Hvis Grand representerer foranderligheten, så er Losjen uforanderligheten selv. Først og fremst fantes den samme portier. Og han hadde ennu de samme politiske anskuelser som tidligere, hvorom jeg straks hadde forhørt meg.
Samme vise-portier med de små runde knappene. Han var ikke avansert.
Telefonen hang på samme sted som for et år siden.
Og ingen ombygninger der inne, ingen andre arrangements. De samme dype kroker for enkelte sinnsstemninger og de samme bord frem i lyset for andre. Der er plasser for alle sinnsstemninger.
Endelig de samme oppvartere og den samme vakre damen ved buffeten.
Jeg gikk lenge rundt, før jeg fant et bord. Jeg måtte jo først ransake mitt indre og gjøre meg rede for hvordan det var.
Efter å ha konstatert en bevegethet over hjemkomsten, noen usikkerhet likeoverfor alt det nye, forholdsvis god samvittighet, men temporær fraværelse av arbeidslyst, ennvidere flere transcendentale fenomener, utvalgte jeg et bord i en liten trenisje temmelig langt borte, som det der passet best for øyeblikket, især fordi det knyttet seg et minne til det.
Jeg beveget meg dit gjennom lokalet, som var temmelig fullt.
Idet jeg ville sette meg, men ennu sto og overveiet hvorvidt det var det riktige å sette seg med ansiktet mot inngangsdøren eller på den motsatte side, slik at jeg kunne se damen ved buffeten, kom der en annen mann og satte seg. Han nølte ikke, men visste hva han ville.
Våre blikk møttes et øyeblikk, og jeg leste i hans en tilståelse av at slik som nettopp nu hans åndelige tilstand var, måtte han sitte ved dette bordet, samt en forståelse av at jeg visstnok hadde det på samme måte, men at enhver var seg selv nærmest.
Jeg kom imidlertid til å tenke på at da kaféen jo var symmetrisk bygget, måtte der være en tilsvarende nisje og et tilsvarende bord inne i den på den motsatte side. Jeg så derhen. Det var ledig. Visstnok var det tross symmetrien slett ikke det samme for meg i åndelig henseende som det bordet jeg nettopp var blitt snytt for. Hvorfor det var noe helt annet, er vanskelig å si, da de fornemmelser som ligger til grunn er så vage og betegnende en tusendedel av en nerves svingningskurve, at det vanskelig finnes ord for dem i sproget. Bare en av disse fornemmelser kan jeg slå fast som medvirkende, nemlig den at der ikke knyttet seg minner til dette bordet. Mens jeg gjorde meg rede for det, så jeg en mann fiksere bordet og være i ferd med å sette seg, men åpenbart befinne seg i en uvisshet om hvorvidt det ville være det riktige å vende blikket imot inngangsdøren eller henimot kaféens indre bunn, hvor man også herfra i det fjerne kunne se en perspektivisk forminsket dame, eftersom hun på sin gang frem og tilbake gikk fri av søylen eller ei.
Det var en indre stemme som sa meg at dette var det riktige.
Da så jeg en mann stå tvilrådig foran det.
Jeg skyndte meg forbi ham og satte meg.
Mannen gikk.
Men enten det var hans skuffende utseende eller den omstendighet at den første som kom inn av inngangsdøren og ned ad den krumme trapp, var en gammel stygg dame og den annen en kreditor, som bevirket det - nok er det, plassen var mislykket. Stemningen var vekk. Nu kunne det være det samme med ensomheten. Gid der kom noen jeg kjente, helst en forretningsmann, en gårdspekulant, som kunne sette meg litt inn i forholdene nu, da jeg jo selv skulle til å begynne. Især ville jeg gjerne vite hva det ville si «ha noe på hånden».
Med en gang kom maleren Uchermann og ønsket meg velkommen hjem. Jeg ba ham sette seg.
- Ikke ennu.
Han løftet foten opp og ble stående på ett ben.
Jeg så spørrende på ham.
- Ser De den skoen der?
- Jeg ser den, svarte jeg.
- Hva synes De om den?
- Jeg synes godt om den.
- Si Deres mening ganske uforbeholdent.
- Skal jeg det?
- Ja!
- Da vil jeg si at det er den vakreste sko jeg minnes å ha sett.
- Og med hensyn til soliditeten?
- Med hensyn til soliditeten er den meget solid.
- Godt sa han, satte foten i gulvet og gjorde mine til å ville gå.
- Vent litt, sa jeg. Hvorfor spør De om dette.
- Det kan jo være det samme.
- Har De kjøpt de skoene i Paris eller London?
- Jeg har gjort dem sjøl, sa han, vendte seg og nikket til avskjed.
- Vent litt, sa jeg. La oss tales litt ved om dette?
Han kom og satte seg tungt.
- Hvordan? sa jeg og tittet ned på hans sko.
- Det er sant, sa han, men det er ikke det ringeste rart. Det er ikke vanskelig. Det er så lett som fot i sko. Enhver kan gjøre det. De kan godt gjøre det.
- Nei, jeg kan ikke.
- Det er bare et tiltak. Og så er det billig. Disse skoene kommer meg på seks kroner, ellers ville de koste femten. Alle mennesker burde forferdige alle sine ting selv. Syr De for eksempel ikke Deres klær selv? sa han og så på min frakk.
- Nei, sa jeg. Forresten er det bare min malerfrakk.
- Da burde De sy dem selv. De ville ikke bli verre for det. Det er ingen sak. Jeg syr alltid mine klær. Alle mennesker burde gjøre det. Det er jo det naturligste. Men folk forstår det ikke. Ja, jeg tapte hele respekten hos min pike, da hun så meg med skjødeskinn, lest og skinnlapper omkring på gulvet. Hun har alltid henvendt seg i dyp ærbødighet, om jeg værsgo ville komme inn og drikke kaffe. Men nu skrek hun bare sint: Kaffi!! Hun tenkte vel: Nå må det være dårlig med Uchermann, nå! Det er så hyggelig dessuten å sitte med sådant om vinteraftnene, og så lar man være å gå på Losjen eller det forferdelige Grand.
Han reiste seg.
- Hvor skal De hen nu?
- På Grand.
- Har De noe på hånden?
- Nei.
- Vet De hva det betyr?
- Nei, ikke sådan riktig?
- De må se til å få Dem noe på hånden.
- Nei, jeg tror det ikke. Jeg vet det er noe med hus nemlig. Men jeg vil ikke kjøpe hus. Jeg vil bygge.
- Sjøl?
- Ja! Det er ingen sak. Adjø. Han gikk.
Jeg hensank i dype tanker over hans ord. Kaféen var blitt tom, og de fleste bord var ledige.
Med en gang sto en mann ved bordet. Jeg så opp. Jeg kjente ham ikke. Allikevel syntes jeg jeg hadde sett ham før.
- Unnskyld, sa han, kan jeg få lov å drikke en seidel ved Deres bord?
- Med fornøyelse, sa jeg litt forbauset. Der sto jo så mange ledige bord rundt omkring.
- Takk! Jeg kommer fra Grand. Der prøvde jeg å få en seidel. Men de kom aldri med den.
- Jeg kjenner til det!
- Jeg hater Grand.
- Hvorfor går De der da?
- Fordi jeg undertiden allikevel må se mange mennesker.
- Hvorfor går De da heller ikke i Losjen. Her er jo også i alminnelighet mange mennesker.
- Jeg hater Losjen.
Han stirret en stund vilt frem for seg og vedble:
- Jeg hater Kristiania . . . Jeg hater dets gater og gatene utenfor byen.
- Hvorfor hater De den?
- Jeg har vært i utlandet.
- Det har jeg også, men jeg elsker Kristiania.
- Hvor har De vært henne?
- I Frankrike, Tyskland, Danmark, Sverige, Holland, Belgien, Spanien, England.
- Pytt! Det er jo bare Europa. Jeg har vært i Nord- og Syd-Amerika, og alle øyene i Vestindien.
- Pytt! Det er så mange som har vært i Amerika. Jeg har vært i Afrika - i Algier.
- Å, ja! Algier er jo egentlig Frankrike.
- Men når De hater Kristiania, hvorfor er De så her?
- For å ergre min familie! Forstår De?
- Ja!
- Jeg har en rik og meget snobbet familie. Da jeg var ni år, ble jeg sendt til sjøs for å forbedre meg. Men jeg har aldri forbedret meg. Nu er jeg fire og tredve.
- Det var altså for å ergre Deres familie De vendte hjem?
- Å nei, jeg visste ikke dengang hvordan de tok det, men jeg er tross alt litt av et familiemenneske, skjønt jeg er innesluttet. Men jeg ble dårlig mottatt.
- Men hvorfor det egentlig?
- Fordi jeg generer min fine familie med å gå i arbeidsdrakt på gaten og vet at jeg er arbeider.
- Hva slags arbeider er De?
- Jeg er mekaniker, bisykkelfabrikant.
- Men når De nu har ergret Deres familie lenge nok, vil De da ikke reise over til Amerika?
- Nei, det ville glede dem altfor meget. De vil stadig ha meg til det. Nei, jeg blir her. Jeg er ikke tilfreds, men jeg er tilfreds med ikke å være det. Det som plager meg mest er at jeg er gjennomgående alene.
- Skaff Dem en venninne.
- Jeg fulgte henne nettopp i selskap. Men vi kan være så lite sammen. Til meg kan hun ikke komme. Det går ikke an, da jeg bor ganske alene. I hennes familie kan jeg komme en gang i uken. Forresten må vi sitte på kafé.
Der gikk noen herrer forbi og hilste.
- Hvem var den store mannen? Han så ut som en dyktig sportsmann.
- Nei, det er ikke det han mest utmerker seg ved.
- Hva er han da?
- Stor jordbruker, politiker og redaktør. Det er Emil Frøen [1858-1929].
- Er han venstremann?
- Ja, det vet Gud!
- Er De kanskje også venstremann?
- Jeg er sosialist.
- Det er jeg også, jeg er dobbelt-sosialist til liv og sjel.
- Hva sier Deres lille venninne til det?
- Vi taler ikke om politikk. Vi taler om å gifte oss. Jeg har tenkt å sette en stabil rekord nu. Men det er vanskelig.
- Skaff Dem noe på hånden! Vet De hva det er?
- Nei. Men jeg vet at det er det min familie er blitt enda rikere ved. Og så vet jeg at det er oppe hos Røed i Café du Nord at man ordner det. Jeg skal tenke på det. Farvel! Unnskyld at jeg satte meg her og drakk mitt glass øl ved samme bord, men det kan jo ikke gjøre noe. Jeg kjenner ikke Dem. De kjenner ikke mg. Farvel!
Idet han reiste seg, visste jeg hvor jeg hadde sett ham før. Det var den mannen som ville sette seg, da jeg tok dette bordet. For ham knyttet der seg visst minner til dette.
Det var naturligvis her han pleide å sitte med sin lille venninne.
Samme vise-portier med de små runde knappene. Han var ikke avansert.
Telefonen hang på samme sted som for et år siden.
Og ingen ombygninger der inne, ingen andre arrangements. De samme dype kroker for enkelte sinnsstemninger og de samme bord frem i lyset for andre. Der er plasser for alle sinnsstemninger.
Endelig de samme oppvartere og den samme vakre damen ved buffeten.
Jeg gikk lenge rundt, før jeg fant et bord. Jeg måtte jo først ransake mitt indre og gjøre meg rede for hvordan det var.
Efter å ha konstatert en bevegethet over hjemkomsten, noen usikkerhet likeoverfor alt det nye, forholdsvis god samvittighet, men temporær fraværelse av arbeidslyst, ennvidere flere transcendentale fenomener, utvalgte jeg et bord i en liten trenisje temmelig langt borte, som det der passet best for øyeblikket, især fordi det knyttet seg et minne til det.
Jeg beveget meg dit gjennom lokalet, som var temmelig fullt.
Idet jeg ville sette meg, men ennu sto og overveiet hvorvidt det var det riktige å sette seg med ansiktet mot inngangsdøren eller på den motsatte side, slik at jeg kunne se damen ved buffeten, kom der en annen mann og satte seg. Han nølte ikke, men visste hva han ville.
Våre blikk møttes et øyeblikk, og jeg leste i hans en tilståelse av at slik som nettopp nu hans åndelige tilstand var, måtte han sitte ved dette bordet, samt en forståelse av at jeg visstnok hadde det på samme måte, men at enhver var seg selv nærmest.
Jeg kom imidlertid til å tenke på at da kaféen jo var symmetrisk bygget, måtte der være en tilsvarende nisje og et tilsvarende bord inne i den på den motsatte side. Jeg så derhen. Det var ledig. Visstnok var det tross symmetrien slett ikke det samme for meg i åndelig henseende som det bordet jeg nettopp var blitt snytt for. Hvorfor det var noe helt annet, er vanskelig å si, da de fornemmelser som ligger til grunn er så vage og betegnende en tusendedel av en nerves svingningskurve, at det vanskelig finnes ord for dem i sproget. Bare en av disse fornemmelser kan jeg slå fast som medvirkende, nemlig den at der ikke knyttet seg minner til dette bordet. Mens jeg gjorde meg rede for det, så jeg en mann fiksere bordet og være i ferd med å sette seg, men åpenbart befinne seg i en uvisshet om hvorvidt det ville være det riktige å vende blikket imot inngangsdøren eller henimot kaféens indre bunn, hvor man også herfra i det fjerne kunne se en perspektivisk forminsket dame, eftersom hun på sin gang frem og tilbake gikk fri av søylen eller ei.
Det var en indre stemme som sa meg at dette var det riktige.
Da så jeg en mann stå tvilrådig foran det.
Jeg skyndte meg forbi ham og satte meg.
Mannen gikk.
Men enten det var hans skuffende utseende eller den omstendighet at den første som kom inn av inngangsdøren og ned ad den krumme trapp, var en gammel stygg dame og den annen en kreditor, som bevirket det - nok er det, plassen var mislykket. Stemningen var vekk. Nu kunne det være det samme med ensomheten. Gid der kom noen jeg kjente, helst en forretningsmann, en gårdspekulant, som kunne sette meg litt inn i forholdene nu, da jeg jo selv skulle til å begynne. Især ville jeg gjerne vite hva det ville si «ha noe på hånden».
Med en gang kom maleren Uchermann og ønsket meg velkommen hjem. Jeg ba ham sette seg.
- Ikke ennu.
Han løftet foten opp og ble stående på ett ben.
Jeg så spørrende på ham.
- Ser De den skoen der?
- Jeg ser den, svarte jeg.
- Hva synes De om den?
- Jeg synes godt om den.
- Si Deres mening ganske uforbeholdent.
- Skal jeg det?
- Ja!
- Da vil jeg si at det er den vakreste sko jeg minnes å ha sett.
- Og med hensyn til soliditeten?
- Med hensyn til soliditeten er den meget solid.
- Godt sa han, satte foten i gulvet og gjorde mine til å ville gå.
- Vent litt, sa jeg. Hvorfor spør De om dette.
- Det kan jo være det samme.
- Har De kjøpt de skoene i Paris eller London?
- Jeg har gjort dem sjøl, sa han, vendte seg og nikket til avskjed.
- Vent litt, sa jeg. La oss tales litt ved om dette?
Han kom og satte seg tungt.
- Hvordan? sa jeg og tittet ned på hans sko.
- Det er sant, sa han, men det er ikke det ringeste rart. Det er ikke vanskelig. Det er så lett som fot i sko. Enhver kan gjøre det. De kan godt gjøre det.
- Nei, jeg kan ikke.
- Det er bare et tiltak. Og så er det billig. Disse skoene kommer meg på seks kroner, ellers ville de koste femten. Alle mennesker burde forferdige alle sine ting selv. Syr De for eksempel ikke Deres klær selv? sa han og så på min frakk.
- Nei, sa jeg. Forresten er det bare min malerfrakk.
- Da burde De sy dem selv. De ville ikke bli verre for det. Det er ingen sak. Jeg syr alltid mine klær. Alle mennesker burde gjøre det. Det er jo det naturligste. Men folk forstår det ikke. Ja, jeg tapte hele respekten hos min pike, da hun så meg med skjødeskinn, lest og skinnlapper omkring på gulvet. Hun har alltid henvendt seg i dyp ærbødighet, om jeg værsgo ville komme inn og drikke kaffe. Men nu skrek hun bare sint: Kaffi!! Hun tenkte vel: Nå må det være dårlig med Uchermann, nå! Det er så hyggelig dessuten å sitte med sådant om vinteraftnene, og så lar man være å gå på Losjen eller det forferdelige Grand.
Han reiste seg.
- Hvor skal De hen nu?
- På Grand.
- Har De noe på hånden?
- Nei.
- Vet De hva det betyr?
- Nei, ikke sådan riktig?
- De må se til å få Dem noe på hånden.
- Nei, jeg tror det ikke. Jeg vet det er noe med hus nemlig. Men jeg vil ikke kjøpe hus. Jeg vil bygge.
- Sjøl?
- Ja! Det er ingen sak. Adjø. Han gikk.
Jeg hensank i dype tanker over hans ord. Kaféen var blitt tom, og de fleste bord var ledige.
Med en gang sto en mann ved bordet. Jeg så opp. Jeg kjente ham ikke. Allikevel syntes jeg jeg hadde sett ham før.
- Unnskyld, sa han, kan jeg få lov å drikke en seidel ved Deres bord?
- Med fornøyelse, sa jeg litt forbauset. Der sto jo så mange ledige bord rundt omkring.
- Takk! Jeg kommer fra Grand. Der prøvde jeg å få en seidel. Men de kom aldri med den.
- Jeg kjenner til det!
- Jeg hater Grand.
- Hvorfor går De der da?
- Fordi jeg undertiden allikevel må se mange mennesker.
- Hvorfor går De da heller ikke i Losjen. Her er jo også i alminnelighet mange mennesker.
- Jeg hater Losjen.
Han stirret en stund vilt frem for seg og vedble:
- Jeg hater Kristiania . . . Jeg hater dets gater og gatene utenfor byen.
- Hvorfor hater De den?
- Jeg har vært i utlandet.
- Det har jeg også, men jeg elsker Kristiania.
- Hvor har De vært henne?
- I Frankrike, Tyskland, Danmark, Sverige, Holland, Belgien, Spanien, England.
- Pytt! Det er jo bare Europa. Jeg har vært i Nord- og Syd-Amerika, og alle øyene i Vestindien.
- Pytt! Det er så mange som har vært i Amerika. Jeg har vært i Afrika - i Algier.
- Å, ja! Algier er jo egentlig Frankrike.
- Men når De hater Kristiania, hvorfor er De så her?
- For å ergre min familie! Forstår De?
- Ja!
- Jeg har en rik og meget snobbet familie. Da jeg var ni år, ble jeg sendt til sjøs for å forbedre meg. Men jeg har aldri forbedret meg. Nu er jeg fire og tredve.
- Det var altså for å ergre Deres familie De vendte hjem?
- Å nei, jeg visste ikke dengang hvordan de tok det, men jeg er tross alt litt av et familiemenneske, skjønt jeg er innesluttet. Men jeg ble dårlig mottatt.
- Men hvorfor det egentlig?
- Fordi jeg generer min fine familie med å gå i arbeidsdrakt på gaten og vet at jeg er arbeider.
- Hva slags arbeider er De?
- Jeg er mekaniker, bisykkelfabrikant.
- Men når De nu har ergret Deres familie lenge nok, vil De da ikke reise over til Amerika?
- Nei, det ville glede dem altfor meget. De vil stadig ha meg til det. Nei, jeg blir her. Jeg er ikke tilfreds, men jeg er tilfreds med ikke å være det. Det som plager meg mest er at jeg er gjennomgående alene.
- Skaff Dem en venninne.
- Jeg fulgte henne nettopp i selskap. Men vi kan være så lite sammen. Til meg kan hun ikke komme. Det går ikke an, da jeg bor ganske alene. I hennes familie kan jeg komme en gang i uken. Forresten må vi sitte på kafé.
Der gikk noen herrer forbi og hilste.
- Hvem var den store mannen? Han så ut som en dyktig sportsmann.
- Nei, det er ikke det han mest utmerker seg ved.
- Hva er han da?
- Stor jordbruker, politiker og redaktør. Det er Emil Frøen [1858-1929].
- Er han venstremann?
- Ja, det vet Gud!
- Er De kanskje også venstremann?
- Jeg er sosialist.
- Det er jeg også, jeg er dobbelt-sosialist til liv og sjel.
- Hva sier Deres lille venninne til det?
- Vi taler ikke om politikk. Vi taler om å gifte oss. Jeg har tenkt å sette en stabil rekord nu. Men det er vanskelig.
- Skaff Dem noe på hånden! Vet De hva det er?
- Nei. Men jeg vet at det er det min familie er blitt enda rikere ved. Og så vet jeg at det er oppe hos Røed i Café du Nord at man ordner det. Jeg skal tenke på det. Farvel! Unnskyld at jeg satte meg her og drakk mitt glass øl ved samme bord, men det kan jo ikke gjøre noe. Jeg kjenner ikke Dem. De kjenner ikke mg. Farvel!
Idet han reiste seg, visste jeg hvor jeg hadde sett ham før. Det var den mannen som ville sette seg, da jeg tok dette bordet. For ham knyttet der seg visst minner til dette.
Det var naturligvis her han pleide å sitte med sin lille venninne.
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 446-449
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar