I Kristiansand heter det ikke dritt. «Drid», eller gjerne «D-r-r-r-i-i-d» er bedre. Det har jeg blitt informert om fra en sørlandsk dialektforsker. En stund før jeg forlot idyllen og emigrerte i retning et sørgelig møte med Karius og Baktus nær hovedstaden, hadde jeg i det minste én triumf å mimre over. Som det meste i mitt miserable liv, husker jeg ikke hendelsen selv, men ble fortalt det av troverdige vitner. Og en seier, om aldri så liten, det klamrer man seg til for alt det er verdt. Hvilket minner meg på at litt senere i livet klamret jeg meg mye til et tørkestativ, men det får dvele til et senere og tvilsomt kapittel. Victor Hugo skrev om et minst like miserabelt kapittel snaue to hundre år før meg, så heller ikke på det området var jeg noen pioner.
Åstedet var altså Kristiansand, denne gang ikke en bro eller bru eller b-r-r-r-u, men en lekegrind. Jeg har et fotografi av både den og meg, jeg står midt i med et salig glis. Det kan godt hende bildet ble tatt bare sekunder før eller etter min triumf. Sannsynligvis etter. Min hypotese er at jeg akkurat hadde fylt to år, for resten av livet var jeg jo «djupt såret og vonbroten» som det står i Einar Førdes familiekrøniker. Men «drid» i ham, det som skjedde var at den slampen av en storebror jeg vokste opp sammen med, han kom bort til grinden for å inspisere meg. Eller glo. Alle som har opplevd eller sett en lekegrind vet at det er begrenset med muligheter for utfoldelse i den. Fluktforsøk kommer ikke på tale. Gitter har den også, et slags Guantánamo for småsneiper. Bror min så på meg, og jeg tenkte garantert: Skal han delje til meg nå igjen? Da gjorde jeg det som alle toåringer drømmer om: Jeg kastet opp på ham. I følge de edsvorne og foran nevnte vitner traff jeg ham midt i fleisen.
(Barnefengsel)
Tretti år senere forsøkte jeg febrilsk å finne ut av hva jeg gulpet opp, men forgjeves - selv vitnene erindret ikke. I den alderen jeg da var i, drikker man ulykkeligvis ikke så mye øl, heller ikke rødvin - noe som er trist, for da hadde han nok både luktet vondt og fått ødelagt klærne sine. Så jeg har brukt fantasien min, og kommet til at det jeg for en gangs skyld klemte ut av truten og ikke stumpen, var en imponerende geysir; en mikstur sammensatt av galle, asbest, litt eddik, en neve tjære, noen fuglefjær, tre liter honning og en gammel fleinsopp. Han ble med andre ord seende ut som den famøse gutten med ljåen. Ved nærmere ettersyn ser jeg nå, at på bildet er jeg av en eller merkelig grunn ikledd nisselue. I tillegg til pyjamas. Noe som skulle tilsi at det med en viss grad av sikkerhet må ha dreid seg om julen 1963. Og da fordunstet også teorien om tjære og fluesopp (eller flein), midtvinters er det dårlig med sopp. Ikke røyket jeg særlig mye heller under de to årene jeg var sementert fast med kladdeføre i tøybleier. Kanskje det bare var simpel havregrøt han fikk i trynet? Jeg hater grøt. Men på den tiden hadde jeg ikke så mange tenner, og følgelig heller ikke så mange valg. Menyen var kortere i forrige århundre. Forresten, det var også noe annet som kommer med pupp eller hva det nå kalles i et nytt årtusen som forundrer meg stadig mer. Forferdelige greier, hvorfor kan man ikke få øl før idretten drar en ned i sluket? Og er det ikke rart, man klamrer seg til dette bryst i en periode av livet man ikke husker en fluelort av, og senere når man løper etter dem, så stikker de av? Pussig nok, selv jenter gjør visstnok det - i hvert fall i den innledende klamrefasen av livet. Nei, glem det - jeg blir dårlig.
Sopp derimot - det liker jeg. I år har jeg ikke funnet en eneste. Det er ulempen med en lang og varm sommer, blir dårlig med sopp. Jeg fant forresten et par, tre stykker mot slutten av september. Etter å ha trålet gjennom diverse dype skoger. Jeg jublet - kantarell! Troféene viste jeg stolt frem til en nabo ved hjemkomst. Hun konstaterte lakonisk: Joda, kantarell er det - men det er falsk kantarell! Nå sporet jeg som vanlig NSB av.
Jeg har lest både «Seierherrene» og «Vidunderbarn» av Roy Jacobsen. Og ble ingen av delene. Det nærmeste jeg kan tenke meg er Fjodor Dostojevskijs «Idioten». Men selv en blind høne og så videre, i mitt kasus kan selv en nærsynt dridunge treffe blink. Det skulle gå mange år til neste gang. Dersom det i det hele tatt ble noen.
For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar