For en stund siden gjorde noen meg oppmerksom på denne karen. Og siden har historien om ham ulmet og fascinert mitt rustne sinn. Min venn hadde rett! Så derfor denne digresjon fra Krohgs anekdoter og intervjuer. Men pust ikke lettet ut, jeg kommer tilbake til Krohg!
Knud Bull (1811-1889) var ikke som så mange andre. Heldigvis, kan man kanskje tillegge. Han var i hvert fall ikke som så mange andre norske malere, for det var egentlig det han var. Berømt ble han også, men ikke bare på grunn av sine malerier. Disse fant han erkjennelse for i Tasmania, av alle steder, og i Europa lenge etter sin død.
(Bull: Parti fra Bergen, Nordnes og Sandviken sett fra Laksevåg)
Utgangspunktet var slettes ikke ille, for han gikk i skole hos en av de beste. Nemlig J. C. Dahl (1788-1857), men Bull holdt ikke ut - eller fikk ikke lov til - å hospitere i Dresden mer enn syv-åtte måneder, fra rundt november 1833. Knud var bror av fiolinisten Ole Bornemann Bull (1810-1880) - kanskje en av grunnene til at han i ettertiden ble litt berømt. Mer så fordi han skulle ende som «familiens sorte får».
Etter oppholdet i Dresden vendte Knud tilbake til Bergen hvor han satset på en karriere som maler, men lykkes ikke helt. Til hans forsvar må vel sies at det på den tid var alt annet enn enkelt å livnære seg som maler i lille Norge. Selv Dahl klarte ikke det her oppe i steinrøysen; han ble boende i Dresden store deler av livet. På slutten av 1830-tallet var Knud på farten rundt i Europa, og traff blant annet sin storebror Ole i London i 1837. Filonisten hjalp ham med penger, Knud var stadig i beit for det. Året etter var han tilbake i Tyskland, hvor han traff kjøpmannssønnen og bergenser Peter Schmidt. Fra 1843 oppholdt han seg i Stockholm, hvor han også forsøkte å få maleoppdrag.
Et par år senere vendte han tilbake til London. Hans krumspring der var nok alt annet enn gjennomtenkt, i hvert fall ikke hva konsekvensene kunne bli: Han prøvde seg nemlig som falskmyntner. Han tegnet og forsøkte å få trykt norske 100-spesidaler, idet han utga seg for å være representant for Norges Bank ovenfor en engelsk gravør. Der bestilte han en trykkplate, og 2400 ark spesialpapir ble innkjøpt. Men gravøren fattet mistenke og kontaktet politiet. 19. desember 1845 ble han (og medhjelperen Peter Schmidt) funnet skyldig i falskmyntneri og dømt i Central Criminal Court i London til 14 års straffarbeid i Australia. Den norske regjering antok at Bull og hans medsammensvorne hadde tatt sikte på å trykke opp 200.000 hundredalersedler, altså 1/5 av Norges driftsbudsjett.
Knud og Peter ble ført i lenker om ombord på fangeskipet «John Calvin», en bark på 510 tonn, bygget i 1839, altså forholdsvis ny. I underkant av 200 fanger i lenker under dekk fulgte med på turen til Australia, med avgang 13. mai 1846. Knud ankom først Norfolk Island 21. september samme år, og ble overført til fangeleiren Port Arthur i Tasmania fra 15. juni 1847. I mai 1849 havnet han i Hobart, hovedstaden på Tasmania. Der var han heldig og slapp på grunn av en byråkratisk bommert fri før tiden, trass i et mislykket fluktforsøk.
(Bull: The Wreck of HMS George III, 1850)
I 1852 møtte han Mary Ann Bryen (født 1832), en straffedømt engelsk kvinne. De giftet seg 18. mai samme år, og fikk til sammen fem sønner: Edward Knud (født september 1852), Ole, Johan Storm, Alfred Johan og Joseph Jens (født 1860). Alle guttene begynte å male, bortsett fra Johan, som døde som 2-åring i 1858. Knud Bull forsøkte å tjene til livets opphold som maler av portretter og landskapsmalerier. Han virket i tillegg som tegnelærer ved flere av byens utdanningsinstitusjoner. Han hadde jo, om enn ikke så lenge, blitt opplært i en stram europeisk malerskole, helt ukjent for et Oseania i støpeskjeen. Fra 1855 (samme år som to av Knuds malerier ble utstilt ved Verdensutstillingen i Paris) finner man dog få spor etter hans malergjerning. Året etter flyttet han til Sydney, året deretter igjen falt han tilbake til gamle synder og ble tatt for sjekkforfalskning, men frifunnet pga. mangel på bevis. I årene som fulgte underviste han, men malte lite selv, og livnærte seg og sin familie med diverse forefallende arbeid.
Knud Bull ble begravet julaften 1889 på Rookwood Anglican Cemetery i Sydney, etter å ha gått bort to dager før av tyfoidfeber. Han opplevde å se alle sine ni barnebarn før han avgikk med døden. Hans kone, Mary Ann, hadde gått bort over 20 år tidligere, i mars 1879. Hennes dødsårsak: Utmattelse og epilepsi.
Nærmere hundre år etter sin død begynte Bulls malerier å vekke oppmerksomhet blant samlere. I 1982 ble to bilder han malte på Boa Vista (motivet fra Kapp Verde-øyen ble malt underveis fra England) solgt for 64.000 pund på en auksjon i London. En australsk kunstner fra det 19. århundre hadde aldri oppnådd høyere pris. 1989 ble et nytt oljemaleri med motiv fra Hobart og Mount Wellington også solgt på auksjon i London. Det oppnådde 180.000 pund, eller i overkant av 2 millioner kroner. Flere av bildene Knud Bull malte i Hobart, henger permanent utstilt i The Tasmanian Museum and Art Gallery.
(Bull: View of Hobart Town, 1853)
Jeg har pløyd gjennom noen - til dels - motstridende fortellinger og oppfatninger om og fra Knud Bulls liv. For meg fremstår han som en drømmer og rimelig naiv, ingen forbrytelse det. Men at han begikk minst én hersker det liten tvil om, og straffen var hard. Norges Bank (som sendte en representant for å vitne mot Bull & Schmidt i London) betraktet falskneriet som et overgrep mot nasjonen, og fikk gehør hos den engelske dommer og jury. Selv i London vakte saken oppsikt og overskrifter.
Den 9. november 1825 ble falskmyntneren Jens Amundsen Fenstad (født 1778) henrettet ved halshugging på retterstedet på Nordnes i Bergen. Han var den siste i Norge som ble henrettet for en slik forbrytelse. Blant hundrevis av tilhørere som var samlet på Nordnes, stod 14 år gamle Knud. Man skulle tro at å bivåne noe slikt ville ha en avskrekkende virkning. Men 20 år senere ble han altså selv dømt. Og i forhold til Fenstads straff, var kanskje ikke Knud Bulls så hard allikevel.
Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk kunstnerleksikon, Ragnar Kvam Jr.: «Straffen», Gyldendal, Oslo, 1999.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar