Sven Elvestad blir fascist - og så går det mot slutten

Sven Elvestad blir fascist - og så går det mot slutten

I 1924 var Sven Elvestad tilbake i Norge. Forleggerne hans i utlandet slet med pekuniære problemer, det smittet over på Sven. Året etter slo han seg ned i Positano på Amalfikysten i Italia. Siden 1922 hadde Sven advart mot fascismen, men «i en artikkel i Tidens Tegn 14. juni 1926, Marschen mot Oslo - slår han om. Han kaster seg inn i den politiske diskusjon, han forherliger Mussolini og den italienske fascisme». I 1934, året han døde, svarte Elvestad slik om han var fascist: «Det er jeg som er fascist. Jeg er den første. Jeg forkynte fascismens ideer da Mussolini var socialistisk oppvigler og Hitler sto og malte plankegjerder på langs og var misfornøid med at han ikke fikk male på tvers.
  Svaret røper ikke akkurat respekt hverken for Mussolini eller Hitler. I Sven Elvestads øyne var det han selv som var fascist, ingen andre.» Fra Positano, og med fast gasje fra Tidens Tegn, skrev Sven sine reportasjer derfra om vinteren. Så snart våren kom, flyttet han til Arienzo (ikke langt unna) hvor han leide en gammel mølle (eller kvernhus om man vil). Her fant han ro, og ble boende der mer eller mindre fast i ti år (med unntak av noen opphold i Norge).

(Positano)

Svens søster, Sigrid, fikk tuberkulose og døde i 1927. Moren, som han var svært glad i, døde i 1929, 80 år gammel. I 1929 kom Grete, som i mellomtiden var blitt skilt fra Olaf Gulbransson, hun var stadig like forelsket i Sven. «Han var glad i henne, innrømmet det, men gifte seg - nei.» Fra august 1933 kom Sven hjem til Norge for godt. Ikke lenge etter pådro Grete seg dobbeltsidig lungebetennelse, hun døde i München 26. mars 1934. «Ikke i hele sitt liv hadde Sven Elvestad følt seg så ussel. Da han fikk høre om dødsfallet, brøt han fullstendig sammen. Etter dette drakk han mer enn noen gang før.»

En stund etter sin femtiårsdag (7. september 1934 som ble feiret på Bristol) følte han seg utilpass. «Var ofte kvalm. En dag da han var på toalettet kjente han en brennende smerte i brystet, holdt på å falle om, men så var smerten borte like brått som den var kommet. Noen dager senere fikk han et anfall til. Og så enda et; i avisen, på kontoret. Engstelig for hva dette kunne være oppsøkte han dr. Leegaard.
  - De lever visst et noe usunt liv, herr Elvestad? Sa legen etter å ha undersøkt ham. Røker De meget?
  - Ja. Jo. Tredve sigaretter om dagen, kanskje. Noen sigarer.
  - Og hva med alkohol?
  - Jeg drikker gjerne whisky.
  - Hvor ofte, hvor meget?
  - Tja, en flaske . . .
Han tidde.
  - En flaske - i uken kanskje?
  - Om dagen.
  - En flaske pr. dag? Det er ikke mulig?
  Legen stirret vantro på ham, men Svens alvorlige mine fikk ham til å skjønne at det var sant.
  - Elvestad, sa legen,
  - De har mavesår, De har en syk lever og et dårlig hjerte. De må legge om Deres livsstil fullstendig.
  - De må, sa dr. Leegaard,
  - holde en streng diett . . . det er første bud. [...]
  - De må, sa dr. Leegaard,
  - holde Dem til havresuppe og fiskeboller. Alkohol må De absolutt ikke røre. De kan drikke te; svak te. Jeg skal skrive diettlisten for Dem.» [...]
  «Han prøvde å holde dietten. Det gikk omtrent en uke. Sven ga opp den dagen da han tungt melankolsk satte seg ved et bord på Theatercaféen og forlangte te. Hovmesteren, som hadde hørt bestillingen, kom ilende:
  - Den herre har fått nok. Den herre må ikke serveres.
  Så var Sven tilbake til sitt tidligere kosthold.
  Han var hos Leegaard til kontroll.
  - De har ikke gjort som jeg sa, Elvestad.
  - Nei . . . Det går ikke. Jeg har forsøkt. Det går ikke.
  Legen undersøkte ham, grundig. Da han var ferdig stilte han seg ved vinduet, og med ryggen til Sven sa han:
  - De kan kle på Dem igjen.
  Sven var ferdigkledd og satt og ventet på at dr. Leegaard, som fremdeles sto med ryggen til, skulle si noe.
  Taushet.
  Sven kremtet.
  Legen snudde seg. Dypt alvorlig sa han:
  - Herr Elvestad . . . Jeg beklager virkelig. Men . . . jeg er redd det er for sent. Leveren er ødelagt. Hjertet er utslitt. Jeg kan ikke hjelpe Dem.
  Ordene rammet ham som prosjektiler.
  Han hørte sin egen stemme si:
  - Hvor lenge har jeg igjen?
  - Ikke lenge, er jeg redd. Et halvt år, kanskje. Ikke mer.» Det skulle ikke gå så lang tid. Som nevnt innledningsvis i tidligere innlegg døde han 18. desember 1934.

Kilde: Odd Magnar Syversen: «så gikk det sånn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia, Norsk biografisk leksikon

For første innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.