Fredrikstad

  Begge min fars foreldre var i live gjennom hele min oppvekst, også de ble besøkt om sommeren. De bodde i Fredrikstad, i en ganske romslig leilighet sentralt i Nygaardsgata 7. Blokken lå rett ved den gamle broen over til Kråkerøy, og i nederste etasje lå det beryktede utestedet Bjørnen. Vi barn ble fortalt at det var farlige mennesker som gikk dit, det skulle visstnok også ha skjedd et drap der. Om det er sant vet jeg ikke, men det hadde sin avskrekkende virkning, jeg satt aldri mine ben der. Gårdens inngangsparti var marmorbelagt og sjakkbrettrutet, og så var det en heis med et tungt jerngitter som måtte dras til for at den skulle sette seg i bevegelse, og motsatt dersom man skulle ha håp om å komme ut. Prøvde man å åpne gitteret mens heisen var i bevegelse, stoppet den tvert. Ekstra morsomt var det å trykke på alle knappene, da ble det stopp i hver etasje, og til sist trykket vi på kjeller-knappen. Det er mulig at en del av beboerne ikke så den store festligheten i dette. Søppelsjakt var det også, og det var nesten like stilige saker som heisen. Bestefar og bestemor (eller mimmi og pippi som mine kusiner kalte dem) bodde nemlig i femte og øverste etasje, så når man åpnet sjakten og stappet inn noen poser, kunne man høre et langtrukkent svusj nesten inn i evigheten før de krasjlandet langt der nede. Jeg minnes også gårdens lukt, den er helt spesiell i gamle bygårder, hverken frastøtende eller tiltrekkende. Synes nå jeg.

  Farfar var, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, lege «with licence to cut». Akkurat som far var han sjelden å se, og da røyket han pipe som etterlot seg en søtladen tåke. I tillegg røyket farmor mengder av sigaretter, hun hadde en slags sigarett-maskin som hun stappet papir og tobakk i, og vips satt den i munnviken. Mest fascinerende syntes jeg det var å studere hvor lenge hun kunne røyke uten at asken falt av, hun var nok veldig profesjonell, for jeg så aldri at hun sølte. Leiligheten var som sagt stor, det var høyt under taket og tåken derfor ikke så veldig tykk og sjenerende, nærmest en dis oppe under lysekronene. På den tid var det som kjent heller ikke så uvanlig å røyke innendørs. Verre var det de gangene vi fikk sitte på med farfar, han dro med pipen inn i den gule Volvo Amazonen. Bilen var så daukjørt at han startet den i tredje gir, den kom aldri over 40 km/t. Før vi kom så langt som halvveis til hytta ute på landet stod begge vinduer i baksetet hvor vi oppholdt oss, på vidt gap.

  Ja, farmor røyket som en skorstein, jeg tror også i tillegg til de «maskinelle» et merke ved navn Lucky Strike. Det skulle i så fall og uavhengig av det ikke få den heldigste utgang, noen få år før hun gikk bort måtte hun amputere det ene benet. Diagnose: Røykeben. Jeg var glad i farmor, i ettertid har jeg en liten mistanke om at det var fordi det var hun som foret meg med Bobsey-barna og Hardyguttene. De ble handlet inn i Rolf Martinsen Bokhandel litt lengre borte i Nygaardsgata. Jeg var litt fornøyd med at sjefen selv alltid hilste henne med; «Hva kan vi gjøre for fru Doktoren i dag?» Og så stakk hun fra tid til annen til meg en fem-krone, senere også en flunkende ny gul Nansenseddel; altså hele ti kroner!

  Hytta var (ja, det er den vel ennå) en idyll nede ved havet, ikke så langt fra Engelsviken, med svaberg, tang og tare, måker og tjeld, nesten som i Henningsvær, men selvfølgelig lite med fisk i forhold. Til gjengjeld var vannet varmere, og så hadde vi stupebrett! Under der lå det klaser med store blåskjell, var bare å putte rett i gryten etter litt børstning og rensing. Det eneste man burde passe seg for, i tillegg til brennmaneter så klart, var de skarpe rurskjellene som også holdt til på berget i fjæra.

(Hitenfor hytten)

  Før andre verdenskrig hadde grunneier parsellert ut en del tomter i området, den farfar måtte slå seg til tåls med i 1938, var den neste siste som var igjen. Hytta, som ble døpt Stenberget, sto ferdig i 1941, mange år senere gjorde jeg mine tanker om hvordan man fikk reist bygg under krigen, de fleste ble vel revet. På den tid var det viktig å ha hyttene sine i le, vår lå på en liten høyde ovenfor strandkanten og selvfølgelig mer utsatt for vær og vind. Lykken er kanskje bedre enn forstanden, eller så hadde farfar og farmor rimelig bra omløp i knotten, for senere var det nok en del som misunte dem tomten, samt eierne av den aller siste rett sør for oss, en relativt stor øy tretti meter fra fastland, som når sant skal sies er en halvøy. Prisen på nær tre mål tomt var da 2000 kroner, mens hytta kostet nesten det tredobbelte. Dette vet jeg, for kvitteringen var limt inn på første side av hytteboken hvor mine besteforeldre og senere generasjoner skulle føye til nye bidrag hver sommer de neste sytti år. Vinterisolert var hytta nemlig ikke. Men selv på sekstitallet var det mulig å kjøre bil helt inn på tomten.

  Bygget hadde underetasje med tre soverom, samt rå-kjeller inn mot berget og et vaskerom med hånddreven pumpe for «sommervann», oppe var det stort soverom med egen vask og skilt på døren hvor det stod «Her sover doktoren», pluss kjøkken og stue med peis. Forresten, sommervannet ble først installert da jeg var i elleve-tolv-årsalder, før det hentet vi ferskvann fra brønnen nede på gressplenen ved inngangspartiet til tomten, eller regnvann fra bøtter satt under takrennene. En vestvendt vinterhage mot havet sørget for at vi kunne sitte ute og se solen gå ned på andre siden av fjorden, i nær sagt hvilket som helst slags vær. Mange av de som bodde litt lengre inn måtte til tider - særlig i vindstille - søke ly innendørs for mygg og klegg som fant ypperlige klekkeplasser der. Dette slo meg selvfølgelig ikke da, det er først når barndommen er over skadefryd og annen djevelskap oppstår. Jeg tenkte mest på hvordan jeg skulle få dagene til å gå, de løp raskere enn tusenben da jeg fant frem til krabbenes besnærende verden. Først fant jeg tallenes. «Jeg må ta mine tall!» utbasunerte jeg til mor og far hver morgen fra femårsalderen. Det gikk ut på å skrive sirlig inn i en rutebok tallet 1, i neste rute 2 osv. Da jeg kom til tusen startet jeg om igjen. «Du lærer ikke noe av å skrive disse tallene,» bemerket min far. Kanskje ikke, bortsett fra å telle.

  På nordsiden av hytta, bortenfor boden vår (hvor også utedoen lå) var det felles-strand og en slags lagune ved lavvann, riktignok med steinbunn, der var det ypperlig å jakte etter småkrabber. Det gjorde vi, som vel fremdeles barn gjør, ved å feste et halvknust blåskjell i enden av et snøre, på en god dag kunne vi fange nesten hundre stykker, klyngende til skjellet ble de låret opp og ned i en plastbøtte med saltvann. Vi kunne fiske krabber hele dagen lang, til slutt ble den kronet med krabbeløp. Alle ble sluppet løs oppe på berget, hver hadde sin favoritt, og «eieren» av krabben som først nådde ned til sjøen igjen, vant. Med i bøtta fulgte ofte vann-lopper og snegler, de siste kunne også brukes som agn, en og annen sjøstjerne, innimellom en halvdød manet. Krabbene var ikke synlig begeistret for glassmaneter, men brennmaneter elsket de, vi gjorde det motsatte. Så fikk vi øye på en brungul «granat» i strandkanten, ble vi usedvanlig morderiske, kastet steiner og lempet det svimeslåtte uvesenet opp i bøtten som middag til våre krabbende venner. De fikk også litt tang oppi, som de kunne gjemme seg under. Jeg undret meg alltid på hvorfor krabbene ikke brant seg i munnen, og hvorfor gikk de sidelengs og ikke fremover som normale folk? Det var stor forskjell på dem, ikke bare fargemessig eller størrelse, men i rang. Mente vi da. Noen hadde én hvit flekk på ryggskjoldet, andre to og tre. Vi mente at den med flest flekker var kongekrabbe, så var det dronningkrabbe og til sist prins. Prinsesser fantes ikke, jenter var i hvert fall jeg mer eller mindre selvforskyldt ferdig med!

  Far var fraværende, i årene etter familiens Vetlanda-opphold arbeidet han også der under somrer. Han tok puddelen Petter med seg, kanskje hadde han behov for selskap, vi andre var jo igjen. Mot slutten av ferien returnerte han, min verden raste sammen. Under en rastepause hadde lille Petter løpt ut i veien og blitt overkjørt av en lastebil. Han pustet så vidt da far forsiktig bar ham ut fra bilen vår. Jeg minnes vagt at Petter så like hel ut som før der han lå på gressplenen og så på oss med et trist blikk. Det var nesten som om han syntes synd på oss. Like etter var han borte, bare to år gammel. Jeg gråt i dagevis etterpå, i hvert fall føltes det slik.

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.