I 1912 publiserte Krohg den nedenstående fortellingen om den for meg totalt ukjente Olava Olsen, eller rettere sagt om hennes møter med den stratosfærisk velkjente dikteren Wergeland (1808-1845). Som det fremkommer, må hun, ikke helt unaturlig, ha vært ganske tilårskommen da intervjuet fant sted. Men morsomt var det, syntes jeg, så for de som har lyst - vær så god:
Har noen i det hele tatt noensinne vært på Rodeløkken? Ikke jeg.
Og heller ikke sjåføren, lot det til.
Endelig holdt vi utenfor et gammel ekte innfødt trehus.
En bitte liten, meget gammel kone kom mot meg og tegneren ut fra en mørk gang, hvis gulv lå umiddelbart på jorden. Alle vinduer i gårdsrommet ble straks full av ansikter.
- Er det Dem som har kjent Wergeland? spurte jeg den gamle bitte lille kone.
- Ja jeg ja! Værsgod gå inn, hvis De vil gå inn på et så simpelt sted. Dette er kjøkkenet. Men De skal ikke være her. Nei, inn i stua. Den er mye mindre, som De ser, men det er da stue. Her har jeg bodd i 8 år. Kjenner Di han derre på kommoden? spør hun plutselig og peker på et fotografi.
- Nei.
- Ikke det. Han er i Aftenposten, og der har han vært i mange år. Han har ni barn.
- Ja, jeg ser det, sa jeg, han var på fotografiet omgitt av en mengde unger.
- Han er brorsønn min, og jeg er altså liksom tanta hans. Har De ikke set'n i Aftenposten?
- Nei.
- Han begynte hos Martini, han som spelte opp.
- Hva spelte han opp med?
- Med ikkeno.
- Hvordan det?
- Jo, for han hadde ikke no igjen.
- Ja, jeg skjønner det, men hva var hans forretning.
- Boktrykkeri. Brorsønn min er typograf altså.
- Vil De være så snill å sette Dem der, så skal De bli tegnet.
- Takk! Jeg har forresten noen andre klær i kommoden. Om Di ønsker Dem.
- Nei, det behøves ikke.
- Takk! Ja, jeg har kjent han Henrikken. Han har flyi med meg på arma mange ganger og faren hass har døft meg. Det første markstykke jeg fikk i mitt liv, det var ikke kroner dengangen, fekk jeg ta'n Henrik for det jeg hadde sånt stort krøllete lysegult hår. Det var så svært og tett, så ingen kunne klare det.
- Hvordan var Henrik Wergeland?
- Morsam.
- Morsam.
- Og forresten?
- Forresten var'n snill. Men han øvde mange skøyerstreker.
- Hvordan?
- Mora hans sa engang hun ikke ville gi bort så mye som han forlangte, og det var ikke lite: «Fattigfolk har det best.» Da gikk'n Henrik hjemmefra og var borte i flere daer! Så kom'n igjen med en hel del kjøttbein og brødskorper og la det foran mora og sa: «Nå har jeg gått og bedt for deg i flere daer. Værsgo!» Er det noe Di har å anmerke? sa hun til tegneren.
- Nei langtfra. De sitter godt.
- Takk.
- Hva var det for andre skøyerstreker han gjorde?
- Jo, han ville at alle unge piker på Eidsvoll skulle få lære noe, anten veverskole eller syskole, og han fikk i stand det. Men så var det en som var så fin på det, så hun ville ikke ødelegge hendene sine, sa hun. Han Henrik hadde så mange slags levende dyr, og så tok'n en orm, bare en stålorm, og la om halsen på henne. Men da kan Di tro det ble skrik, og fort kom hu seg av sted.
- Husker De mer av slikt?
- Husker De mer av slikt?
- Ja, husken er god hos meg. Blant alle de andre dyra så hadd'n også en fole. Men den likte ikke gamle Wergeland, for den spiste så mye, og så sa han til Henrik at han skulle ha'a i hjel. Ja, Henrik bad stort selskap. Det var den rike Collert og stortingsmann Lars Tønsager og der var han Bernt Frilseth og han Nils Strand og mange flere. Men da avskjedssangen var sunget og de skulle gå, så takket de da så meget for i aften.
- Det er ikke meg dere skal takke, det er Brona dere skal takke sa'n Henrik, for det er henner, dere har spist. Men dengangen spiste ingen hestekjøtt, og derfor så ble det en svare oppkastelse både av damer og herrer, så gårdsgutten måtte komme med en skuffe og få ut at det.
- Var han godvenner med faren sin?
- Ja svært, men prosten [Nicolai Wergeland, 1780-1848] var sint en gang imellom.
- Hvorfor?
- «Å er'e du går og gråter for, da gutten min,» sa Henrik en dag til en, som var læregutt i Morten-Møller-smia. «Å, jeg gikk til presten, og nå får jeg ikke lov tel å komme på gølve.» «Du har vel ikke lest på leksa di da,» sa'n Henrik. Og han tel å eksaminere'n. Jo, gutten kunne alt sammen han. «Det er bare for det jeg ikke hadde noen foræring til han far,» sa gutten.
Da gikk Henrik bak prestegården til gjessene og tok den største gassen og ga den til gutten. Gå med den til han far du. Og det gjorde han og blei innputta mellom de andre og fikk en slik ekstra god seddel, og så ba han gutten bære'n ned til gjessene igjen. Det gjorde han, men da blei det slik gjenkjennelsesskrik og leven, så prosten kom i vinduet og skjønte det og sa: Henrik, Henrik, har du nu vært ute igjen.
- Har De lest noe av hva han skrev?
- Jada, sa hun lett henkastet. Ja han Henrik var morsam. Engang kom det en fattigkjerring, som var barbeint, og det var sent på høsten. Så gikk han inn til mora og sa: «Får jeg se på den høyre skoen, den skal visst repareres.» «Nei,» sa hun, «dom er nye.» Men han tok den ene av foten hennes. Nei, det er nok den venstre. Så tok han den av beine på henner og flau ut med, ga dem til fattigkjerringa. Fly fort med dem, sa han. Fattigkjerringa gjorde så, men gråt da hu flau, så glad var hu over de fine skoene. Men Henrik satte inn et par gamle til mora si. Da gikk a' inn i det røde kabinettet sitt.
- Hva skulle hun der?
- Hu hadde et rødt kabinett, som var trekt med rød fløyen, og når hu var ute av homør, så gikk a' inn der.
- Så kjente De vel også søsteren?
- A' Camilla eller fru Collert, som a' het siden. Jo, jeg skulle mene det. Hu gikk alltid på stulter, da hun var ung pike. Rett som det var vi satt i drengestua så vi gjennom vindue beina hennes gå forbi høyt opp i lufta. Hu var forresten voksen lenge før tia. Men jeg har aldri sett no'n hilse så pent som hu'.
- Har De kjent andre berømte folk?
- Ja, jeg kjente Carl den 15. [i Norge Karl IV, 1826-1872, norsk og svensk konge fra 1859] ganske godt. Jeg hadde'n på Eidsvollsbakken.
- Hvor var det?
- Det var et skifte, der som Eidsvolls bad er nå. Og Carl den 15. var oppe tidlig om morran, før han reiste videre, og gikk om på alle de stedene og så alt det som hadde med Henrik å gjøre.
- Så har De vel kjent mange flere også?
- Jeg har sett prins Gustav [Frans Gustaf Oscar, 1827-1852, prins av Norge og Sverige], da han lå på likstrå, men kjente'n ikke. Og jeg hadde jo hele festen da brua var blett overlagt og jeg hadde jo Vetlesen, og jeg hadde Torgersen og jeg hadde Sjaa og Pihl og Sinclair og Theiste og amtmann Birch-Reichenwald og byggmester Nielsen og Høst. Og jeg hadde et musikkorps i hver ende.
- Hvordan det?
- I hver ende av brua. Festen sto jo ute på brua naturligvis, og all mat og drekke var nerbært i forveien.
- De har vel kjent mange flere bekjente folk?
- Ja, mange. Og jeg har kjent godt han oberst Krag [Ole Herman Johannes Krag, 1837-1916], som har finni opp Remingtongeværet.
- Har De noen slekt igjen på Eidsvoll?
- Ja, jeg har en bror. Han står seg bra. Han kan leve nesten bare av haven.
- Jamen for øvrig.
- Å han har 25 kroner månen for han har skjært av seg beine. Og han sender meg e lita kasse til hver jul.
- Med bakkels og slikt?
- Nei. Lefse. Også har jeg en bror tel på Sætre.
- Har De vært i Eidsvoll senere?
- Ja, men det er lenge, lenge siden. Men da jeg gikk rundt på de gamle stedene, var allting forandret. Prestegården var brent og kommunelokalet var brent, og Mørten Møller-smia også. Det syntes jeg var så leit. Men jeg fant igjen gravene på kjærregården, både prostens og fruas, fru Bangs og fru Kaasens og Bergs og Gabrielsens. De vet vel Berg & Gabrielsen, landhandlere, som var så rike. Der var igjen 70 speciedaler i en liten kasse efter dem. Men det var intet mot det de ellers hadde.
- Men når flyttet De fra Eidsvoll?
- Da mannen min døe. Han døe i samre dag og timen som han var blitt født. Jeg har vært enke i 40 år. Jeg har oppholdt meg med å levere og selle blaer og med ditt og datt.
- Hva er det for noen blader?
- Alle mulige. Den gangen Høyre og Venstre var i ugreie, tjente jeg godt. Men forresten har jeg gått med både Korsaren og Vikingen og både Aller og Den norske og Hjemmet.
- Ja nu skal vi si farvel.
Og da vi tok hattene av, gjorde hun en dyp forbøyning, sannsynligvis efter Camilla Colletts måte.
(Henrik Wergeland)
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 241-244, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar