Kjemi

  Jeg sitter og studerer en kar. Det virker som han løper for livet. På flukt? Hadde det vært i dag, eller noen få år siden, ville jeg muligens tenkt på Usain Bolt, bortsett fra at han løp vel fra stadion og rett inn i banken, ikke ut som en raner. Men når jeg nå sitter og følger med på denne fyren er jeg bare rundt 9 år eller der omkring. Dessuten er han mindre og lysere enn Bolt. Kinnene er oppblåst, nesten som en sprinter i feil retning gjennom en vindtunnel. Fortennene er lange som en gnagers. Hvilket får meg til å tenke på meg selv. Hvorfor er også mine fortenner slik? Og ikke like store og jevnt med de andre? Er det rart jeg får høre at jeg har tenna på tørk? Men det der er kan hende noe med over- eller underbitt? Sist tannlegebesøk fikk jeg ikke bare hull, men også melding om at regulering var neste punkt på agenda. Dette år jeg befinner meg i en slukket lysløype om når var, da deltok tydeligvis alle skoletannleger i Norge på reguleringskurs. Deres mote-, subsidiære tannshow.

  Nesten hele rukla i klassen, i hvert fall de som er før meg i alfabetet, har fått metervis med ståltråd både oppe og nede, med strikker og noe bare Gud, tannfeen eller fanden vet hva som befinner seg lenger inn i kjeften. Er det ikke fortærende, ikke før man har sluppet ut fra lekegrinden skal man prakkes på gitter i trynet også? For en gangs skyld ble far redningen, han satte foten ned med begrunnelsen at overbittet på 4 millimeter ville jeg vokse meg fra. Pussig nok fikk han rett, men det gikk jo flere år før fasiten forelå.

  Så her sitter altså drittungen i Kalkbrennerveien på Hosle og gremmes over meg selv og denne lille karen. Begge har vi gebiss på tørkestativ, hans tenner noe gulere enn mine. Innbiller jeg meg. Kanskje han røyker? Det gjør han absolutt ikke, for som alle har forstått, er det en hamster jeg sitter og ser på. Han løper som besatt i et løpehjul strategisk plassert i et bur med sagflis i bunn. Nei, nederst ligger forresten gamle utgaver av Aftenposten. Han skvetter i tide og utid. Mer enn nok om det, aviser er fine å bruke som trekkpapir, bleie vil han ikke høre tale om. Noe jeg skjønner godt, selv om jeg for lengst har tilbakelagt det stadium av mitt liv. Egen vannflaske har turneren hengende i gitteret (altså burets), samt to skåler med mat. Én for frøblanding, en annen med salat in absentia. Det siste fordi han stapper frenetisk i seg grønnforet med tilsvarende hastighet han løper i. Skulle nesten tro han selv var redd for å bli ranet. Fra meg har han intet å frykte, sist gang jeg var i nærheten av det grønne var da jeg i syvårs-alderen kom i skade for å tøffe meg med en brennesle. Ikke svelges det smakløse heller, omsider ferdig fortoner han seg som Mumle Gåsegg med en deponert dorull i hver munnvik. Det sitter langt inne å innrømme, men vel - han ligner umiskjennelig på meg etter tannlegebesøk.

  Den gang da, i dag husker jeg ikke hva han het. Var det forresten en hann? Men Harald eller Hieronymus Hamster hadde vært fint, kan bare ikke erindre. Noe forteller meg derfor at jeg ikke var så veldig begeistret for ham, og at han ikke ble så veldig lenge i familien. Jeg minnes så vidt at han hadde den uvanen å varme opp med jogging midt på natten. Dette helvetes spetakkel fra tredemøllen, jeg fikk overhodet ikke konsentrert meg om Bobsey-barna, noe som kan ha vært medvirkende til det relativt korte oppholdet. Og så har jeg en mistanke om at Harald var kompensasjon for puddelen Petter som nylig hadde entret de evige jaktmarkeder. Det er til og med en mulighet for at jeg blander årene sammen. Ganske stor faktisk.

  Jul dette uspesifiserte år fikk jeg kjemisett i gave. Noen dager i ekstase! Euforien skulle selvfølgelig ikke vare. Men i mellomtiden var det stas å dra frem reagensglass, kolber og en brenner til å varme opp en liten glassbeholder med metallkork og veke i, det var også lakmuspapir for svake baser og syrer (svakheten er riktignok bare nåtidens antagelse, men sannsynligheten for at noen selv på den tid puttet svovelsyre og kaustisk soda ned i kjemisett for barn anser jeg som mindre enn en minuskel). Det var reagensglass med krystaller, alskens væsker av ymse slag, der var artige stoffer som kaliumpermanganat (formelen KMnO₄ sitter den dag i dag som støpt, putt noen korn av det i Ganges, og hele floden er blodrød!), magnesium- og kobbersulfat, til og med et mikroskop fulgte med. Jeg likte selvfølgelig best å få ting til å skje, noen alkymist ble jeg riktignok ikke, men dersom jeg jeg klarte å endre fargen, eksempelvis fra rød til blå, uten at noen av ingrediensene hadde kulørene - da ble jeg overlykkelig! Det er mulig det ikke var sterke saker i settet, den fatale dag rundt nyttårsaften det Herrens år x, gikk jeg imidlertid drastisk til verks. Hvilket innebar at jeg hev en durabelig dose av forskjellige mer eller mindre fargerike stoffer - både væske og fast form - presset derpå ettertrykkelig en medfølgende gummikork fast ned i toppen. Milkshake-time! Ibsen skrev, og Peer Gynt sa: «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest.» De hadde garantert ikke meg i tankene, så gammel er jeg ei, men rett hadde de. Kommer tilbake på resultatet hvis jeg orker, men en lysende karriere som kjemi-ingeniør var ikke akkurat nær forestående. Det er noe med trykk og ekspansjon kan man si.

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.