Jeg tenkte det var like greit å fortsette med Krohgs reiseskildring om/fra Nord-Norge. Denne gang er overskriften «Hurtigruten», og kan hende ikke helt uventet, blir det også et møte med Richard Bernhard With (1846-1930, norsk forretningsmann, skipsfører og stortingsmann):
(En noe mer moderne hurtigrute)
Det store, nye, elegante hurtigruteskip «Erling Jarl» [I Hurtigruten fra 1895-1943] av Nordenfjeldske Dampskibsselskab, utrustet med bredt promenadedekk, elegant musikksalong, bred nedgangstrapp, elektrisk lys, sentraloppvarming, gullknappet oppvarter etc., rullet i svære dønninger nordover Folden med ishavs-skipperen, spitsberg-gasten og «Verdens Gang»s korrespondent om bord.
Ishavs-skipperen hadde nettopp endt et foredrag om skogens ødeleggelse, og vi var dypt inne i en samtale om den slette mat på Koppang jernbanestasjon, hvor fisken var «sur» eller rettere sagt råtten, og svinesteken så tørr og gammel at man egentlig burde hatt en sag til å få den i stykker med.
- Sett det i «Verdens Gang», sa spitsberg-gasten kommanderende.
- Ja, sett det i «Verdens Gang». Der kommer jo alt mulig, sa ishavs-skipperen.
- Ja alt mulig, sa jeg, tilføyende i mitt stille sinn: Du også!
- Der er With! ropte med en gang spitsberg-gasten.
- Hurtigrutens skaper?
- Nettopp, ta ham nu! Kom her!
- Det er sånn sjøgang her, sa jeg unnvikende.
- Gjør intet. Kom!
Da jeg var presentert og hadde gjort et vanskelig bukk på det slingrende dekk, forklarte jeg hr. With at jeg efter redaksjonens ordre hadde forfulgt ham tre dager i Kristiania, men ikke funnet ham. Nu skulle han ikke inngå meg.
- Nei, nei, sa han lunt smilende, jeg vil gjerne i «Verdens Gang» jeg.
- Er De kaptein her om bord?
- Nei, her om bord er jeg nu slett ikke kaptein, for dette er et konkurrerende selskaps skip i hurtigruten, men jeg har vær kaptein på «Vesterålen» [Bygget 1891, i rute fra 1893-1941]. Nu er jeg kontorchef, disponent for Vesteraalske Dampskibsselskab.
- Var det «Vesterålen», som begynte i hurtigruten.
- Ja. Allerede da vi bygde«Vesterålen» sa jeg: «Dette skal bli hurtigruteskip i Nordland». Der var ingen som ville tro det. Men så averterte Departementet for det indre, som gjerne ville ha en slik rute for postens skyld, efter anbud på to skip. Det Nordenfjeldske og Bergenske Dampskibsselskab svarte at en sådan rute var risikable på denne farlige, mørke og lite oppmerkede kysten og dessuten ikke påkrevet.
- Det var da underlig at de ikke gjerne ville ha det store statsbidrag. Hadde de kanskje selv skip gående i ruten, som de trodde ville lide ved det? Frykter de for å konkurrere mot seg selv?
- Hva de fryktet, vet jeg ikke, men de hadde selv kombinert post- og godsrute, og den ville nok muligens komme til å lide, skjønt det var jo i grunnen bare godset til endestasjonene som de ville mistet. Statsråd Konow spurte meg en dag i Kristiania, hvorfor vi ikke meldte oss. Jeg svarte at vi hadde jo bare ett skip, «Vesterålen». Men hvis han ville forandre avertissementet til å lyde på ett skip, ville jeg forsøke å få mine meddirektører til å gå med på det. det gjorde de, og vi begynte med «Vesterålen». Det slo særdeles godt an, gikk godt og nu skyndte Nordenfjeldske og Bergenske seg å gjøre anbud på det annet skip.
- Ville De da ikke også overta det? Eller gikk det underhånden kanskje? Ble det ikke avertert?
- Nei! Det ble ikke avertert.
- Protesterte De ikke?
- Jo, og vi fikk i den anledning vår kontrakt forlenget på fem år. Se der er kapteinen her ombord, kaptein Lund.
Der ble da en ny slingrende presentasjon.
- Det er en fryktelig slingrebøtte denne skuta di, sa With smilende til konkurrenten.
- Vi er jo på Folla med sjøen på låringen, svarte han leende. Jeg tenker «Vesterålen» også ville danse i dag. Men det kan forresten være et svinevær her langs kysten, sa han til meg, og mange slags vind. Skjønt så slemt som på Vestfjorden er det nu ikke. Der var engang en som som skulle fortelle om uværet, da han kom inn i havn: Der var så mørkt i Vestfjorden, sa han, at styrmannen haurtkje. Det va all slags vind og sju slags sjy: skravelsjy og ravelsjy og vevelsjy, høgsjy, toppsjy, langsjy og brottsjy.
I det samme fikk «Erling Jarl» en forferdelig overhaling, så «Verdens Gang»s korrespondent tumlet ned mot rekken, som nesten rørte vannflaten, men han frelstes av ishavs-skipperen, der langet ut og tok ham i armen.
- Ta Dem i vare, sa han, ellers går De til hvittingen.
- Hva var dette for slags «sjy» da, sa jeg indignert til Lund, da jeg ved ishavs-skipperens hjelp hadde fått fatt i geleideren rundt ruffet.
- Den! sa kaptein With; det var ingenting; den har vi ikke navn for engang her oppe!
Hr. Lund nikket og sa:
- Der var en annen mann, som kom inn med en Nordlands-båt fra Vestfjorden til Svolvær. De spurte ham om han hadde sett noe til dampskipet der ute. Nei, svarte han; var kje vær for noko dampskip på fjorden i dag.
- Det må ha vært før «Vesterålen»s tid det, sa hr. With.
- Før hurtigruten, om jeg må be, bemerket kaptein Lund.
Ishavs-skipperen hadde nettopp endt et foredrag om skogens ødeleggelse, og vi var dypt inne i en samtale om den slette mat på Koppang jernbanestasjon, hvor fisken var «sur» eller rettere sagt råtten, og svinesteken så tørr og gammel at man egentlig burde hatt en sag til å få den i stykker med.
- Sett det i «Verdens Gang», sa spitsberg-gasten kommanderende.
- Ja, sett det i «Verdens Gang». Der kommer jo alt mulig, sa ishavs-skipperen.
- Ja alt mulig, sa jeg, tilføyende i mitt stille sinn: Du også!
- Der er With! ropte med en gang spitsberg-gasten.
- Hurtigrutens skaper?
- Nettopp, ta ham nu! Kom her!
- Det er sånn sjøgang her, sa jeg unnvikende.
- Gjør intet. Kom!
Da jeg var presentert og hadde gjort et vanskelig bukk på det slingrende dekk, forklarte jeg hr. With at jeg efter redaksjonens ordre hadde forfulgt ham tre dager i Kristiania, men ikke funnet ham. Nu skulle han ikke inngå meg.
- Nei, nei, sa han lunt smilende, jeg vil gjerne i «Verdens Gang» jeg.
- Er De kaptein her om bord?
- Nei, her om bord er jeg nu slett ikke kaptein, for dette er et konkurrerende selskaps skip i hurtigruten, men jeg har vær kaptein på «Vesterålen» [Bygget 1891, i rute fra 1893-1941]. Nu er jeg kontorchef, disponent for Vesteraalske Dampskibsselskab.
- Var det «Vesterålen», som begynte i hurtigruten.
- Ja. Allerede da vi bygde«Vesterålen» sa jeg: «Dette skal bli hurtigruteskip i Nordland». Der var ingen som ville tro det. Men så averterte Departementet for det indre, som gjerne ville ha en slik rute for postens skyld, efter anbud på to skip. Det Nordenfjeldske og Bergenske Dampskibsselskab svarte at en sådan rute var risikable på denne farlige, mørke og lite oppmerkede kysten og dessuten ikke påkrevet.
- Det var da underlig at de ikke gjerne ville ha det store statsbidrag. Hadde de kanskje selv skip gående i ruten, som de trodde ville lide ved det? Frykter de for å konkurrere mot seg selv?
- Hva de fryktet, vet jeg ikke, men de hadde selv kombinert post- og godsrute, og den ville nok muligens komme til å lide, skjønt det var jo i grunnen bare godset til endestasjonene som de ville mistet. Statsråd Konow spurte meg en dag i Kristiania, hvorfor vi ikke meldte oss. Jeg svarte at vi hadde jo bare ett skip, «Vesterålen». Men hvis han ville forandre avertissementet til å lyde på ett skip, ville jeg forsøke å få mine meddirektører til å gå med på det. det gjorde de, og vi begynte med «Vesterålen». Det slo særdeles godt an, gikk godt og nu skyndte Nordenfjeldske og Bergenske seg å gjøre anbud på det annet skip.
- Ville De da ikke også overta det? Eller gikk det underhånden kanskje? Ble det ikke avertert?
- Nei! Det ble ikke avertert.
- Protesterte De ikke?
- Jo, og vi fikk i den anledning vår kontrakt forlenget på fem år. Se der er kapteinen her ombord, kaptein Lund.
Der ble da en ny slingrende presentasjon.
- Det er en fryktelig slingrebøtte denne skuta di, sa With smilende til konkurrenten.
- Vi er jo på Folla med sjøen på låringen, svarte han leende. Jeg tenker «Vesterålen» også ville danse i dag. Men det kan forresten være et svinevær her langs kysten, sa han til meg, og mange slags vind. Skjønt så slemt som på Vestfjorden er det nu ikke. Der var engang en som som skulle fortelle om uværet, da han kom inn i havn: Der var så mørkt i Vestfjorden, sa han, at styrmannen haurtkje. Det va all slags vind og sju slags sjy: skravelsjy og ravelsjy og vevelsjy, høgsjy, toppsjy, langsjy og brottsjy.
I det samme fikk «Erling Jarl» en forferdelig overhaling, så «Verdens Gang»s korrespondent tumlet ned mot rekken, som nesten rørte vannflaten, men han frelstes av ishavs-skipperen, der langet ut og tok ham i armen.
- Ta Dem i vare, sa han, ellers går De til hvittingen.
- Hva var dette for slags «sjy» da, sa jeg indignert til Lund, da jeg ved ishavs-skipperens hjelp hadde fått fatt i geleideren rundt ruffet.
- Den! sa kaptein With; det var ingenting; den har vi ikke navn for engang her oppe!
Hr. Lund nikket og sa:
- Der var en annen mann, som kom inn med en Nordlands-båt fra Vestfjorden til Svolvær. De spurte ham om han hadde sett noe til dampskipet der ute. Nei, svarte han; var kje vær for noko dampskip på fjorden i dag.
- Det må ha vært før «Vesterålen»s tid det, sa hr. With.
- Før hurtigruten, om jeg må be, bemerket kaptein Lund.
Vi var nå nådd over Folla og gled inn mellom noen skjær, hvor der utveksledes post. En mann kom hen til kaptein With med et telegram. Da han hadde lest det, viste han det triumferende til hr. Lund: Det er den andre av våre som har bjerget nå i det siste.
Hr. Lund leste høyt:
« «Ekspress» innbjerget i går fra Høysund dampskip «Bodø» til Henningsvær. Maskinskade, kapteinen formener bjergning. Rekvirerer sjørettsskjønn.»
- Jo, det kan jo være bra nok, men jeg synes ikke du burde vist oss det telegrammet. Det blir deg en dyr spas. Dokke tjener minst 3000 kroner på det.
- Ja, naturligvis blir det dyrt, sa hr. With, han så på sitt ur. Men det er jo bodegatiden nu. Forresten er der vel ikke så meget som et elektrisk ringeapparat på dette skipet. Han så foraktelig rundt om seg.
- Der er knapper nok i røkesalongen, far!
Vi gikk efter hr. Withs elskverdige innbydelse alle sammen derinn. I et hjørne satt en blek, ung mann med hvitt slips og høyknappet vest. Spitsberg-gasten hvisket til meg at det var en prest, og det var like farlig ombord som lik i lasten.
Hr. Lund leste høyt:
« «Ekspress» innbjerget i går fra Høysund dampskip «Bodø» til Henningsvær. Maskinskade, kapteinen formener bjergning. Rekvirerer sjørettsskjønn.»
- Jo, det kan jo være bra nok, men jeg synes ikke du burde vist oss det telegrammet. Det blir deg en dyr spas. Dokke tjener minst 3000 kroner på det.
- Ja, naturligvis blir det dyrt, sa hr. With, han så på sitt ur. Men det er jo bodegatiden nu. Forresten er der vel ikke så meget som et elektrisk ringeapparat på dette skipet. Han så foraktelig rundt om seg.
- Der er knapper nok i røkesalongen, far!
Vi gikk efter hr. Withs elskverdige innbydelse alle sammen derinn. I et hjørne satt en blek, ung mann med hvitt slips og høyknappet vest. Spitsberg-gasten hvisket til meg at det var en prest, og det var like farlig ombord som lik i lasten.
Den gullknappede oppvarter kom med flasker, glass og sigarer.
Og bakefter ham trådte en gammel, ærverdig, hvitskjegget herre i embetsmannsuniform inn.
- God dag. Det er, brenne meg, for koldt derutenfor, sa han på ekte østlandsk. Men er det ikke kontorchef With? Reiser De med den konkurrerende rute? Tjener De fremmede guder? Det er fortære meg for galt.
Vi ble presentert: Hr. borgermester N.N.
Presten som under den første ed hadde hoppet høyt av forferdelse, lot til å bli litt beroliget etter presentasjonen.
- Ja, jeg skal si Dem, borgermester, svarte r. With, med et sideblikk til kaptein Lund: Det er så fullt av passasjerer bestandig på «Vesterålen», men her er alltid briljant plass. Jeg liker å ha riktig godt rom omkring meg, derfor reiser jeg her.
- Ha, ha, lo den gamle borgermester. Her er, annamme meg, hyggelige gutter ombord. Bare de nu ville la en gammel byråkrat også få en plass. Men det later til at det er forbi med aktelse for embetsstanden.
Ja, kan De klemme Dem forbi meg, sa ishavs-skipperen, så værsgo; men det er lettere sagt enn gjort.
- Det ser jeg nok for svarte pokker. Men kan De ikke puste maten opp i ryggen Dem? Å nei - han vinket avvergende, død og sylte la heller være! ropte han, da ishavs-skipperen prøvde på det.
- Der kommer «Vesterålen» for sydgående, sa spitsberg-gasten til meg, efter å ha sett ut av vinduet. Gå ut og se på den!
Vi gikk alle sammen ut. En stor, hvitmalt dampbåt gled oss forbi.
- Ja, der har vi rypa! sa kaptein Lund, hva er det for noen tegn du gjør med fingrene, With?
- Jeg bare spør kapteinen hvor mange passasjerer der er ombord.
- Nå, hva svarte han?
- Førti på første plass.
- Å, din løgnhals!
- Ha, ha! lo borgermesteren med en ny ed. Hyggelige gutter!
Og bakefter ham trådte en gammel, ærverdig, hvitskjegget herre i embetsmannsuniform inn.
- God dag. Det er, brenne meg, for koldt derutenfor, sa han på ekte østlandsk. Men er det ikke kontorchef With? Reiser De med den konkurrerende rute? Tjener De fremmede guder? Det er fortære meg for galt.
Vi ble presentert: Hr. borgermester N.N.
Presten som under den første ed hadde hoppet høyt av forferdelse, lot til å bli litt beroliget etter presentasjonen.
- Ja, jeg skal si Dem, borgermester, svarte r. With, med et sideblikk til kaptein Lund: Det er så fullt av passasjerer bestandig på «Vesterålen», men her er alltid briljant plass. Jeg liker å ha riktig godt rom omkring meg, derfor reiser jeg her.
- Ha, ha, lo den gamle borgermester. Her er, annamme meg, hyggelige gutter ombord. Bare de nu ville la en gammel byråkrat også få en plass. Men det later til at det er forbi med aktelse for embetsstanden.
Ja, kan De klemme Dem forbi meg, sa ishavs-skipperen, så værsgo; men det er lettere sagt enn gjort.
- Det ser jeg nok for svarte pokker. Men kan De ikke puste maten opp i ryggen Dem? Å nei - han vinket avvergende, død og sylte la heller være! ropte han, da ishavs-skipperen prøvde på det.
- Der kommer «Vesterålen» for sydgående, sa spitsberg-gasten til meg, efter å ha sett ut av vinduet. Gå ut og se på den!
Vi gikk alle sammen ut. En stor, hvitmalt dampbåt gled oss forbi.
- Ja, der har vi rypa! sa kaptein Lund, hva er det for noen tegn du gjør med fingrene, With?
- Jeg bare spør kapteinen hvor mange passasjerer der er ombord.
- Nå, hva svarte han?
- Førti på første plass.
- Å, din løgnhals!
- Ha, ha! lo borgermesteren med en ny ed. Hyggelige gutter!
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 303-306, Wikipedia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar