Tilbake på Grand, Knut Hamsun svinger med seidelen!
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg vender tilbake til slutten av 1800-tallet og Grand. Det er vel en slags magnet. Nok om det, følgende ironiske historie som omtaler kelneres foredrag på Grand, sakses her fra Schuleruds verk:
«Det var en del gjæster som man likefrem måtte holde øie med, ellers snikte de sig på dør uten å betale. Ja, det var nu ikke tilfældet nu, langt ifra, det måtte ikke forstås således. Dikterne og kunstnerne de var ærlige ut i fingerspidsene, dikterne især, dem var det ingen fare med. Han kjendte dem, hadde studeret dem og lært å betjene dem til deres tilfredshet. Det var folk som hadde hver sine egenheter, som man måtte huske vel på når man var opvarter; man var vant til at de glemte å betale, de hadde hodet så fuldt av andre ting, de studerte og tænkte så meget. Men det var altid nogen som gjorde ret for dem, ja som gjorde det med glæde, man behøvet bare å nævne det . . .» Dette var i 1893.
(Knut Hamsun)
Videre fra Schulerud: «Men det skulle ikke gå lenge før Knut Hamsun var en kjær og kjent gjest både i Grands kafé og selskapslokaler, især etter at kaféen fikk sitt orkester. Olaf Olsen forteller at ˈKnut Hamsun var alltid så begeistret for musikken, og var som regel i perlehumør. Når han hørte et musikkstykke som han likte, kunne han ta seidelen og svinge den i luftenˈ. Og så var han jo den generøseste av alle, når han var i det hjørnet, mot venner, mot kelnere, mot alle. ˈDe venner jeg setter høyest fra den tid, var alle bondegutter,ˈ sa Macody Lund. - ˈChristian Skredsvig, Knut Hamsun og skuespilleren Harald Stormoen. De hadde alle odelbondens stolthet, de visste hva æresforpliktelse er, de var ærlige i enhver henseende, de viste troskap, de snøt aldri sine venner. Lånte man dem penger, og de skulle betale tilbake, så holdt de alltid sitt ord. Det var alt sammen gode odels-bondetrekk.ˈ
Det var nettopp det litt lurvete som kunne forekomme i visse bohemers låne-moral og livsførsel, som hadde forarget Knut Hamsun - i den gamle Grand-bohemens ni bud het det jo at ˈdu skal aldri slå din næste for mindre enn en femmerˈ. Og det budet holdt de iallfall.»
Olaf Olsen og Macody Lund har jeg omtalt i tidligere innlegg. Knut Hamsun (1859-1952) var som kjent norsk forfatter og Nobelprisvinner i litteratur. Christian Skredsvig, 1854-1924, var norsk maler og forfatter, Harald Stormoen, 1872-1937, var i tillegg til skuespiller også teaterinstruktør.
Det var nettopp det litt lurvete som kunne forekomme i visse bohemers låne-moral og livsførsel, som hadde forarget Knut Hamsun - i den gamle Grand-bohemens ni bud het det jo at ˈdu skal aldri slå din næste for mindre enn en femmerˈ. Og det budet holdt de iallfall.»
Olaf Olsen og Macody Lund har jeg omtalt i tidligere innlegg. Knut Hamsun (1859-1952) var som kjent norsk forfatter og Nobelprisvinner i litteratur. Christian Skredsvig, 1854-1924, var norsk maler og forfatter, Harald Stormoen, 1872-1937, var i tillegg til skuespiller også teaterinstruktør.
For første innlegg fra Grand, klikk her. For forrige innlegg fra Grand, klikk her. For neste innlegg om Grand, trykk her.
Kilde: Mentz Schulerud: «På Grand i hundre år, 1874-1974» (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1974), s. 100-101.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar