Ludvig Karsten på både Stortinget og Grand!
Jeg har omtalt maleren Karsten før (se bla her). Etter unionsoppløsningen 7. juni 1905 skulle stortingspresidenten Carl Christian Berner (1841-1918, norsk skoledirektør og politiker) foreviges, og Ludvig Karsten ble valgt til å male portrettet. Jeg siterer i det følgende fra Mentz Schuleruds verk:
«For å spare tid skulle Berner 'sitte' for ham i et rom i Stortinget, og Karsten fikk lov til å ha sine malersaker der, fikk egen nøkkel - ja, fikk til slutt lov av vaktmesteren til å sette inn en divan. For, sa han, dette ville bli et langvarig og anstrengende arbeid!
Kunstnerbordet på Grand hilste det med et jubelbrøl da det ble kjent at Karsten - av alle kunstnere! - nå var blitt statsansatt maler med atelier og divan i selve Stortinget, men Christian Krohg [se tidligere innlegg] avfeide det hele som vanlig bløff og overdrivelse fra Karstens side. Da ble de allesammen invitert på en meget belivet innvielsesfest, for å få syn for sagn. Festsangen lød: 'Karstens høtidsstund er kommet, åpnet har han tingets hall!' Og siden ble det ofte nachspiel deroppe, efter stengetid på Grand, og husløse venner, som Matti Aikio [1872-1929, norsk samisk forfatter], fikk tak over hodet mang en natt, og der vanket endog damebesøk ... Karl Johan lå jo tom og øde om natten, og ingen uvedkommende merket noe. Selv ikke at Karsten malte akt med naken kvinnelig modell i de kårnes hellige hus! Det kom riktignok for dagen en dag da Karsten kom over på Grand og fylte kaféen med en gjennemtrengende terpentinlukt. Aktmodellen over i Stortinget hadde nemlig vært i noe animert tilstand og av vanvare satt seg på hans palett, så hennes velskapte ende var blitt kolorert med alle regnbuens farver. Karsten hadde vært begeistret for denne farveprakt, men hun hadde forlangt å få den fjernet med terpentin - derav lukten. 'Bakvaskelse!' kommenterte Henrik Lund [1879-1935, norsk maler og grafiker], under jubel fra stambordet.
Dessverre brast dette bånd mellem Stortinget og Grand til slutt; Carl Berner mistet tålmodigheten, fordi Karsten strøk ut hele portrettet og ville begynne på nytt - av gode grunner syntes han ikke det hastet slik med å få portrettet ferdig. Det var Berner uenig i, han nektet å sitte modell mer, og maleren og hans venner og divan ble til syvende og sist kastet ut. Men utkastet til Berners portrett skal visstnok ligge under strøkene i et av Karstens malerier i Nasjonalgalleriet!»
Kunstnerbordet på Grand hilste det med et jubelbrøl da det ble kjent at Karsten - av alle kunstnere! - nå var blitt statsansatt maler med atelier og divan i selve Stortinget, men Christian Krohg [se tidligere innlegg] avfeide det hele som vanlig bløff og overdrivelse fra Karstens side. Da ble de allesammen invitert på en meget belivet innvielsesfest, for å få syn for sagn. Festsangen lød: 'Karstens høtidsstund er kommet, åpnet har han tingets hall!' Og siden ble det ofte nachspiel deroppe, efter stengetid på Grand, og husløse venner, som Matti Aikio [1872-1929, norsk samisk forfatter], fikk tak over hodet mang en natt, og der vanket endog damebesøk ... Karl Johan lå jo tom og øde om natten, og ingen uvedkommende merket noe. Selv ikke at Karsten malte akt med naken kvinnelig modell i de kårnes hellige hus! Det kom riktignok for dagen en dag da Karsten kom over på Grand og fylte kaféen med en gjennemtrengende terpentinlukt. Aktmodellen over i Stortinget hadde nemlig vært i noe animert tilstand og av vanvare satt seg på hans palett, så hennes velskapte ende var blitt kolorert med alle regnbuens farver. Karsten hadde vært begeistret for denne farveprakt, men hun hadde forlangt å få den fjernet med terpentin - derav lukten. 'Bakvaskelse!' kommenterte Henrik Lund [1879-1935, norsk maler og grafiker], under jubel fra stambordet.
Dessverre brast dette bånd mellem Stortinget og Grand til slutt; Carl Berner mistet tålmodigheten, fordi Karsten strøk ut hele portrettet og ville begynne på nytt - av gode grunner syntes han ikke det hastet slik med å få portrettet ferdig. Det var Berner uenig i, han nektet å sitte modell mer, og maleren og hans venner og divan ble til syvende og sist kastet ut. Men utkastet til Berners portrett skal visstnok ligge under strøkene i et av Karstens malerier i Nasjonalgalleriet!»
(Karsten, "Liggende akt", fra 1909)
For første innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg fra Grand, klikk her.
Kilde: Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 170, Wikipedia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar