Jeg har, naturligvis, om enn ikke da hun levde, vært borti skuespillerinnen Laura Sofie Coucheron Gundersen (1833-1898) før. En rekke ganger, for hun hadde fremtredende roller i Henrik Ibsens skuespill. Allerede 16. september 1850 spilte hun «Blanka» i urpremieren på det nå glemte skuespillet «Kjæmpehøjen» på Christiania Theater. Hun hadde hovedroller i mange av hans skuespill helt frem til januar 1897 da hun spilte «fru Borkman» i «John Gabriel Borkman». Året etter, i anledning Ibsens 70-årsdag spilte hun ikke, men hun fremsa prologen da «Bygmester Solness» gikk som festforestilling. Hun skapte også fremragende roller i dramaer av Shakespeare, Goethe og Bjørnson.
(Laura Gundersen, malt av Heyerdahl, 1879)
Følgende er en artikkel Krohg skrev i 1896 om henne, jeg syntes den var ganske festlig:
«Vil De tegne meg! Ja - jeg har lenge undret meg over at det ikke kom noen for å forevige meg. Jeg har nok ofte vært foreviget, men nu er det lenge siden, og de fleste bilder er så fryktelige, - så forferdelige, - så gyselige. Jeg har jo også vært malt, - vil De ikke bruke det?»
«Av Heyerdahl [Hans Heyerdahl, 1857-1913, norsk maler], det er sant. Det var jo utmerket.
Hun slo hendene sammen.
«Var det utmerket? Jeg så så ond og hård ut. Jeg så ut som jeg hadde myrdet Sigvard [hennes mann, skuespilleren Sigvard Gundersen, 1842-1904].»
«Jeg husker der var et underlig uttrykk i øynene, men mon ikke Heyerdahl nettopp med vilje har gjort det således for å få frem noe av alt det store i Deres kunst, villet antyde og minne for eksempel om lady Macbeth eller Hjørdis, - det uttrykk som selvfølgelig ikke kommer frem til daglig, når de satt modell for ham.»
«Å nei! Å nei! Jeg tror snarere det kom av noe annet. Jeg tror det snarere kom av at jeg virkelig hadde det uttrykket, fordi jeg var skrekkelig sint over å sitte så lenge. Jeg tror jeg måtte sitte sytti ganger for ham, og sintere og sintere ble jeg, og han måtte stadig forandre uttrykket derefter. Å, jeg glemmer aldri disse lidelser. Men en dag hevnet jeg meg på ham. Vi gikk gjerne og spiste frokost på en kafé i nærheten, og engang fikk vi en roquefortost som var full av mark, og jeg sa da at den ville jeg ikke spise noe av; men han sa at marken var nettopp det aller beste, at osten egentlig kun ble laget for at man kunne få anledning til å spise mark, og at de mest berømte «gourmander» blant hans bekjente i Jockeyklubben pleide å ta marken ut og spise den i teskjevis. Han var også en stor gourmand, sa han. Og da var jeg så ond mot ham, kan De tenke, at jeg tvang ham til å spise et stort stykke ost med mark i. Han måtte jo gjøre det, da han hadde sagt det. Men nu angrer jeg ofte på det. For det var jo fryktelig stygt av meg.
Så er det Skeibroks [Mathias Severin Berntsen Skeibrok, 1851-1896, norsk billedhugger] byste, kan De ikke ta efter den?»
«Ja, den er visst utmerket!»
«Er den utmerket? Med den lange halsen. - Uff!»
«Nei, det er sant, den var visst ikke god!» skyndte jeg meg å tilføye.
«Men så er det den av Aasta Hansteen [1824-1908, norsk maler, forfatter og forkjemper for kvinnesaken], den tegningen, den synes jeg selv best om, den er så nydelig. Den ville jeg helst De skulle ta. Men den kan vel ikke brukes, for det er jo lenge siden den ble tegnet, det er jo vel tyve år siden. Dessverre! Det kan ikke nytte å nekte det lenger. Nu kan det ikke nytte å lyve lenger. I begynnelsen løy jeg en måned, senere løy jeg et år, og så løy jeg flere år, men nu lyver jeg slett ikke mer.
Når vil De altså tegne meg?»
«Helst i dag.»
«I dag, nei - i dag skal jeg spille.»
«Skal De spille?»
«Ja, De må nok si - skal De spille? Jeg spiller jo aldri. Men i dag skal jeg nu allikevel spille noe der nede.»
«Hør, jeg har tenkt på at det dog er altfor galt at ikke De kom til å spille «Rottejomfruen» [som altså er en av figurene i Ibsens «Lille Eyolf» av 11.12.1894]. Den kunne De fått noe storartet ut av. Det kan da ikke være meningen at hun bare skal være en sånn alminnelig komisk original. Hadde De ikke hatt lyst til det?»
Hun reiste seg raskt, hevet sitt praktfulle hode og sa med et vidunderlig uttrykk av ungdom og kraft:
«Om jeg hadde lyst!»
Så gikk hun nervøst et par ganger frem og tilbake og satte seg derpå trett.
«Men folk vil jo stadig ha nye og unge, de vil han forandring, det er nu engang således, jeg bebreider ingen noe. Og på den annen side - «Rottejomfruen», det er sånt et stygt navn, synes De ikke?»
«Å -!»
«Fryktelig stygt! Men der var en annen rolle som jeg ville spilt, det var Rebekka i «Rosmersholm». Jeg fikk gikt av sorg over at jeg ikke kom til å spille Rebekka.»
«Kan man få gikt av sorg?»
«Om man kan? Jeg fikk det. Men nu tenker jeg ikke mer på det,» sa hun. «Og så kommer den tid man skal dø. Det er jeg så glad for, det gleder jeg meg så til. Gjør ikke De?»
«Nei - jeg kan ikke si det.»
«Jo, for jeg tror slett ikke man dør, ikke et øyeblikk. Jeg tror bare det er som kledningen faller av en.»
Og de merkelig dype øynene strålte av livslyst og energi.
«Dø? Virkelig dø? Nei, det tror jeg ikke, det er jo umulig. Jeg syntes det er det vanskeligste av alt.» Hun åndet dypt. «Holde opp å føle, å tenke, å se, å tale? En liten stund være borte, inntil man er over i det annet liv - nei, nei, nei - det kan jeg ikke tenke meg.»
«Så må De enda mindre kunne forstå dem som slett ikke engang tror på et liv efter dette, som tror at alt er forbi.»
«Det skal der jo også være noen som tror. Men det er jo bare latterlig. Det er vel ikke mange. Men jeg tror at man slett ikke dør. Det er bare kledningen som faller av en. Ikke et øyeblikk er man borte. Det var en musiker jeg kjente, som døde. Han var også så glad, så glad for det.»
«Hadde han da så store lidelser?»
Det var ikke derfor, men presten hadde lovet ham at han skulle få høre så megen deilig musikk der hvor han kom hen. Men» - hun smilte - «han talte om denne musikk til Henrik Klausen [1844-1907, norsk skuespiller], som kom opp for å si farvel til ham, og da Klausen så sa at han også gledet seg til det, ble han meget vred. - Du, ropte han, og reiste seg opp i sengen, du! Du får slett ikke høre noe av den!»
«Er ikke Henrik Klausen musikalsk?»
«Han syntes det vel ikke. Men han var så glad. Det var en deilig død.»
«Det er sant, fru Gundersen, jeg skulle også intervjue Dem litt om Deres ungdom.»
«Å nei! Skriv selv noe. Jeg vil så nødig lyve.»
«Jeg ville bare vite litt om hvorledes De kom til å gå til scenen. Var der noen som rådet Dem til det?»
«Nei - men jeg hadde ingen ro på meg. Det var likesom det ble sånn av seg selv. Jeg hadde ingen ro på meg, før jeg kom der. Jeg reiste med et seilskip til Kristiania. Jeg visste ikke hva det var som dro meg. Men jeg syntes det var et eller annet deilig mål i det fjerne, som jeg måtte henimot. Det var som en lykkestjerne. Og for hvert sted av den deilige kyst hvor vi la inn, tenkte jeg, mon det er her jeg skal være? Jeg var så glad og lykkelig. Så kom jeg til Kristiania og kom i huset hos forskjellige hvor jeg skulle være til nytte og hygge. Det var snille folk. Men jeg fikk ingen ro, der var fremdeles dette deilige som likesom ventet på meg. Til sist gikk jeg ned på teateret, det var ingen beslutning, ingen kamp, det falt så av seg selv. Jeg ble ansatt i koret med åtte daler om måneden.
Ja, svarte jeg, jeg kan gjerne det, men jeg skal ikke bli der lenge. Engang hadde jeg en replikk. Gud, hvor jeg var lykkelig! Men så gikk jeg og sa til Hagen: Nu må jeg frem. Endelig skulle jeg da debutere i «Svend Dyrings hus» som «Regisse».
«Var De bange?»
«Ikke det aller minste, jeg var så forunderlig sikker på at det skulle gå godt, for nu hadde jeg fått ro. Jeg lo og gjorde narr av Hagen, som var bange for sin elev.
Jeg kom inn, og med det samme jeg hadde sagt:
«Av Heyerdahl [Hans Heyerdahl, 1857-1913, norsk maler], det er sant. Det var jo utmerket.
Hun slo hendene sammen.
«Var det utmerket? Jeg så så ond og hård ut. Jeg så ut som jeg hadde myrdet Sigvard [hennes mann, skuespilleren Sigvard Gundersen, 1842-1904].»
«Jeg husker der var et underlig uttrykk i øynene, men mon ikke Heyerdahl nettopp med vilje har gjort det således for å få frem noe av alt det store i Deres kunst, villet antyde og minne for eksempel om lady Macbeth eller Hjørdis, - det uttrykk som selvfølgelig ikke kommer frem til daglig, når de satt modell for ham.»
«Å nei! Å nei! Jeg tror snarere det kom av noe annet. Jeg tror det snarere kom av at jeg virkelig hadde det uttrykket, fordi jeg var skrekkelig sint over å sitte så lenge. Jeg tror jeg måtte sitte sytti ganger for ham, og sintere og sintere ble jeg, og han måtte stadig forandre uttrykket derefter. Å, jeg glemmer aldri disse lidelser. Men en dag hevnet jeg meg på ham. Vi gikk gjerne og spiste frokost på en kafé i nærheten, og engang fikk vi en roquefortost som var full av mark, og jeg sa da at den ville jeg ikke spise noe av; men han sa at marken var nettopp det aller beste, at osten egentlig kun ble laget for at man kunne få anledning til å spise mark, og at de mest berømte «gourmander» blant hans bekjente i Jockeyklubben pleide å ta marken ut og spise den i teskjevis. Han var også en stor gourmand, sa han. Og da var jeg så ond mot ham, kan De tenke, at jeg tvang ham til å spise et stort stykke ost med mark i. Han måtte jo gjøre det, da han hadde sagt det. Men nu angrer jeg ofte på det. For det var jo fryktelig stygt av meg.
Så er det Skeibroks [Mathias Severin Berntsen Skeibrok, 1851-1896, norsk billedhugger] byste, kan De ikke ta efter den?»
«Ja, den er visst utmerket!»
«Er den utmerket? Med den lange halsen. - Uff!»
«Nei, det er sant, den var visst ikke god!» skyndte jeg meg å tilføye.
«Men så er det den av Aasta Hansteen [1824-1908, norsk maler, forfatter og forkjemper for kvinnesaken], den tegningen, den synes jeg selv best om, den er så nydelig. Den ville jeg helst De skulle ta. Men den kan vel ikke brukes, for det er jo lenge siden den ble tegnet, det er jo vel tyve år siden. Dessverre! Det kan ikke nytte å nekte det lenger. Nu kan det ikke nytte å lyve lenger. I begynnelsen løy jeg en måned, senere løy jeg et år, og så løy jeg flere år, men nu lyver jeg slett ikke mer.
Når vil De altså tegne meg?»
«Helst i dag.»
«I dag, nei - i dag skal jeg spille.»
«Skal De spille?»
«Ja, De må nok si - skal De spille? Jeg spiller jo aldri. Men i dag skal jeg nu allikevel spille noe der nede.»
«Hør, jeg har tenkt på at det dog er altfor galt at ikke De kom til å spille «Rottejomfruen» [som altså er en av figurene i Ibsens «Lille Eyolf» av 11.12.1894]. Den kunne De fått noe storartet ut av. Det kan da ikke være meningen at hun bare skal være en sånn alminnelig komisk original. Hadde De ikke hatt lyst til det?»
Hun reiste seg raskt, hevet sitt praktfulle hode og sa med et vidunderlig uttrykk av ungdom og kraft:
«Om jeg hadde lyst!»
Så gikk hun nervøst et par ganger frem og tilbake og satte seg derpå trett.
«Men folk vil jo stadig ha nye og unge, de vil han forandring, det er nu engang således, jeg bebreider ingen noe. Og på den annen side - «Rottejomfruen», det er sånt et stygt navn, synes De ikke?»
«Å -!»
«Fryktelig stygt! Men der var en annen rolle som jeg ville spilt, det var Rebekka i «Rosmersholm». Jeg fikk gikt av sorg over at jeg ikke kom til å spille Rebekka.»
«Kan man få gikt av sorg?»
«Om man kan? Jeg fikk det. Men nu tenker jeg ikke mer på det,» sa hun. «Og så kommer den tid man skal dø. Det er jeg så glad for, det gleder jeg meg så til. Gjør ikke De?»
«Nei - jeg kan ikke si det.»
«Jo, for jeg tror slett ikke man dør, ikke et øyeblikk. Jeg tror bare det er som kledningen faller av en.»
Og de merkelig dype øynene strålte av livslyst og energi.
«Dø? Virkelig dø? Nei, det tror jeg ikke, det er jo umulig. Jeg syntes det er det vanskeligste av alt.» Hun åndet dypt. «Holde opp å føle, å tenke, å se, å tale? En liten stund være borte, inntil man er over i det annet liv - nei, nei, nei - det kan jeg ikke tenke meg.»
«Så må De enda mindre kunne forstå dem som slett ikke engang tror på et liv efter dette, som tror at alt er forbi.»
«Det skal der jo også være noen som tror. Men det er jo bare latterlig. Det er vel ikke mange. Men jeg tror at man slett ikke dør. Det er bare kledningen som faller av en. Ikke et øyeblikk er man borte. Det var en musiker jeg kjente, som døde. Han var også så glad, så glad for det.»
«Hadde han da så store lidelser?»
Det var ikke derfor, men presten hadde lovet ham at han skulle få høre så megen deilig musikk der hvor han kom hen. Men» - hun smilte - «han talte om denne musikk til Henrik Klausen [1844-1907, norsk skuespiller], som kom opp for å si farvel til ham, og da Klausen så sa at han også gledet seg til det, ble han meget vred. - Du, ropte han, og reiste seg opp i sengen, du! Du får slett ikke høre noe av den!»
«Er ikke Henrik Klausen musikalsk?»
«Han syntes det vel ikke. Men han var så glad. Det var en deilig død.»
«Det er sant, fru Gundersen, jeg skulle også intervjue Dem litt om Deres ungdom.»
«Å nei! Skriv selv noe. Jeg vil så nødig lyve.»
«Jeg ville bare vite litt om hvorledes De kom til å gå til scenen. Var der noen som rådet Dem til det?»
«Nei - men jeg hadde ingen ro på meg. Det var likesom det ble sånn av seg selv. Jeg hadde ingen ro på meg, før jeg kom der. Jeg reiste med et seilskip til Kristiania. Jeg visste ikke hva det var som dro meg. Men jeg syntes det var et eller annet deilig mål i det fjerne, som jeg måtte henimot. Det var som en lykkestjerne. Og for hvert sted av den deilige kyst hvor vi la inn, tenkte jeg, mon det er her jeg skal være? Jeg var så glad og lykkelig. Så kom jeg til Kristiania og kom i huset hos forskjellige hvor jeg skulle være til nytte og hygge. Det var snille folk. Men jeg fikk ingen ro, der var fremdeles dette deilige som likesom ventet på meg. Til sist gikk jeg ned på teateret, det var ingen beslutning, ingen kamp, det falt så av seg selv. Jeg ble ansatt i koret med åtte daler om måneden.
Ja, svarte jeg, jeg kan gjerne det, men jeg skal ikke bli der lenge. Engang hadde jeg en replikk. Gud, hvor jeg var lykkelig! Men så gikk jeg og sa til Hagen: Nu må jeg frem. Endelig skulle jeg da debutere i «Svend Dyrings hus» som «Regisse».
«Var De bange?»
«Ikke det aller minste, jeg var så forunderlig sikker på at det skulle gå godt, for nu hadde jeg fått ro. Jeg lo og gjorde narr av Hagen, som var bange for sin elev.
Jeg kom inn, og med det samme jeg hadde sagt:
Jeg er som den vilde fremmede fugl,
som ingen i verden vil kjende.
Jeg har ikke ly, jeg har ikke skjul,
jeg har ikke venn eller fjende, -
som ingen i verden vil kjende.
Jeg har ikke ly, jeg har ikke skjul,
jeg har ikke venn eller fjende, -
brøt der løs en storm av bifall.»
«Ja, da var De vel glad?»
«Ja, men det forbauset meg ikke. Men senere har jeg ofte vært bange. Ja, jeg er det ennu forresten.»
«Har De ofte vært i Bergen senere?»
«Ja, jeg var der jo nylig og opptrådte på Griegs konsert.»
«De blir vel svært fetert i det hele tatt, når De er der borte?»
«Ja! Da jeg var der nu sist, var der et selskap for meg, og Bøgh [Johan Bøgh, 1848-1933, norsk forfatter og museumsdirektør, sceneinstruktør ved Den Nationale Scene fra 1881 til 1884] holdt talen. Det var så vakkert da han talte om det deilige, geniale barn, som var dratt ut derfra for mange år siden. Men så sa han noe som gjorde meg så ondt: Nu sitter hun der, gammel og grå, sa han. Hvorfor skulle han nu si det? Det var virkelig stygt av ham!»
«Hvordan tror De det blir oppe i det nye teater. Tror De det blir den samme styrelse?»
«Jeg vet ikke. De har jo ingen annen, de har jo ingen mann, - eller rettere, de forstår ikke hvor han er, - men jeg vet hvor han er å finne.»
Hun så visst på meg, og jeg svevet et sekund i den behagelige tro at det var meg hun siktet til.
«Det må være en mann med erfaring og myndighet. Men jeg sier ikke hvem det er.»
«Bjørnson?» spurte jeg.
«De mener vel den gamle? Ja, han var en glimrende instruktør. Han diktet figurene for oss. Det var herlig. Men nu vil han vel ikke mer og kunne vel heller ikke.»
«Ja, da var De vel glad?»
«Ja, men det forbauset meg ikke. Men senere har jeg ofte vært bange. Ja, jeg er det ennu forresten.»
«Har De ofte vært i Bergen senere?»
«Ja, jeg var der jo nylig og opptrådte på Griegs konsert.»
«De blir vel svært fetert i det hele tatt, når De er der borte?»
«Ja! Da jeg var der nu sist, var der et selskap for meg, og Bøgh [Johan Bøgh, 1848-1933, norsk forfatter og museumsdirektør, sceneinstruktør ved Den Nationale Scene fra 1881 til 1884] holdt talen. Det var så vakkert da han talte om det deilige, geniale barn, som var dratt ut derfra for mange år siden. Men så sa han noe som gjorde meg så ondt: Nu sitter hun der, gammel og grå, sa han. Hvorfor skulle han nu si det? Det var virkelig stygt av ham!»
«Hvordan tror De det blir oppe i det nye teater. Tror De det blir den samme styrelse?»
«Jeg vet ikke. De har jo ingen annen, de har jo ingen mann, - eller rettere, de forstår ikke hvor han er, - men jeg vet hvor han er å finne.»
Hun så visst på meg, og jeg svevet et sekund i den behagelige tro at det var meg hun siktet til.
«Det må være en mann med erfaring og myndighet. Men jeg sier ikke hvem det er.»
«Bjørnson?» spurte jeg.
«De mener vel den gamle? Ja, han var en glimrende instruktør. Han diktet figurene for oss. Det var herlig. Men nu vil han vel ikke mer og kunne vel heller ikke.»
Da jeg gikk ned ad trappen, tenkte jeg på det underlige i å la en sådan enestående begavelse som Bjørnsons til at inspirere skuespillere aldeles ubrukt, inntil han ikke mer kan eller vil, - og på at fru Gundersens geni, som - hvis hun hadde vært født i et stort land, ville brakt hennes ry til å gå over hele verden - ikke skal veie så meget hos det lille folk som er så heldig å eie henne, at hun kan få de roller hun føler kraft til å spille.
Ennu lever hun, men hun må jo dø, skjønt hun selv ikke tror det - eller vil det.
Ennu lever hun, men hun må jo dø, skjønt hun selv ikke tror det - eller vil det.
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 203-206, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon, Ibsen-kronologien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar