Det virker for meg som det var en haug med norske malere fra midten av 1800-tallet og inn i det forrige århundre. Rene maurtuen. Det er litt flaut å måtte innrømme at jeg ikke har hørt om så mange av dem før. Til gjengjeld er det gledelig å bli «kjent med» dem nå, og kanskje jeg ikke hadde vært mottagelig før heller.
Hans Olaf Halvor Heyerdahl ble født i Dalarna i Sverige i 1857, men et par år etter flyttet familien til Drammen. I 1873 studerte eldstemann Hans (av en ungeflokk på tolv) i tegneskolen i Kristiania, og fra 1874 til 1877 i München sammen med den før omtalte (se f.eks her) Eilif Peterssen. De fire neste årene oppholdt han seg i Paris, og innledet med intet mindre enn gullmedalje under Verdensutstillingen i Paris (1878) for «Adam og Evas fordrivelse fra Paradiset». Så gikk ferden til Firenze hvor han oppholdt seg frem til høsten 1884. Deretter ble det et seks års opphold hjemme i Kristiania, under somrene oppholdt han seg i Åsgårdstrand, hvor han ikke helt overraskende kom i kontakt med Edvard Munch. Av portrettmalerier vil jeg trekke frem det han malte av Henrik Ibsen i 1893 eller 1894 (dateringen er noe usikker). Fra århundreskiftet oppholdt Heyerdahl seg rundt 6 år i Paris. Frem til han gikk bort i oktober 1913 bodde Heyerdahl vekselvis i Kristiania og Åsgårdstrand, akkurat som i tidligere år.
(Heyerdahl, Adam og Eva utdrevne av Paradis, 1877)
Følgende om Heyerdahl er en liten karakteristikk skrevet av Krohg i 1896. Den andre maleren omtalt er Karl Edvard Diriks (1855-1930). Diriks ble kjent med bla Krohg, Hans Gude (1825-1903) og Frits Thaulow (1847-1906) i Karlsruhe. Edvard Munch var for øvrig hans fetter. Diriks bodde også lange perioder i Paris og i Drøbak. Vel, her er altså historien:
Jeg satte meg hen til Heyerdahl og Diriks på Grand.
«Nei, jeg vil ikke snakke med deg, for jeg hører at du bare vil skrive om meg og gjøre narr av meg.»
«Nei langtifra - det kunne aldri falle meg inn.»
«Ja, kom opp til meg da, i morgen formiddag mellom 12 og 2, så skal jeg utvikle noen av mine meninger. Jeg så forresten i går en utmerket tegning av deg - den til det gullbryllupet - den var aldeles utmerket. Men er det ikke merkelig at du som tegner så godt, maler så fryktelig dårlige bilder, du?»
«Jeg maler s'gu ikke dårlige bilder,» sa jeg. «Jeg maler aldeles fortrinlige bilder.»
«Ja, det er som jeg sier aldeles merkelig at du maler så dårlige bilder, de er så gresselig stygge i farven, ikke sant?»
«Nei, jeg er slett ikke enig,» sa jeg.
Han stirret ut i luften og vedble: «Merkelig! Din kone derimot maler meget bedre enn deg.»
«Langtifra!»
«Men hvis du vil komme litt opp til meg og lære litt teknikk -»
«Ja, det er jo ikke teknikken det kommer an på.»
«Er det ikke teknikken? Jo, det er det nettopp - hva skulle det ellers være? Et bilde må være beregnet og ferdig fra begynnelsen av, og man må kjenne sitt medium - sitt redskap, sitt instrument. Det er noe forferdelig sludder - ikke teknikk? Du kan jo se det på deg selv, disse tegningene, dem kunne du jo slett ikke gjøre med penn, bare med blyant, et bløtt materiell. Se til de gamle mestere - disse folk, som ennu står fullstendig uoppnådd, de var store teknikere. Det er forferdelig hva Werenskiold [Erik Theodor Werenskiold, 1855-1938, norsk maler og tegner] i sin tekst skriver om Rubens [Peter Paul Rubens, 1577-1640, flamsk maler, tegner, grafiker og diplomat], at han nu endelig er kommet til å forstå, at der er noe ved ham. Rubens, denne rike, overlegne maler, maler i ordets egentlige forstand. Nei, når man tenker på de gamle mestere og så ser dette friluftsmaleri - ser den utstillingen der oppe. Dette friluftsmaleriet er en forferdelig kreftskade på vårt samfunn, eller på vår kunst rettere sagt. Det er bare et tilfeldig stykke natur, som er passert gjennom øyet. Alle disse interiører og småhjørner efter fransk resept, og småpiker som leser i bøker. Det er bare ukunst. Kunst må da være noe dekorativt, noe som dekorerer, som er malerisk og delikat i behandlingen. Hvis jeg hadde et palass, ville jeg ikke ha et eneste av bildene der oppe. Og disse store utstillinger er også en kreftskade og ulykke for kunsten. Der henger man en masse bilder sammen, som passer dårlig sammen, ikke harmonerer godt sammen, lyder stygt sammen. Tenke seg, hvis man i et orkester ville sette sammen så disharmoniske ting.»
«Du skulle male stort, f. eks. den tegningen vi talte om før, i det hele tatt store portretter,» sa Diriks.
«Det portrett du en gang malte av Gerhard, var slett ikke så rent galt,» sa Heyerdahl distré.
«Ja, det er ikke lett å få solgt sånne portretter,» innvendte jeg, «men det burde man kanskje ikke tenke på.»
«Det er en fryktelig dum romantikk, at ikke kunstnere skulle tenke på å tjene penger - gresselig dumt og romantisk og tarvelig. Jeg har hatt en fryktelig ergrelse i disse dager. Jeg hadde byttet et bilde bort med et jernskap. Så gikk jeg hen for å få lånt det, så forteller han meg at han nettopp har solgt det til en franskmann for 1 200 francs. Det er da gresselig ergerlig.»
«Ja,» sa Diriks, «men si meg, tjener du så mange penger at du må ha et pengeskap.»
«Ja, jeg tjener mange penger, men jeg hadde nu nærmest tenkt å selge skapet igjen. Nei, det er et dårlig land å leve i her for kunstnere. Tenke seg Böcklin [Arnold Böcklin, 1827-1901, sveitsisk maler, tegner, grafiker og billedhugger] - han malte i Firenze, da jeg var der, på tolv dager noen vannfauner som løp av sted gjennom vannet med noen nymfer - det fikk han 45 000 kroner for i Pinakoteket i München, han hadde malt på det i tolv dager, så fikk han 45 000 kroner. Böcklin, han har forresten sagt noe svært morsomt om kunst. Han sa: Når en fotografimaskin til å fotografere farver med blir oppfunnet, så atskilles håndverk og kunst. Da blir det bare temperamentet og dets indre det kommer an på, utviklingen av ens forestillingsevne og iakttagelse - ja adjø, nu vil jeg gå opp på utstillingen og se på annen opphengning, men kom opp til meg i morgen mellom 12 og 2, så skal jeg se, om jeg kan finne på noe du kan skrive, og så skal jeg lære deg en teknisk fremgangsmåte som du vil ha nytte av.»
«Nei, jeg vil ikke snakke med deg, for jeg hører at du bare vil skrive om meg og gjøre narr av meg.»
«Nei langtifra - det kunne aldri falle meg inn.»
«Ja, kom opp til meg da, i morgen formiddag mellom 12 og 2, så skal jeg utvikle noen av mine meninger. Jeg så forresten i går en utmerket tegning av deg - den til det gullbryllupet - den var aldeles utmerket. Men er det ikke merkelig at du som tegner så godt, maler så fryktelig dårlige bilder, du?»
«Jeg maler s'gu ikke dårlige bilder,» sa jeg. «Jeg maler aldeles fortrinlige bilder.»
«Ja, det er som jeg sier aldeles merkelig at du maler så dårlige bilder, de er så gresselig stygge i farven, ikke sant?»
«Nei, jeg er slett ikke enig,» sa jeg.
Han stirret ut i luften og vedble: «Merkelig! Din kone derimot maler meget bedre enn deg.»
«Langtifra!»
«Men hvis du vil komme litt opp til meg og lære litt teknikk -»
«Ja, det er jo ikke teknikken det kommer an på.»
«Er det ikke teknikken? Jo, det er det nettopp - hva skulle det ellers være? Et bilde må være beregnet og ferdig fra begynnelsen av, og man må kjenne sitt medium - sitt redskap, sitt instrument. Det er noe forferdelig sludder - ikke teknikk? Du kan jo se det på deg selv, disse tegningene, dem kunne du jo slett ikke gjøre med penn, bare med blyant, et bløtt materiell. Se til de gamle mestere - disse folk, som ennu står fullstendig uoppnådd, de var store teknikere. Det er forferdelig hva Werenskiold [Erik Theodor Werenskiold, 1855-1938, norsk maler og tegner] i sin tekst skriver om Rubens [Peter Paul Rubens, 1577-1640, flamsk maler, tegner, grafiker og diplomat], at han nu endelig er kommet til å forstå, at der er noe ved ham. Rubens, denne rike, overlegne maler, maler i ordets egentlige forstand. Nei, når man tenker på de gamle mestere og så ser dette friluftsmaleri - ser den utstillingen der oppe. Dette friluftsmaleriet er en forferdelig kreftskade på vårt samfunn, eller på vår kunst rettere sagt. Det er bare et tilfeldig stykke natur, som er passert gjennom øyet. Alle disse interiører og småhjørner efter fransk resept, og småpiker som leser i bøker. Det er bare ukunst. Kunst må da være noe dekorativt, noe som dekorerer, som er malerisk og delikat i behandlingen. Hvis jeg hadde et palass, ville jeg ikke ha et eneste av bildene der oppe. Og disse store utstillinger er også en kreftskade og ulykke for kunsten. Der henger man en masse bilder sammen, som passer dårlig sammen, ikke harmonerer godt sammen, lyder stygt sammen. Tenke seg, hvis man i et orkester ville sette sammen så disharmoniske ting.»
«Du skulle male stort, f. eks. den tegningen vi talte om før, i det hele tatt store portretter,» sa Diriks.
«Det portrett du en gang malte av Gerhard, var slett ikke så rent galt,» sa Heyerdahl distré.
«Ja, det er ikke lett å få solgt sånne portretter,» innvendte jeg, «men det burde man kanskje ikke tenke på.»
«Det er en fryktelig dum romantikk, at ikke kunstnere skulle tenke på å tjene penger - gresselig dumt og romantisk og tarvelig. Jeg har hatt en fryktelig ergrelse i disse dager. Jeg hadde byttet et bilde bort med et jernskap. Så gikk jeg hen for å få lånt det, så forteller han meg at han nettopp har solgt det til en franskmann for 1 200 francs. Det er da gresselig ergerlig.»
«Ja,» sa Diriks, «men si meg, tjener du så mange penger at du må ha et pengeskap.»
«Ja, jeg tjener mange penger, men jeg hadde nu nærmest tenkt å selge skapet igjen. Nei, det er et dårlig land å leve i her for kunstnere. Tenke seg Böcklin [Arnold Böcklin, 1827-1901, sveitsisk maler, tegner, grafiker og billedhugger] - han malte i Firenze, da jeg var der, på tolv dager noen vannfauner som løp av sted gjennom vannet med noen nymfer - det fikk han 45 000 kroner for i Pinakoteket i München, han hadde malt på det i tolv dager, så fikk han 45 000 kroner. Böcklin, han har forresten sagt noe svært morsomt om kunst. Han sa: Når en fotografimaskin til å fotografere farver med blir oppfunnet, så atskilles håndverk og kunst. Da blir det bare temperamentet og dets indre det kommer an på, utviklingen av ens forestillingsevne og iakttagelse - ja adjø, nu vil jeg gå opp på utstillingen og se på annen opphengning, men kom opp til meg i morgen mellom 12 og 2, så skal jeg se, om jeg kan finne på noe du kan skrive, og så skal jeg lære deg en teknisk fremgangsmåte som du vil ha nytte av.»
(Jeg syntes 45 000 kroner er god slant penger den dag i dag. Men i 1896 var det nok å betrakte som en formue. Legger man til grunn konsumprisindeksen, skulle det tilsvare over 3,3 millioner kroner. Så vet man det også.)
(Heyerdahl, Fiskergutten, 1886)
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 161-162, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar