I 1889 (samme år som Munchs portrett av erke-bohemen Hans Jæger ble malt) skrev Krohg blant annet følgende om Munch og hans kunst, i en artikkel tittulert «Tredje generasjon»:
Edvard Munch er den tredje generasjon. - Foreløpig bare han.
Hver gang Munch før utstilte et bilde, vakte han visstnok en del oppsikt. Kunstnerne innbyrdes sto skarpt mot hinannen i sine dommer. Men det ble likesom ikke til noe mer med ham allikevel. Det så ut til at han i høyden skulle bli en kuriositet innenfor den eldre hovedstrømning som hadde slukt alle de andre unge himmelstormere. Men man tok feil. Når man går ut av døren efter å ha sett på hans utstilling der oppe i Stundentersamfundet, sier man til seg selv:
«Munch er altså den den norske kunstner hvortil nu de største forhåpninger knytter seg.»
Naturligvis kunne flinke kunstkritikere godt skrive spalte opp og spalte ned om alle Munchs store og små tegnefeil og bli så veltalende i dette kapitel, så de glemte at han hadde annet enn feil.
Undertegnede har av og til sett slike meterlange avhandlinger over Munchs «avskyeligheter».
Og det er ganske sant at mannen gjør tegnefeil.
Det er for eksempel ergerlig at Munch ikke vil ta menneskene som Gud har skapt dem, og at han helst vil plasere Hans Jægers hofteben alle andre steder enn i hofteskålen. Og det er også ergerlig at han lar barna i Arendal stå og vippe på en liten tynn pinne, istedenfor å gi dem to ben.
Men hva gjør alt dette?
Jo - at Munch ikke får solgt sine bilder, og at ikke publikum liker dem. Men det er også det hele. Det gjør ikke - at ikke Munch er vår nye generasjon. Han vekker det største håp. Munch ligner ingen anden.
Han vandrer ikke glad ut med sin malerkasse med farvene ferdigliggende til å male luft, gress eller solnedganger; han vet ikke at luften er blå, gresset grønt og solnedgangen rød, han vet ingenting før han gir seg til å male, han er hver gang forbauset og henrykt over de enkleste, alminneligste ting, han kjemper seg hver gang til det han får vite, og glemmer det til neste gang. Han maler - det vil si - ser på en annen måte enn de andre kunstnere. Han ser bare det vesentlige og maler selvfølgelig bare det. Derfor er Munchs bilder i regelen «ikke ferdige», som folk er så henrykt over selv å finne på.
Jo da! De er ferdige. Ferdige fra hans hånd. Kunst er ferdig, når kunstneren virkelig har fått sagt alt hva han hadde på hjerte, og det er nettopp dette fortinn Munch har fremfor den annen generasjons malere, at han ganske annerledes forstår å vise oss hva han har følt og hva der har grepet ham og underordner alt annet. At dette av og til skjer på bekostning av andre ting, og at han må oppgi meget av god tegning, det er sikkert.
Men folk skal ikke være glade for det, for en vakker dag makter han det hele, og får frem det vesentlige uten å behøve å oppgi tegning osv.
Det er synd at Munch ikke har hatt anledning som alle franske malere å gå igjennom et akademi riktig grundig, for Munch er så selvstendig at ham hadde det ikke skadet, som så mange andre. Ingen har vondt av å lære, når de bare forstår å kaste det lærte bort igjen på rette tid og sted. Munch har mange beundrere blant de unge, men en ting er komisk at selv blant dem er der ingen som ser på et nytt bilde av Munch uten at de må ryste på hodet og smile, og så kommer det først:
«Ja godt er det - det vet Gud.» Han overrasker hver gang, han er aldri den samme, derfor må man hver gang ha litt tid til å komme seg av sin forundring innen man utbryter:
«Det er godt.»
Men at folk ikke forstår Munch, det er rimelig.
De har jo ennu ikke nådd igjennom den annen generasjon. Hvordan skulle de så kunne påskjønne den tredje?
Folk kan jo umulig ha samme mening om Hans Jægers utseende som Munch, der synes den blå gamle vårfrakken er mørk og filthatten nede i øynene simpelthen brun og Hans Jæger rød, når han grinet vandrer oppover Karl Johan i middagstiden. Hvordan skulle de kunne finne seg i at Munch synes hatten er lys rødaktig og frakken lyseblå osv., når Hans Jæger er dumpet ned i en sort sofa i solskinn. Folk regner bare ut at når frakken er mørkeblå, så er det den det - akkurat som om noe var noe i forhold til noe annet. Det blåeste blå kan bli grønt i motsetning til noe enda blåere blått naturligvis. Men gå opp og se på Munchs Hans Jæger, om han ikke sitter likeså lys levende oppe i sofaen i Studentersamfundets lille sal, som man har sett ham gå omkring på gaten.
Den lille aftenstemning over portrettet er også glimrende. Munch har spasert en aften, sett den konen som sitter nede ved veikanten den stille - stille sommeraften. Det er så stille at man kan høre liksom «hysj, hysj» bortover markene.
Han er blitt grepet av stillheten, har sagt til seg selv: Hvor deilig dette er! Han er enten gått hjem og har malt det efter hukommelsen, eller gått ut igjen med malerkassen og har malt det efter naturen. Det er nemlig ikke nettopp friluftsmalingen det kommer an på for den tredje generasjon - men sikkert er det at han har fått frem: «Hvor deilig dette er!»
Nettopp det som han uvilkårlig har følt da han så det.
Han er impresjonist, ennu vår eneste!
Det er det store ved Munchs kunst, som man skal feste seg ved, at han malte akkurat bare det som har grepet ham. Vi er aldri i tvil om hvorfor han har malt det eller det. La ham ha tegnet det uvesentlige dårlig, det vesentlige er truffet på et hår, både i retning av tegning og farve.
Hva gjør de så om de små feilene er store, når det store er så stort.
Hver gang Munch før utstilte et bilde, vakte han visstnok en del oppsikt. Kunstnerne innbyrdes sto skarpt mot hinannen i sine dommer. Men det ble likesom ikke til noe mer med ham allikevel. Det så ut til at han i høyden skulle bli en kuriositet innenfor den eldre hovedstrømning som hadde slukt alle de andre unge himmelstormere. Men man tok feil. Når man går ut av døren efter å ha sett på hans utstilling der oppe i Stundentersamfundet, sier man til seg selv:
«Munch er altså den den norske kunstner hvortil nu de største forhåpninger knytter seg.»
Naturligvis kunne flinke kunstkritikere godt skrive spalte opp og spalte ned om alle Munchs store og små tegnefeil og bli så veltalende i dette kapitel, så de glemte at han hadde annet enn feil.
Undertegnede har av og til sett slike meterlange avhandlinger over Munchs «avskyeligheter».
Og det er ganske sant at mannen gjør tegnefeil.
Det er for eksempel ergerlig at Munch ikke vil ta menneskene som Gud har skapt dem, og at han helst vil plasere Hans Jægers hofteben alle andre steder enn i hofteskålen. Og det er også ergerlig at han lar barna i Arendal stå og vippe på en liten tynn pinne, istedenfor å gi dem to ben.
Men hva gjør alt dette?
Jo - at Munch ikke får solgt sine bilder, og at ikke publikum liker dem. Men det er også det hele. Det gjør ikke - at ikke Munch er vår nye generasjon. Han vekker det største håp. Munch ligner ingen anden.
Han vandrer ikke glad ut med sin malerkasse med farvene ferdigliggende til å male luft, gress eller solnedganger; han vet ikke at luften er blå, gresset grønt og solnedgangen rød, han vet ingenting før han gir seg til å male, han er hver gang forbauset og henrykt over de enkleste, alminneligste ting, han kjemper seg hver gang til det han får vite, og glemmer det til neste gang. Han maler - det vil si - ser på en annen måte enn de andre kunstnere. Han ser bare det vesentlige og maler selvfølgelig bare det. Derfor er Munchs bilder i regelen «ikke ferdige», som folk er så henrykt over selv å finne på.
Jo da! De er ferdige. Ferdige fra hans hånd. Kunst er ferdig, når kunstneren virkelig har fått sagt alt hva han hadde på hjerte, og det er nettopp dette fortinn Munch har fremfor den annen generasjons malere, at han ganske annerledes forstår å vise oss hva han har følt og hva der har grepet ham og underordner alt annet. At dette av og til skjer på bekostning av andre ting, og at han må oppgi meget av god tegning, det er sikkert.
Men folk skal ikke være glade for det, for en vakker dag makter han det hele, og får frem det vesentlige uten å behøve å oppgi tegning osv.
Det er synd at Munch ikke har hatt anledning som alle franske malere å gå igjennom et akademi riktig grundig, for Munch er så selvstendig at ham hadde det ikke skadet, som så mange andre. Ingen har vondt av å lære, når de bare forstår å kaste det lærte bort igjen på rette tid og sted. Munch har mange beundrere blant de unge, men en ting er komisk at selv blant dem er der ingen som ser på et nytt bilde av Munch uten at de må ryste på hodet og smile, og så kommer det først:
«Ja godt er det - det vet Gud.» Han overrasker hver gang, han er aldri den samme, derfor må man hver gang ha litt tid til å komme seg av sin forundring innen man utbryter:
«Det er godt.»
Men at folk ikke forstår Munch, det er rimelig.
De har jo ennu ikke nådd igjennom den annen generasjon. Hvordan skulle de så kunne påskjønne den tredje?
Folk kan jo umulig ha samme mening om Hans Jægers utseende som Munch, der synes den blå gamle vårfrakken er mørk og filthatten nede i øynene simpelthen brun og Hans Jæger rød, når han grinet vandrer oppover Karl Johan i middagstiden. Hvordan skulle de kunne finne seg i at Munch synes hatten er lys rødaktig og frakken lyseblå osv., når Hans Jæger er dumpet ned i en sort sofa i solskinn. Folk regner bare ut at når frakken er mørkeblå, så er det den det - akkurat som om noe var noe i forhold til noe annet. Det blåeste blå kan bli grønt i motsetning til noe enda blåere blått naturligvis. Men gå opp og se på Munchs Hans Jæger, om han ikke sitter likeså lys levende oppe i sofaen i Studentersamfundets lille sal, som man har sett ham gå omkring på gaten.
Den lille aftenstemning over portrettet er også glimrende. Munch har spasert en aften, sett den konen som sitter nede ved veikanten den stille - stille sommeraften. Det er så stille at man kan høre liksom «hysj, hysj» bortover markene.
Han er blitt grepet av stillheten, har sagt til seg selv: Hvor deilig dette er! Han er enten gått hjem og har malt det efter hukommelsen, eller gått ut igjen med malerkassen og har malt det efter naturen. Det er nemlig ikke nettopp friluftsmalingen det kommer an på for den tredje generasjon - men sikkert er det at han har fått frem: «Hvor deilig dette er!»
Nettopp det som han uvilkårlig har følt da han så det.
Han er impresjonist, ennu vår eneste!
Det er det store ved Munchs kunst, som man skal feste seg ved, at han malte akkurat bare det som har grepet ham. Vi er aldri i tvil om hvorfor han har malt det eller det. La ham ha tegnet det uvesentlige dårlig, det vesentlige er truffet på et hår, både i retning av tegning og farve.
Hva gjør de så om de små feilene er store, når det store er så stort.
(Hans Jæger malt av Munch i 1889)
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s- 172-174, Wikipedia, Store norske leksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar