Lyktemannen og Luse-Frants

  Claus Frimann Dahl Clasen (1894-1970) var «Lyktemanden»s egentlige navn. Han var en norsk visedikter, underholder og moromann i radioens spede ungdom. Han skal ha skrevet opp mot ti tusen viser, vers og leilighetsdikt. Med en slik produksjon; naturlig nok med noe vekslende kvalitet. Hans mest kjente vise er nok «Lykkeliten», den har mange et forhold til, selv i dag.

  Psevdonymet tok han nok etter å ha arbeidet som «husdikter i Cabaretteateret Røde Lykte i Tivolihaven». Hans manuskriptsamling endte opp hos datteren Kari Zeiner-Henriksen. Jeg tror hun ble født i 1925, og at hun dessverre gikk bort september 2018.

  Luse-Frants, som egentlig het Fridtjof Kristiansen (1883-1958), var en byoriginal i Oslo fra rundt 1930 og uti 1950-årene. Kallenavnet fikk han fordi han stadig hufset og ristet på seg, som om han klødde. Men årsaken var sannsynligvis at han led av en nervesykdom. Foreldrene døde tidlig, og som eneste barn drev han farens kull- og vedhandel videre noen år. Så startet hans omflakkende liv; han drev rundt med en trekjerre på slep som han lagret metall, flasker og lignende på. Han var med andre ord en slags vandrende skraphandler. For det meste var han iført en gammel fillete frakk og tilsvarende skyggelue.

(Luse-Frants)

  For en uke eller to siden gjorde en venn av meg oppmerksom på et dikt Lyktemannen skrev om Luse-Frants. Min venn bor i rekkehus, hvor det i første etasje også bor en eldre dame ved navn Åse. Jeg tenkte selvfølgelig på Ibsens Mor Åse, men poenget er at hun fungerer også som en slags «reservebestemor» for min venns to barn. Og til dem leste hun nylig følgende dikt høyt. I henhold til et notat skriver Åse at Lyktemannen (altså Clasen) «har diktet og jeg har tegnet ham efter etter fotografi». Hun daterer notatet sitt til «ca 1955-56 på Golå». Mens originalen er Luse-Frants, er diktet her anført som Fillefrans:

Alle kjenner Fillefrans
og sekken hans og kjerra hans,
han går i by'n og piller
flasker, skrot og filler.

Han husker seg og rusker seg,
og huker seg og bruker seg,
og klør visst over alt,
på sin herlige gestalt.

Fri som fuglen går han rundt
og lever under himlen sunnt,
og ville vel ta skade
om noen ba ham bade.

Han går der stolt i lasene,
og snur seg sint og rasende,
og slynger ut forakten
mot hele samfunnsmakten.

Han sparer ikke lungene,
men bruker munn på ungene,
som ubarmhjertig ler
når Fillefrans de ser.

Men hvorfor skal all verden le
av Fillefrans, som går av sted
så trofast og så truttsomt,
så innett og besluttsomt.

Han hører med i byen vår,
her har han gått i mange år
med kjerra si og trillet,
så lusete og fillet.

Han ligger ute høst og vår,
og hele dagen rundt han går
med kjerra under trærne,
og hiver seg i klærne.

Han sliter vondt og tåler alt,
ja, selv når det er hundekaldt
går Fillefrans og triller
og samler nye filler.

Men bakom denne skrotten hans,
der bor en annen Fillefrans
bak lidelse og smerte,
der slår et edelt hjerte.

Ti selv om han i all sin glans
nok utenpå er Fillefrans,
som går der med sin kjerre
og ikke er no'n herre,

kan ingen si om ei hans sjel
er velkledd nok og sann og hel
og bedre enn de fleste,
som ler a'n for det meste.

For vi som går i fine klær,
og viser verden hvem vi er,
og er så herlig stillet,
er ofte mere fillet,

på sinn og sjel enn Fillefrans
men vi har mere ordenssans
og pusser på fasaden,
men gjemmer godt på skaden.

Og Gud velsigne Fillefrans,
og sekken hans og kjerra hans,
og hjertet under bringen. -
Navnet skjemmer ingen.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, tilsendt dikt - med takk til giveren!

For forrige dikter, klikk her. For neste innlegg, klikk her.