Jeg nevnte at det skulle bli verre. Først ble det imidlertid litt bedre, både da og i nåtid. Jeg har utrolig nok klart å lure hun som ikke ville omtales, ut på glattisen! Ikke så langt ut at hun gikk gjennom, det hadde vært både kaldt og kjedelig, men akkurat passe langt ut. Her er hennes skriftemål:
«Jeg har dessverre, akkurat som deg, nokså dårlig hukommelse når det gjelder morsomme/pinlige opplevelser i barndommen (eller er det ganske enkelt at jeg er en mester i fortrengning?) Likevel har jeg ett minne fra 4. klasse på Lysejordet skole som er verdt å nevne for deg. Ett minne som aldri vil blekne, men som alltid gir meg høy puls og en merkelig rødfarge i ansiktet. Det var den dagen for 32 år siden da jeg skulle lese høyt for resten av klassen et avsnitt om ur-innbyggerne i Australia. Det katastrofale var, at da jeg kom til dette ordet i teksten klarte den lille, røde djevelen på min venstre skulder å overtale hodet mitt til at ordet skulle formuleres slik: «urin-byggerne» ... Og det er gøy for gutter på 10 år! Og det er ikke gøy bare i tre sekunder, det er gøy leeeeenge. Og det blir enda morsommere når den som leser blir rød som en tomat og i sin befippelse og fortvilelse og forfjamselse klarer å lese «urin-byggerne» de fire neste gangene ordet dukker opp i teksten også!»
Ja, det hadde vært moro å gå i den klassen! Rask hoderegning tilsier at på den tid var jeg milevis unna 10 år. Hadde jeg imidlertid fulgt en fornuftig yrkesvei, kunne jeg i teorien ha endt opp som hennes lærer. Men det var noe annet som slo meg: Er det tilfeldig at historier fra barndommen stort sett handler om pissemaur, dyreskvett, urologer og urin? Eller ligger det noe dypere her? En kattugle, en urinnvåner, en totempel eller en slags Farao begravd i en Freudiansk komposthaug? Det må jeg vente med å grave videre i. Straks etter tanken landet, observerte jeg nemlig en marihøne som flakset rundt ute i hagen. Og så nok en! Som om det ikke holdt, landet en tredje høne i svart korpus, påmalt én rød flekk - akkurat det motsatte av normen. Noe lignende har jeg aldri før observert, det være seg svarte, røde, flekktyfus eller ei, døde som levende, godt inn i en oktober måned badet i grønt gress. Og der sporet som sedvanlig trikkeskinnen av.
Tilbake til ugressets oppvekst. Det gikk litt bedre i forholdet far/forloren sønn. En stakket stund riktignok. Rett før eller etter kattefadesen flyttet vi nemlig til Vetlanda. Om det var lønnsforholdene som var grunnlaget for forflytningen til Lasarettet, noe sykehus ofte heter i Sverige, aner jeg ikke, men vi bodde i hvert fall der en stund. Snart pratet jeg smålandsk, og sykehuset var et praktfullt sted for cowboyer og indianere - korridorene var så lange og fine å løpe i! Nå ikledde vi oss ikke habittene akkurat på dagtid, men etter besøkstiden var det fritt frem. I hvert fall for små pasienter og tilsvarende poder, hvis far hadde både kvelds- og nattevakter. Jeg ser ikke bort fra at tilholdsstedet var Urologisk avdeling, men det spiller ikke store rollen - vi guttene sprintet gjennom ganger, veltet garantert diverse forlatte dryppstativer, skrenset rundt hjørner og hadde det alle tiders. Mine pasientkompiser hadde en klar fordel, de var utstyrt med slagvåpen i form av en slags plastpose med en lang slange tilkoblet. Ypperlig til å klaske fienden i hodet eller ryggen, ikke gikk det hull på posene med det grumsete innholdet heller! Det sier seg selv at jeg var den eneste indianer, posene ble benyttet som lasso, selv hadde jeg ikke bue en gang. Dermed tapte jeg alltid, selv om jeg løp raskest. Men det gjorde ikke noe, vi hadde det gøy. Lett misunnelig og glad i mine nye venner ble jeg, ordet «brilleslange» falt aldri fra deres nebb.
Mye, ofte lykken, er kortvarige greier: Ikke mange månedene senere var vi tilbake på Hosle. Men med på lasset hadde vi en svart liten puddel ved navn Petter, han ble min beste venn. At Donald-bladene lå i en fuktig kjeller og smuldret bort var nesten glemt, og far mer eller mindre tilgitt. I klassen hadde de bare kommet til bokstaven O, jeg hadde altså ikke gått glipp av en fluelort. En haug med år senere demret det for meg at alle disse guttene jeg møtte på sykehuset i Sverige hadde utlagt tarm, derav poser og en av grunnene til fars arbeide der. Tilbake i moderlandet ble han med å stifte den norske grenen av foreningen for stomiopererte. Den heter visstnok Norilco i dag, stiftet i 1971. Da var jeg også 10 år, akkurat som hun på glattisen.
Mørke skyer skulle selvfølgelig kjapt dukke opp i horisonten. Først mer eller mindre krystallklart relatert til det norske alfabetets sentrum; bokstaven O, grekernes Omega. Hadde jeg bare blitt plassert hos dem: Sist!
For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar