Sven Elvestad blir Norges første billionær!
I 1922 reiste Sven Elvestad til landsbyen Schlehdorf am Kochelsee i Bayern, Han tok inn på vertshuset Klosterbräu, hvor han ble boende mer enn et år. Påsken 1923 befant Sven seg igjen i München, og gjennom bekjentskaper klarte han å få et intervju med Adolf Hitler. «Sannsynligvis var Sven Elvestad den første journalist som intervjuet den kommende diktator.» Elvestad skrev også en rekke avisartikler fra München og Bayern i perioden 1922-1924. De ble publisert «i Politiken og i Norge dels i Aftenposten, dels i Tidens Tegn», hvor han «fulgte de tyske nasjonalsosialisters voksende fremgang.» Det blir for omfattende å gjengi noe særlig fra disse, men, som Syversen skriver i sin biografi: «Sven spådde hva som ville skje dersom denne mann kom til makten: Det vil bli det tyske rikes undergang!» Ikke lenge etter intervjuet flyttet Sven til Murnau am Staffelsee en kort periode, også i Bayern. Under tiden skrev han både romaner og detektivbøker. Da sommeren var over, var han atter tilbake i Schlehdorf.
Høsten 1923 var inflasjonens tid i Tyskland. Et brød kostet millioner. Sven Elvestad med venner befant seg på gjestgivergården Zur Seerose i Murnau. Langbordet «bugnet av pfalzisk og frankisk vin.» Etter syv eller åtte timer «våknet vikingeblodet i nordens sønner, og de besluttet å skifte lokale.
- Jeg vil betale! Ropte Sven,
- jeg spanderer, og jeg vil betale!
Verten overrakte bukkende en regning, som han hadde pepret så sterkt som han turde. Uten å se på regningen åpnet Sven med en majestetisk bevegelse sin lommebok og tok frem en sjekk.
Det var en anvisning på 300 kroner. Den var utstedt av Den norske Creditbank, den var trykt på fint papir og hadde maskinskrevet tekst med både rødt og blått. Foran og etter beløpet var det satt et kors, for å forhindre at noen uærlig person skulle sette til flere tall og på den måten forsøke å innkassere en uredelig gevinst. Sjekken hadde dessuten to klart gule flekker, en i øverste venstre hjørne og en i nederste høyre.
- Det er akevitt, forklarte Sven,
- jeg fikk tak i en flaske Løitens i München.
Så vendte han seg til verten, som betraktet sjekken med ærbødighet, en ærbødighet som ikke ble mindre ved synet av de gule flekker.
- Jeg er sluppet opp for kontanter! Ta sjekken med til nærmeste bank, og la meg få beløpet i mark til dagskurs.
Verten skyndte seg ut i byen med sjekken. Litt etter kom han tilbake, pesende og enda mer ærbødig enn før.
- Vi har bare én bank her i Murnau, sa han -
- og den kunne ikke innløse sjekken. Tre hundre norske kroner er etter dagskursen 302 milliarder, 729 millioner, 697 tusen, 303 mark og 1 pfennig. Banken har ikke større sedler enn 1000 mark. Elvestad så fra verten til sjekken og på verten igjen.
- Hva skal jeg så gjøre?
Seeroses eier løftet sine hender mot himmelen.
Betal, når det passer Dem! Alt her i huset er til Deres disposisjon.» Elvestad og reisefølget reiste seg, en karaffel ble veltet, «druesaften nådde det norske verdipapir, hvis ene tredjedel ble overskyllet av vin.
Sven tørket av sjekken med en serviett, og vikingetoget dro videre.» Tre dager var følget tilbake, og seansen repeterte seg. Igjen dro Sven frem sjekken. «Den hadde sett mange kroer og vertshus siden sist, og den bar merker av hva den hadde sett. Til Løiten-flekkene og Boxbeutel-flekken var føyet en hel serie oberbayerske flekker. Der var øl fra Penzheim, der var Enzian fra Weilheim, slivovitz fra Oberammergau, og der var til og med noe som lignet kaffe.» Verten kom tilbake fra banken med nesten tilsvarende beskjed, bortsett fra kursen: «300 norske kroner er etter dagskursen 818 milliarder, 925 millioner, 317 tusen, 360 mark og 12 pfennig. Og banken har ikke større sedler enn 10000 mark Men alt her i huset står til herrenes disposisjon.» Men Elvestad med følge dro videre. Denne gang var det en flaske Kräuter-likør som veltet, «hvorpå det norske verdipapir fikk et brunrødt belte tvers over. Sven tørket av sjekken med duken, og toget dro videre.
De drakk seg gjennom Bichl, Kochel, Wallgau og Krün, derfra dro de til Unterammergau og Saulgrub, og aldri i Oberbayerns historie har noen drukket som de.
I løpet av seks døgn trålet Sven Elvestad og hans etterhånden noe avtagende hird Oberbayern, og de besøkte de fleste kroer og vertshus i denne del av Tyskland. Når regnskapets time slo, dro Sven med en majestetisk bevegelse sjekken fra Den norske Creditbank frem fra lommeboken. Den var blitt sendt fra bank til bank for om mulig å få den innløst, men hver gang var den etter kort tids forløp kommet tilbake. Ingen bank hadde en så stor seddelmengde som skulle til for å innløse det norske verdipapir. Over alt hadde man bukket og sagt:
- Herrene kan betale, når de kommer tilbake!» Og verdien på sjekken vokste time for time. Den siste utregning var på over 2 billioner! Sven begynte å tro han kunne «leve uten å bestille det grann resten av sitt liv, og uansett hvor meget han brukte ville han bli rikere for hvert minutt som gikk. Han hadde funnet alkymistenes hemmelighet, han slo Rockefeller!»
«På den niende dagen var det kun Sven og Harald Wägner tilbake av den opprinnelige skare, og sistnevntes somnambule tilstand hindret ham i enhver selvstendig handling. På denne dag dro de inn i vertshuset Seerose i Murnau, hvor de hadde begynt sitt erobringstog.» Sjekken var mer fargerik enn noensinne. Men da Sven dro den frem igjen, skjedde det noe. Verten sa: «Jeg har pengene her! Regjeringen har latt trykke nye sedler. De kan telle etter selv: Tre billioner, fem hundre og førti milliarder, et hundre og to tusen og seksogførti mark og en pfennig. Det er kursen i dag. Herfra fragår tre regninger på til sammen syv hundre og førti milliarder. Resten er her.» Det var enden på visen, Sven «skrapte til seg et dusin milliarder og forsvant».
- Jeg vil betale! Ropte Sven,
- jeg spanderer, og jeg vil betale!
Verten overrakte bukkende en regning, som han hadde pepret så sterkt som han turde. Uten å se på regningen åpnet Sven med en majestetisk bevegelse sin lommebok og tok frem en sjekk.
Det var en anvisning på 300 kroner. Den var utstedt av Den norske Creditbank, den var trykt på fint papir og hadde maskinskrevet tekst med både rødt og blått. Foran og etter beløpet var det satt et kors, for å forhindre at noen uærlig person skulle sette til flere tall og på den måten forsøke å innkassere en uredelig gevinst. Sjekken hadde dessuten to klart gule flekker, en i øverste venstre hjørne og en i nederste høyre.
- Det er akevitt, forklarte Sven,
- jeg fikk tak i en flaske Løitens i München.
Så vendte han seg til verten, som betraktet sjekken med ærbødighet, en ærbødighet som ikke ble mindre ved synet av de gule flekker.
- Jeg er sluppet opp for kontanter! Ta sjekken med til nærmeste bank, og la meg få beløpet i mark til dagskurs.
Verten skyndte seg ut i byen med sjekken. Litt etter kom han tilbake, pesende og enda mer ærbødig enn før.
- Vi har bare én bank her i Murnau, sa han -
- og den kunne ikke innløse sjekken. Tre hundre norske kroner er etter dagskursen 302 milliarder, 729 millioner, 697 tusen, 303 mark og 1 pfennig. Banken har ikke større sedler enn 1000 mark. Elvestad så fra verten til sjekken og på verten igjen.
- Hva skal jeg så gjøre?
Seeroses eier løftet sine hender mot himmelen.
Betal, når det passer Dem! Alt her i huset er til Deres disposisjon.» Elvestad og reisefølget reiste seg, en karaffel ble veltet, «druesaften nådde det norske verdipapir, hvis ene tredjedel ble overskyllet av vin.
Sven tørket av sjekken med en serviett, og vikingetoget dro videre.» Tre dager var følget tilbake, og seansen repeterte seg. Igjen dro Sven frem sjekken. «Den hadde sett mange kroer og vertshus siden sist, og den bar merker av hva den hadde sett. Til Løiten-flekkene og Boxbeutel-flekken var føyet en hel serie oberbayerske flekker. Der var øl fra Penzheim, der var Enzian fra Weilheim, slivovitz fra Oberammergau, og der var til og med noe som lignet kaffe.» Verten kom tilbake fra banken med nesten tilsvarende beskjed, bortsett fra kursen: «300 norske kroner er etter dagskursen 818 milliarder, 925 millioner, 317 tusen, 360 mark og 12 pfennig. Og banken har ikke større sedler enn 10000 mark Men alt her i huset står til herrenes disposisjon.» Men Elvestad med følge dro videre. Denne gang var det en flaske Kräuter-likør som veltet, «hvorpå det norske verdipapir fikk et brunrødt belte tvers over. Sven tørket av sjekken med duken, og toget dro videre.
De drakk seg gjennom Bichl, Kochel, Wallgau og Krün, derfra dro de til Unterammergau og Saulgrub, og aldri i Oberbayerns historie har noen drukket som de.
I løpet av seks døgn trålet Sven Elvestad og hans etterhånden noe avtagende hird Oberbayern, og de besøkte de fleste kroer og vertshus i denne del av Tyskland. Når regnskapets time slo, dro Sven med en majestetisk bevegelse sjekken fra Den norske Creditbank frem fra lommeboken. Den var blitt sendt fra bank til bank for om mulig å få den innløst, men hver gang var den etter kort tids forløp kommet tilbake. Ingen bank hadde en så stor seddelmengde som skulle til for å innløse det norske verdipapir. Over alt hadde man bukket og sagt:
- Herrene kan betale, når de kommer tilbake!» Og verdien på sjekken vokste time for time. Den siste utregning var på over 2 billioner! Sven begynte å tro han kunne «leve uten å bestille det grann resten av sitt liv, og uansett hvor meget han brukte ville han bli rikere for hvert minutt som gikk. Han hadde funnet alkymistenes hemmelighet, han slo Rockefeller!»
«På den niende dagen var det kun Sven og Harald Wägner tilbake av den opprinnelige skare, og sistnevntes somnambule tilstand hindret ham i enhver selvstendig handling. På denne dag dro de inn i vertshuset Seerose i Murnau, hvor de hadde begynt sitt erobringstog.» Sjekken var mer fargerik enn noensinne. Men da Sven dro den frem igjen, skjedde det noe. Verten sa: «Jeg har pengene her! Regjeringen har latt trykke nye sedler. De kan telle etter selv: Tre billioner, fem hundre og førti milliarder, et hundre og to tusen og seksogførti mark og en pfennig. Det er kursen i dag. Herfra fragår tre regninger på til sammen syv hundre og førti milliarder. Resten er her.» Det var enden på visen, Sven «skrapte til seg et dusin milliarder og forsvant».
(Tyske pengesedler - for en stund siden)
Kilde: Odd Magnar Syversen: «så gikk det sånn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad» (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia, Norsk biografisk leksikon
For første innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar