Erika Røring Møinichen Lie Nissen (1845-1903) var en norsk pianist og musikkpedagog. Hun studerte bla. i Berlin perioden 1861-1866 hos Theodor Kullak (1818-1882, tysk pianist, komponist og lærer). Hun ble forlovet der med sin medelev Rikard Nordraak, sannsynligvis tidlig i perioden. Hun debuterte i 1866, samme år som Nordraak døde, deretter fulgte tre år i Paris.
(Erika Nissen, malt av Werenskiold i 1892)
Dette skrev Krohg i 1895 om Erika Nissen (og søsteren Ida Lie, 1838-1905, norsk klaverpedagog, som også var til stede) i anledning 50-årsdagen hennes. Erika Nissen var for øvrig kusine og svigerinne til den kjente forfatteren Jonas Lie (1833-1908). Jeg fant særlig Krohgs blamerende bemerkning mot slutten fornøyelig:
Jeg skulle ha time hos fru Nissen som så mange andre, men riktignok ikke i samme anledning. Jeg er det aller mest umusikalske menneske her i landet. Bevisstheten om at jeg var det, trykket meg unektelig litt, da jeg gikk opp ad trappen, og jeg bestemte meg til så vidt mulig å holde samtalen på mer nøytrale felter.
Det store værelse var fullt av svære bladplanter, henne ved vinduet et stort flygel, og midt på veggen hang Soots [Eyolf Soot, 1858-1928, norsk maler] utmerkede portrett av Jonas Lie og hustru.
Jeg spurte fru Nissen og frøken Ida Lie, som var der inne, om de hadde fått billetter til «Lystige koner» [skuespill av Jonas Lie]. «Jo, på første benk,» erklærte frøken Ida Lie voldsomt leende, «ved siden av hverandre,» for både hun og hennes søster var døve på et øre. Men heldigvis var det ikke på det samme, og derfor klarte de seg allikevel.
Om de ikke skulle være med i en fest bakefter?
Ja, det visste de slett ikke om de torde, for hvis det nu ikke gikk godt? De hadde undertiden deltatt i fester efter uheldige konserter, og da hadde det vært altfor pinlig.
Selv om det ikke gjorde lykke, det var da vel ikke så farlig, mente jeg. Jonas Lie hadde så megen annen suksess å flyte på:
Allikevel - de ville ikke bestemme seg før efter første akt iallfall.
Jeg så opp på Jonas Lie der på veggen. Det var allikevel som det lå et litt spent uttrykk i hans ansikt. Hvordan ville det gå? Og hans hustru [Thomasine Henriette Lie, 1833-1907] bøyde seg over ham og talte beroligende ord.
«Jonas er den beste,» sa frøken Ida. «Thomasine er ikke heldig - skjønt Eyolf har vært så hensynsfull å holde nesen så meget som mulig i skyggen, så den ikke gjør seg fullt så gjeldende som ellers.»
«Det synes jeg er en feil,» sa jeg. «Det er jo nettopp en briljant energisk nese, hun har,» og jeg tegnet den efter hukommelsen i luften.
«Nei,» ropte hun, og hun lo atter midt ut av sitt fulle gode humør, så det runget i det store værelse og ga gjenlyd i flygelet. «Jeg elsker den ikke, jeg har maken til den selv. Ja, nu skal jeg gå. Det er best De begynner, for De har jo ikke mer enn en time å gjøre på. Presis tre kommer frøken F. Men -,» hun så nøye på sin søster, «du må da stelle litt på deg. Du er bustet på håret.»
«Ikke gå!» sa jeg.
«Jo, der sitter jo en der inne og venter på meg. Dessuten er jeg bange De tar meg med.»
Og et øyeblikk efter hørte vi et tonevell bruse der inne. Men jeg skal ikke kunne si om det var en gavotte av Teilman eller en symfoni av Beethoven.
«Si meg, skal jeg også snakke med?» spurte hun. «Det vil jeg riktignok nødig.
Jeg ble intervjuet her en annen dag, og han hadde aldeles misforstått meg. Dessuten kom vi vel sannsynligvis til å tale om det samme, og det ser så åndsfattig ut at man ikke har mer enn det ene par setninger å avlevere når det gjelder.
«Jeg har ikke lest det,» sa jeg. «Hva talte De om med ham?»
«Om musikk.»
«Det var da kjedelig, for det var nettopp det jeg hadde tenkt å benytte anledningen til; - men så kan vi jo tale om noe annet.»
«Ja, men en ting må De love meg: De må si til meg når dette skrekkelige, når intervjuet begynner, så jeg kan være på min post.»
Det lovet jeg.
«Sitter jeg stille?» spurte hun. «De må endelig skjenne på meg. Werenskiold var så streng, da han malte meg.»
«Det vil jeg ikke være. For jeg ser straks det ikke kan nytte. Det er heldig at De har noe annet å tjene penger med. For jeg tror ikke det ville være innbringende for Dem å være modell.»
«Jeg synes jeg sitter så stille som en mus.»
«Jeg kan godt huske Dem,» sa jeg, «som ganske ung pike, med svære, lyse lokker langt ned over ryggen. De var ikke mer enn 12-13 år. Men allerede da sa vi barn alltid til hverandre om Dem og Deres søster: Der går de som er så flinke til å spille pianoforte. Og vi hvisket om at De nok skulle bli sådanne som kaltes store kunstnerinner.»
«Nei, der husker De visst feil. Vi spilte nok meget, men dengang hadde vi slett ikke tenkt å bli kunstnerinner. Det kom langt senere. Det var det fjerneste for oss. Min mor kunne heller ikke tenke seg det, er jeg viss på, har aldri en eneste gang falt på muligheten av at jeg skulle opptre offentlig. Hun ville avvist det som en vanhelligelse. Og hadde hun levet, var jeg kanskje ikke kommet til det før meget senere iallfall. Det var Kullak i Berlin som foranlediget det. Jeg kan godt huske at jeg ble rød første gang han talte om det, så fast satt den oppfatning i meg som jeg hadde innsuget med min oppdragelse. Forresten var det egentlig min søster Ida som traff bestemmelsen og puffet meg frem, idet hun selv trådte tilbake. Det var likesom lenge uvisst hvem som skulle være «den» av oss.»
«Frigjorde De Dem så siden for denne motvilje mot offentligheten?»
«Aldri helt. Især var det meg ubehagelig i utlandet med all den reklame som man er nødt til å finne seg i. Man må henvende seg til en agent, og så går det løs. Han overtar en helt og holdent. Han overtar sågar ens samvittighet. Da lenges jeg ofte efter å reise hjem og spille her og leve skikkelig. Ofte forekommer det meg som idealet å bli gammel kone og sitte stille i en stol.»
«Sitte stille i en stol kommer De iallfall aldri til, det kan jeg forsikre Dem. Dertil mangler De alle betingelser. Men nu må De ta Dem i akt,» sa jeg, «nu begynner intervjuet.»
Hun skvatt opp i stolen og forandret atter igjen stillingen og så på meg med et trossig, bestemt uttrykk.
«Mitt besøk finner altså sted i anledning Deres 50-års jubileum. Tør jeg spørre, siden hvilken begivenhet i Deres liv er det dette jubileum dateres, - er det første gang, De spilte?»
«Nei,» sa hun og lo, «siden første gang jeg skrek. Tror De at jeg er sytti år gammel.»
Og hun lo igjen.
Jeg tenkte på en utvei for denne tankeløshet og ville fremkomme med noe om at jeg naturligvis anså det for gitt at hun hadde vært et vidunderbarn, men hun bare lo videre, da hun så det flaue uttrykk i mitt ansikt.
«De skal slett ikke prøve å reparere det,» sa hun. «De kan ikke klare situasjonen.»
«Nei, jeg kan nok ikke det,» sa jeg, «la oss altså fortsette med noe annet.»
Men i det samme stanset med ett toneveldet der inne. Frøken Ida Lies elskverdige ansikt viste seg i døren.
«Klokken er 3.»
«Nå,» sa fru Nissen leende og fulgte meg ut i entréen, hvor frøken F. sto med noteheftene under armen. «Det slapp jeg jo heldig fra.»
«Ja, De gjorde nok det, dessverre.»
Det store værelse var fullt av svære bladplanter, henne ved vinduet et stort flygel, og midt på veggen hang Soots [Eyolf Soot, 1858-1928, norsk maler] utmerkede portrett av Jonas Lie og hustru.
Jeg spurte fru Nissen og frøken Ida Lie, som var der inne, om de hadde fått billetter til «Lystige koner» [skuespill av Jonas Lie]. «Jo, på første benk,» erklærte frøken Ida Lie voldsomt leende, «ved siden av hverandre,» for både hun og hennes søster var døve på et øre. Men heldigvis var det ikke på det samme, og derfor klarte de seg allikevel.
Om de ikke skulle være med i en fest bakefter?
Ja, det visste de slett ikke om de torde, for hvis det nu ikke gikk godt? De hadde undertiden deltatt i fester efter uheldige konserter, og da hadde det vært altfor pinlig.
Selv om det ikke gjorde lykke, det var da vel ikke så farlig, mente jeg. Jonas Lie hadde så megen annen suksess å flyte på:
Allikevel - de ville ikke bestemme seg før efter første akt iallfall.
Jeg så opp på Jonas Lie der på veggen. Det var allikevel som det lå et litt spent uttrykk i hans ansikt. Hvordan ville det gå? Og hans hustru [Thomasine Henriette Lie, 1833-1907] bøyde seg over ham og talte beroligende ord.
«Jonas er den beste,» sa frøken Ida. «Thomasine er ikke heldig - skjønt Eyolf har vært så hensynsfull å holde nesen så meget som mulig i skyggen, så den ikke gjør seg fullt så gjeldende som ellers.»
«Det synes jeg er en feil,» sa jeg. «Det er jo nettopp en briljant energisk nese, hun har,» og jeg tegnet den efter hukommelsen i luften.
«Nei,» ropte hun, og hun lo atter midt ut av sitt fulle gode humør, så det runget i det store værelse og ga gjenlyd i flygelet. «Jeg elsker den ikke, jeg har maken til den selv. Ja, nu skal jeg gå. Det er best De begynner, for De har jo ikke mer enn en time å gjøre på. Presis tre kommer frøken F. Men -,» hun så nøye på sin søster, «du må da stelle litt på deg. Du er bustet på håret.»
«Ikke gå!» sa jeg.
«Jo, der sitter jo en der inne og venter på meg. Dessuten er jeg bange De tar meg med.»
Og et øyeblikk efter hørte vi et tonevell bruse der inne. Men jeg skal ikke kunne si om det var en gavotte av Teilman eller en symfoni av Beethoven.
«Si meg, skal jeg også snakke med?» spurte hun. «Det vil jeg riktignok nødig.
Jeg ble intervjuet her en annen dag, og han hadde aldeles misforstått meg. Dessuten kom vi vel sannsynligvis til å tale om det samme, og det ser så åndsfattig ut at man ikke har mer enn det ene par setninger å avlevere når det gjelder.
«Jeg har ikke lest det,» sa jeg. «Hva talte De om med ham?»
«Om musikk.»
«Det var da kjedelig, for det var nettopp det jeg hadde tenkt å benytte anledningen til; - men så kan vi jo tale om noe annet.»
«Ja, men en ting må De love meg: De må si til meg når dette skrekkelige, når intervjuet begynner, så jeg kan være på min post.»
Det lovet jeg.
«Sitter jeg stille?» spurte hun. «De må endelig skjenne på meg. Werenskiold var så streng, da han malte meg.»
«Det vil jeg ikke være. For jeg ser straks det ikke kan nytte. Det er heldig at De har noe annet å tjene penger med. For jeg tror ikke det ville være innbringende for Dem å være modell.»
«Jeg synes jeg sitter så stille som en mus.»
«Jeg kan godt huske Dem,» sa jeg, «som ganske ung pike, med svære, lyse lokker langt ned over ryggen. De var ikke mer enn 12-13 år. Men allerede da sa vi barn alltid til hverandre om Dem og Deres søster: Der går de som er så flinke til å spille pianoforte. Og vi hvisket om at De nok skulle bli sådanne som kaltes store kunstnerinner.»
«Nei, der husker De visst feil. Vi spilte nok meget, men dengang hadde vi slett ikke tenkt å bli kunstnerinner. Det kom langt senere. Det var det fjerneste for oss. Min mor kunne heller ikke tenke seg det, er jeg viss på, har aldri en eneste gang falt på muligheten av at jeg skulle opptre offentlig. Hun ville avvist det som en vanhelligelse. Og hadde hun levet, var jeg kanskje ikke kommet til det før meget senere iallfall. Det var Kullak i Berlin som foranlediget det. Jeg kan godt huske at jeg ble rød første gang han talte om det, så fast satt den oppfatning i meg som jeg hadde innsuget med min oppdragelse. Forresten var det egentlig min søster Ida som traff bestemmelsen og puffet meg frem, idet hun selv trådte tilbake. Det var likesom lenge uvisst hvem som skulle være «den» av oss.»
«Frigjorde De Dem så siden for denne motvilje mot offentligheten?»
«Aldri helt. Især var det meg ubehagelig i utlandet med all den reklame som man er nødt til å finne seg i. Man må henvende seg til en agent, og så går det løs. Han overtar en helt og holdent. Han overtar sågar ens samvittighet. Da lenges jeg ofte efter å reise hjem og spille her og leve skikkelig. Ofte forekommer det meg som idealet å bli gammel kone og sitte stille i en stol.»
«Sitte stille i en stol kommer De iallfall aldri til, det kan jeg forsikre Dem. Dertil mangler De alle betingelser. Men nu må De ta Dem i akt,» sa jeg, «nu begynner intervjuet.»
Hun skvatt opp i stolen og forandret atter igjen stillingen og så på meg med et trossig, bestemt uttrykk.
«Mitt besøk finner altså sted i anledning Deres 50-års jubileum. Tør jeg spørre, siden hvilken begivenhet i Deres liv er det dette jubileum dateres, - er det første gang, De spilte?»
«Nei,» sa hun og lo, «siden første gang jeg skrek. Tror De at jeg er sytti år gammel.»
Og hun lo igjen.
Jeg tenkte på en utvei for denne tankeløshet og ville fremkomme med noe om at jeg naturligvis anså det for gitt at hun hadde vært et vidunderbarn, men hun bare lo videre, da hun så det flaue uttrykk i mitt ansikt.
«De skal slett ikke prøve å reparere det,» sa hun. «De kan ikke klare situasjonen.»
«Nei, jeg kan nok ikke det,» sa jeg, «la oss altså fortsette med noe annet.»
Men i det samme stanset med ett toneveldet der inne. Frøken Ida Lies elskverdige ansikt viste seg i døren.
«Klokken er 3.»
«Nå,» sa fru Nissen leende og fulgte meg ut i entréen, hvor frøken F. sto med noteheftene under armen. «Det slapp jeg jo heldig fra.»
«Ja, De gjorde nok det, dessverre.»
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 207-209, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar