, ble med ham på hans erobringer helt til Europa. Og Deng Meg var glad i damer, og det var Hannibal også. Og så formerte de seg. Æh, ikke sammen altså, men hver for seg." Brutus sukket tungt, tok en drabelig støyt av grappaen, bikket over i stabilt sideleie og kapitulerte.
"Det var slik vi kom til Europa. Men det er ikke derfor vi blir kalt Rattus Norvegicus. Mange rotteår senere var det nemlig ett av Hannibals tipp-, tipp-, tupp-, tapp- tappeolderbarn..." Her trakk Tassus pusten og gløttet bekymret i retning Brutus for å se om det var noen flere prosjektiler på vei. Lettet over 'faren-over'-signalet, kom det så stykkevis og delt: "Vel, dette spesielle avkommet, han het forresten Hei Jack, han bordet en skute i Bergen på søken etter mysost. Det er mulig han bare fant pultost, men i alle fall kom'n seg ikke i land før skonnerten la fra kai. Så han måtte bli med som blindpassasjer - til England. Og der var der et fallosfoster, nei, jeg mener menneskeforsker som oppdaget ham. Og han skjønte jo at Hei Jack kom fra Bergen. Og så omdøpte de ham. Hei altså, nei sorry, Hei Jack, til Rattus Norvegicus." Med en bedrøvet stemme, men allikevel fornøyd med å ha fått fortalt historien, avsluttet han: "Jeg vet forresten ikke hvordan det gikk med Hei ... Jack."
I det Tassus' siste ord var ytret, tok den værhårløse rotteleder et steg frem i måneskinnet og sa med pipende, men vennlig røst: "Vær hilset Musketerer. Og velkommen til Roma!"
Reisen for Rottedams' gjenlevende sønner var atter i ferd med å ta en ny vending, denne gang til det bedre...
#Eventyr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar