Suppe

  Jeg spiser thai-suppe. Det er godt. Så våkner jeg og forstår; det var bare en drøm. Men også barndommen min fremstår som en eneste stor suppeskål. Jeg kan ikke erindre om jeg tilbrakte en hel sommer i Henningsvær, og så den neste i Østfold. Eller halvparten hvert sted. Ikke en gang om vi tre brødre var på samme sted, eller om to var i nord, og jeg i sør, eller omvendt.

Så mye som vi kranglet, ser jeg ikke bort fra at hadde vi hatt to besteforeldre til, ville vi endt opp på hver vår øy. Eller halvøy. Muligens i vest. Men kanskje det ikke er så viktig.

  Det jeg imidlertid kommer i hug, om enn vagt, var at de første somrene på hytta ved Fredrikstad, da var også fars noe yngre bror, og en attpåklatt av en søster ofte der. Hun var i hvert fall mye yngre enn far. Senere ble somrene delt inn i perioder for hver familie. Så var det tante Dagny selvfølgelig. For oss var hun «ekte» tante, så godt medlem av familien som noen, i praksis farfar og farmors husholderske. Det høres litt fint ut, noe rikfolk har. De var ikke det, ingen så det heller på den måten. Okke som, dette fantastisk snille menneske stod over grytene på kjøkkenet i Nygaardsgata dagen lang. Sausene hennes får jeg den dag i dag vann i munnen av å tenke på, hun var en maestro i humør, en sjonglør med stekepanner og smørklatter, sleiver og siler, kopper og kar.

(Fredrikstad)

  Farfar brukte kniv på pasienter, men han brukte også hagle til rypejakt og rifle til elgjakt. Man skal ikke være skråsikker, men min teori er at det var vanlig og mer enn gjennomsteke kjøtt på den tiden, biffer lignet litt på nutidens skosåler. Neppe Dagnys skyld, hun fikk nok sine instrukser. Men om kjøttet så var grått og litt tungt fordøyelig, sausen og potetene, for ikke å snakke om de russiske ertene og rørt tyttebær; det var snadder det! Rypekjøtt er uansett litt tørt, at vi stadig vekk måtte pirke ut hagl fra tennene, fikk en til å gå frem med lempe. Eller drøvtygging. Jeg hadde nok hull i tennene som det var. Før tanken på skolestart og tannlegen fikk festet seg, grep en annen tak; farfar må bruke store patroner!

  Stod ikke tante Dagny på kjøkkenet, lå hun langflat på gulvet og gjorde rent. Hadde det ikke vært for sigarettene og tåkeheimen, hadde det sannsynligvis ikke vært et støvfnugg å oppdrive i leiligheten. I tillegg gjorde hun rent i hytta fra tid til annen, det luktet grønnsåpe i dagevis etterpå. Gående arriverte hun, det var et godt stykke fra bussholdeplassen, med seg bar hun mopper, langkost, børster og kluter, sølvpuss og en hel rekke andre remedier. Det må ha vært tungt, men hun var rund og blid som alltid. Hvorfor alt dette hun fraktet med seg ei fantes stasjonært på hytta er meg en gåte. Ikke bare en hvit tornado i hytta, hun plukket rips og stikkelsbær til den store gullmedalje, noen vennlige ord og godteri hadde hun alltid med til oss barn, det tilbød hun gjerne også lekekameratene våre. Særlig populært var det når eimen av vafler sivet ut fra kjøkkenvinduet og ned i fjæra. Duft-telegrafen fikk selv krabbefisket til å opphøre en stakket stund, barbeinte sprinteres kval stod mellom hjemmelaget jordbærsyltetøy, geitost eller strøsukker på. Når dagen var omme og hytta med vindusruter skinnende rene, tok hun seg tid til en liten kopp kaffe, så ruslet hun mot bussholdeplassen igjen, bussen gikk én gang i timen. Hun hadde en eiendommelig vuggende gange, fra side til side som en robåt i opprørt hav. Når jeg nå tenker tilbake, slår det meg at hun kanskje hadde vondt i hoftene. Eller et annet sted. Jeg registrerte aldri at hun klagde på noe som helst. De jeg best kan minnes fra barndommen - uten konkret rekkefølge - der var snill, snillere og superlativ når man holder dyreverden utenfor, var tante Dagny, morfar og mor.

  I minnenes neste dråpe sitter jeg på et fang. Onkel Egils, heller ikke ordentlig sådan, han var først en av fars mange pasienter. Far bommet nok ikke med skalpellen på ham, ellers hadde de vel ikke blitt venner. Uansett, onkel Egil var invitert til hytta en helg, og mange andre med ham, men de har jeg glemt. Det var fest, det var sommer, kvelden lang og lys. Alle satt ute i vinterhagen eller på hellene utenfor. Med ett spurte onkel Egil meg: «Martin, er tre et primtall?» Det ble stille blant gjestene i samme stund, det husker jeg særs godt. Jeg sa ikke noe på en lang stund, endelig kom det: «Ja.» Ikke høyt, men de voksne klappet. «Tenke seg til, en ni-åring som vet hva primtall er!» utbrøt onkel Egil begeistret. Nå, nesten 50 år senere trekker jeg selv på smilebåndet. For jeg visste ikke hva primtall var, den lange pausen skyldtes delvis flauhet over å bli senter for oppmerksomhet, men mer at jeg måtte vurdere hvilket svar jeg skulle gi. Til slutt demret det omtrent som kron og mynt, gjenstod bare å åpne truten. Det var det med lykken og forstanden.

  Tilbake til 2018; sist gang jeg flyttet. En litt loslitt bok ble med på lasset, et flyttelass som heldigvis blir mindre for hver gang. Verket er forfattet av Viggo Brun, og tittelen er «Alt er tall». Den ligger fremfor for meg, på en av omslagssidene står det: «Til Martin fra en gammel elsker av matematikk.» Helt bakerst i boken er det klistret inn en lapp på størrelse med et visittkort, det er bitte små, men sirlige bokstaver og vakker håndskrift:

  Fredrikstad 30/6-1970.

  Kjære Martin.

  Jeg er enig med deg, regning og matematikk er morsomt. Her har du en bok om alle de gamle matematikere. Du må nok vokse litt til innen du forstår alt; men du får begynne med å bla i den, og så må du passe godt på, at du ikke mister den.

  Hilsen fra Onkel Egil

  Det med sirlig og vakker er vel strengt talt en pleonasme (et ord jeg akkurat har lært og allerede glemt), men det får stå sin prøve. Jeg har også erfart at Viggo Brun, ikke helt overraskende, var en norsk matematiker, og særlig kjent for bidrag til tallteori, spesielt primtall. Han gikk bort i 1978, det er vel ikke utenkelig at «onkel» Egil kjente ham personlig. Selv ble jeg selvfølgelig aldri noe matematisk begavelse, og har fremdeles på langt nær forstått alt i boken, men jeg har altså passet på den, om enn ikke godt. Det er tross alt noe. Et «triks» lærte jeg en gang; dersom man multipliserer et primtall med seg selv, og legger til 2, så får man et nytt primtall. Eksempelvis 3x3+2 = 11, 11x11+2 = 123 osv. I boken kan man, som onkel Egil nevnte, lese om de gamle gutta. Både egyptere, babylonere, indere, arabere, romere og kinesernes matematikk fra et millennium og lenger tilbake er omtalt. For ikke å snakke om grekerne: Epimenides, Pythagoras, Hippokrates, Demokritos, Platon, Aristoteles, Erathostenes og Euklid (begge kjente primtallmestere), Theodoros, Heron, og Diofant for å nevne noen. Joda, en kvinne også: Hypatia, hun var professor i platonisk filosofi og hennes skjebne beseglet da hun ble drept av kristne fanatikere i år 418 e. Kr. Så da vet jeg det.

  Plutselig er jeg et helt annet sted igjen, deri ligger suppen begravet. Men: «Jag återkommer till er.»

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.