Christian Krohg om Onsager, Lund og Folkestad

Christian Krohg om Søren Onsager, Henrik Lund og Bernhard Folkestad

Den fjerde av «De seks» som Krohg omtaler i sin artikkel fra 1910 er maleren Søren Onsager (1878-1946). Og også han var inspirert av Edvard Munch. Som kunstner er han kjent for sine aktbilder, portretter og interiører og landskaper med nakne figurer, men han debuterte ikke før i 1908 (i Paris), og året etter deltok han på De unges utstilling hos Blomqvists Kunsthandel i Kristiania. I 1940 meldte han seg inn i Quislings Nasjonal Samling, og etter krigen ble han så tiltalt for landssvik. Han døde i fengsel i 1946 etter lengre tids sykdom før saken kom opp.

(Onsager, Sovende småpiker)

Dette skrev Krohg om ham:

  Pointet i Onsagers begavelse er hans skjønnhetssans. Likeså mild og elskverdig som han er i omgang og utseende (han er vel det eneste vakre mannfolk av norske malere), likeså mild og bløt er han i sin kunst, både i form og farve. Det er alt sammen en velgjørende harmoni, harmoni mellom motiv og utførelse, harmoni mellom ham selv og hans verk, en behagelig følelse av at han fullstendig behersker sine emner, og at han ikke fremviser annet enn det som han selv synes er lykkes.
  Onsager har vel også som de andre hatt sin «Sturm- und Drang»-periode, men han har ikke som de andre latt oss være tilskuere til den. Han har selv forstått at det var en overgang, og han har utkjempet den alene. Det varte mange år før Onsager utstillet noe. Jeg tror rent ut sagt han ikke hadde utstillet noe før på de Unges utstilling hos Blomqvist for tre år siden [dette er altså feil, se innledning]. Da var han vel allerede en 32 år, og nu begynner de jo å utstille når de er 17. Til gjengjeld var hans debut en fullstendig suksess.
  Det er megen «kultur» i Onsagers kunst, og han inntar for så vidt en særstilling i det som kalles «norsk kunst». Det var vel også til dels derfor at han var den som danskene steilet minst over, da de seks hadde sin utstilling der nede [1910]. Hans fine og følsomme oppfattelse av naturen, de vel komponerte kvinnelige figurers yndefulle linjer og den rolige stillferdige, vel gjennomtenkte billedvirkning var nettopp noe for danskene, og så var han dessforuten kolorist, hva de hitinntil har satt i annen rekke.
  Det eneste man måskje kan si på disse bilder er at nesten er for harmoniske. Det er ikke fordi der nettopp forlanges dissonanser, men farven blir undertiden så fin og tilsløret at den blir «søt». Man ser at han selv er litt for tilfreds med den eller den nesten umerkelige nyanse. Det vakreste av Onsagers bilder er vel de to unge piker, som ligger så naturlig og sover ved siden av hverandre.

Krohg skrev også om Henrik Louis Lund (1879-1935), norsk maler og grafiker. Akkurat som Onsager gikk Lund på Harriet Backers (1845-1932) malerskole, og akkurat som flere av de andre «seks» var Edvard Munch og Christian Krohg forbilder. Lund debuterte i 1899 på «De unges utstilling», og deltok på «Høstutstillingen» første gang i 1901. Lund er mest kjent for sine portretter, Knut Hamsun malte han en rekke ganger. Krohg skriver:

(Henrik Lund, Fra Skåtøy, 1924)

  Henrik Lund er også noe for seg selv. Han vil først og fremst tvinge publikum og også kunstnerne, med andre ord tilskuerne til å se bildet fra avstand, så de kan overse dem og sammenfatte objektene i en synsvinkel, hvorved de tilsynelatende kommer til å ligge i samme plan. Han maler med vilje ganske flatt. Skygge og lys bruker han ikke meget av. Alt er lys. Helst maler han personene i profil eller helt en face. «Plastikk» og «relieff» bryr han seg altså pokker om. Han maler med vilje ikke den enkelte form alt for tydelig, for ikke å svekke den koloristiske musikk. Henrik Lund er nemlig meget musikalsk, og det kommer frem i hans bilder.
  Når Henrik Lund, som han ofte gjør, neglisjerer formen, er dette likesom en bevisst flotthet fra hans side. Han renonserer på det hjelpemiddel eller den «Eselbrücke». Han vil ikke sy puter under armene på seg selv eller publikum. Ved farven alene vil han virke. Kan han ikke det, kan det være det samme. For når han vil, når han en sjelden gang nedlater seg til det, har han nemlig form nok.
  Henrik Lund er foruten en fin kolorist og begeistret maler, begeistret for andres arbeider og sine egne, når han synes de er lykkes (han savner, i denne forbindelse være det sagt, slett ikke selvkritikk) også en god administrator og praktisk mann, hva der er sjeldent mellom kolorister, som jo gjerne lever i drømmerikets distraksjon. Derfor det rimelig at det var ham som ble utvalgt til å arrangere Seks-foreningens utstillinger i Berlin og København.
  Utstillingen slo usedvanlig godt an. Nationaltidende skrev overrasket, at man har hittil ikke kjent noe til norsk kunst, men at man altså dog måtte regne også med den. Den mest fremragende var Henrik Lund, skrev bladet, og han var den «nasjonaleste».
  Denne siste bemerkning viser hvor vanskelig det er for enhver å bedømme hva der er nasjonalt i et annet land. For nasjonal er Henrik Lund nettopp ikke. Og det anser jeg for en fordel ved ham. Ti nasjonalitet har efter min formening intet med kunst, iallfall ikke med den store kunst å gjøre, som må være almenmenneskelig, ja helst henvendt, ikke bare til et lite begrenset statssamfunn, men til hele jordens publikum, hvilket siste vil si ham selv og kun ham selv.

  Den siste av «De seks» som Krohg omtaler er Bernhard Dorotheus Folkestad (1879-1933, norsk maler og forfatter). Bernhard Folkestad vakte først oppmerksomhet ved sine overdådige stilleben av grønnsaker og frukt, senere også som maler av interiører og landskaper. Folkestad debuterte 1905 på Høstutstillingen med maleriet «Mørkeloftet», som ble innkjøpt til Nasjonalgalleriet. Det er en ungdomserindring, malt etter mansardloftet i «Asylgården» og med Folkestads to år gamle sønn Knut som modell.

(Folkestad, Mørkeloftet, 1905)

  Her er hva Krohg skrev om maleriet:

  En der gjorde likeså megen oppsikt som Henrik Lund i Berlin, var Bernhard Folkestad, og da de ikke kunne få kjøpt hans bilder der nede, fordi de var galleriets eiendom, bestilte de kopier av dem. Især gjorde kålstillebenet lykke, og det er jo rimelig, og dog finnes der et annet maleri av ham, et ganske lite og fordringsløst, som også galleriet eier og som er et mesterverk, et uttrykk som man efter min formening ikke kan bruke om noen andre av hverken hans eller de andre seks maleres bilder ennu.
  Ved et mesterverk forstår jeg for maleriers vedkommende et hvor intet, absolutt intet kan være annerledes, uten at det hele blir ødelagt, hvor hvert eneste strøk og hver eneste linje, hver eneste farve, bildets dimensjoner, alt har en avgjørende betydning. Det omtalte bildes navn kjenner jeg ikke. Jeg har aldri spurt efter det. Det er av de bilder som ikke behøver navn. Det forestiller et ganske lite barn, der er kommet inn på et stort loft eller pulterkammer og står der i det svære mørke rom. Mellom alle de gjenstander som er satt inn der og måskje aldeles glemt, er også en fiolonsell [nå kjent som cello]. Barnet er kommet hen til filonsellen, som står opp mot en gammel lenestol, har rørt ved en av strengene med sine små bløte fingrer og står nu forbauset og fortryllet over resultatet. Det er måskje mange, mange år siden der er kommet noen tone fra disse strenger. Jeg har aldri sett et bilde hvori der er så megen lyd og samtidig så megen stillhet som i dette. Og det å få lyd og stillhet (der jo ikke er det samme som mangel på lyd) inn i et bilde, er jo det vanskeligste av alt.

For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 193-195, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon, Ibsen-kronologien.