Kontrastene mellom Henningsvær og Fredrikstad er ganske store. Men noe har fiskeværet i nord og svabergene i sør til felles. Eksempelvis nærheten til havet. Og barn på jakt etter fisk i nord, i sør etter blåskjell og krabber. I hvert fall sett fra mitt ståsted.
Å fiske skrøt man ikke av i Henningsvær dersom fangsten inneholdt et snes eller to sei på snaue 2-3 kilo hver. Det tok litt tid før det festet seg for en jypling uten sjøbein, men omsider demret det at uansett størrelse, bortsett fra temaene villaks og vær, så: Hold kjeft om det. En del skrik og latter kunne riktignok høres fra den da eneste puben; «Knusarn». Men jeg skal ikke se helt bort fra at det var først noen år senere at jeg fanget opp akkurat det.
Vel, om tausheten rådde, fisken kom nesten på bestilling. Som regel nøyde vi oss ikke med å stå på brygga og fiske, vi klatret under den. Deler av kaien lå naturlig nok noen meter ut i havet, ellers hadde nok sjarker og andre fartøy ikke kunne legget til uten å skure mot berget. Det var betong innerst, og så en tre-brygge som hvilte på pilarer med tverrgående bjelker under. Leidere var satt opp med jevne mellomrom bortover brygga, ned dem klatret vi for å stå på bjelkene nærmest mulig havoverflaten og fisken. Det var ikke helt risikofritt, bjelkene var nemlig såpeglatte av «grønske» som vi kalte det, eller alger. Og temperaturen i havet kom sjelden over 10-12 grader, selv på varme sommerdager. Ingen voksne passet på oss, det hadde uansett vært fulldags jobb - vi oppholdt oss gjerne der hele dagen lang. Mirakuløst nok datt vi aldri uti. Fiskestang ble aldri benyttet i Henningsvær, dorg eller jukse var det som gjaldt, både under brygga og ute til havs. Poenget med å være under bryggen var både spenningen og nærheten til fiskestimene, synkeloddet med angel i håndsnøret ble låret nesten ned til bunn hvor torsken trivdes. Akkurat i det den passerte over angelen røsket vi til, var man heldig og torsken tilsvarende uheldig, fikk man fast fisk i buken. Da var det bare å hale inn og sette kleppen i den. Middag i boks. Nå til dags er det kanskje vanlig for barn å like det og sette fisk til livs, men i min oppvekst stod det ikke akkurat øverst på favorittlisten. Sløying var helt kurant, men det var de voksne som fortærte mesteparten.
Ute på havet dorget vi gjerne bøttevis med sei, snøret med søkke, sluk eller angel kom sjelden langt ned, og nådde omtrent aldri bunn før det nappet. Hadde man syv angler på, var det langt fra uvanlig at man kunne dra inn tre-fire sluggere på samme kast, og seien er som kjent langt mer energisk enn torsken - så slik sett var den mer moro å få på kroken. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det gikk til, men storebror min skal en gang ha prestert å få syv, kanskje seks sei på en line med seks eller fem angler på - slå den!
Selv fikk jeg én gang oppleve at havet «kokte», slikt glemmer man vel aldri. Øya er kanskje et par-tre hundre meter lang og mindre enn halvparten så bred. Det ligger en liten høyde overfor boligene, der var det perfekt å holde utkikk, både etter det ene og det andre. Så denne dagen gikk alarmen, en gutt eller jente ropte om flyvefisk (!) som spratt rundt i sundet på baksiden, mellom vår og en noe mindre øy litt lengre øst. To store stimer hadde bokstavelig krasjet, den nordgående hadde ingen intensjon om å vike for den sørgående eller motsatt. Vi barn hev oss i robåtene. Eller kanskje hadde vi båt med påhengsmotor tilgjengelig? Det er jeg ikke sikker på. Det tok noen minutter å komme frem, så «koket» var på nedadgående. Men det var langt fra nødvendig med dorg, var bare å bruke medbrakte bøtter. Snart var båtbunnen dekt, man formelig vasset i sprellende sei! Fiskemåker og svartbak ville også være med på fangsten, de skrek og stupte ned. Det er mulig jeg innbiller meg det, men jeg syntes å ha observert en og annen havørn som sirklet langt der oppe.
Det er mye som slår en i møte med Lofoten, noe av det jeg tenker på når jeg nå ser tilbake, er fargene og lyset. Alt, ikke bare hav og himmel, fortonte seg så mye klarere, gresset grønnere, blomstene riktignok litt mindre i størrelse på grunn av all blesten, men desto vakrere. Det er vel litt som her sørpå om høsten, fargene og luften blir gjerne mer fremtredende og klarere da. Så var det den spektakulære naturen der oppe; fra soveromsvinduet i annen etasje kunne jeg skue nesten rett nordover mot fjell, blant annet Vågakallen reiser seg majestetisk få kilometer der borte. Og så er selvfølgelig dagene lengre, barna fikk også være oppe og overvære midnattssolen. Nevnes bør også de bråe værskiftene, det kunne snu fra vindstille og varmt i luften det ene øyeblikk, til kuling med frådende hav i løpet av svært kort tid. Vekslingen mellom nå- og datid, dersom noen undrer, unnskyldes med en barndom som ikke lenger er, og en natur som heldigvis er.
(Fjellmagi sett fra Henningsvær)
Om vinteren var det naturlig nok annerledes, om enn ikke med henblikk på værskifte, da det var stabilt møkkavær. Jeg gikk på skole i Henningsvær et par-tre måneder en gang i elleve-tolvårsalderen. Aner ikke hvorfor, men jeg var altså der i mørketiden, mor og jeg losjerte hos tante Karin og mors bror, min onkel Terje, de drev en liten landhandel i selve tettstedet. Det er eneste gang jeg kan huske at jeg frøs i løpet av barndommen. På vei til og fra skolen samt på kaia hutret jeg. Det hadde ikke mest med temperaturen å gjøre tror jeg, hjemme på Hosle sov vi alltid med vindu åpent, om det så var minus 20 og kaldere ute. Nei, det var vinden, nedbøren og piskende saltvann drivende gjennom luften som forårsaket kulden. Det og nesten hele tiden føle seg gjennombløt. Finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær? Mulig det, men som sagt ... Ellers husker jeg ikke så mye fra disse ukene, bortsett fra at det var gøy å få være med på å kappe torsketunger i et av fiske-mottakene. Innbringende var det også, i hvert fall for en guttunge, og i særdeleshet for de lokale barna, som var nærmest som profesjonelle å regne før de omtrent kunne gå. Det gikk på akkord, jeg tror vi fikk 50 øre eller noe i nærheten for hver, og selv om jeg selvfølgelig var klønete til å begynne med, innbiller jeg meg å ha fått litt dreis på det etter hvert. Og så bet jeg meg merke i det nesten totale mørke. Dagene og havet gikk fra mørkt til nesten kullsvart, bare skumtoppene og saltet nede på brygga var hvitt. Noe snø minnes jeg ei. På skolen ble jeg småmobbet på grunn av dialekten min, eller manglende sådan. Jeg lærte enkle fraser som «Ka farsken?» og noen som neppe står i ordbøkene, det var alt. Det var også alt for denne gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar