Nils Gustav Wentzel (1859-1927) var, tro det eller ei, en norsk maler! Han var den eldste av syv søsken, fra han var 15 år gikk han i murerlære, samtidig som han tok tegneundervisning, begge deler med henblikk på utdanne seg til arkitekt. Men det var kunstner han skulle bli. Fra 1878 var han et par år elev hos Henrik Ibsens venn, maleren Knud Bergslien (1827-1908).
I 1881 malte han det naturalistiske «Snekkerverksted» (eller «Snekkersvennen»), som imidlertid ble refusert av Christiania Kunstforening, noe som igjen første til at en rekke yngre kunstnere brøt med foreningen og etablerte den første «høstutstilling».
(Wentzel, Snekkerverksted, 1881)
Det er blant annet denne episoden som Krohg omtaler i sitt «portrett» av kunstneren i en artikkel forfattet i 1890:
Jeg husker ennu - det er nu 15 år siden - en briljant malt konkylie på et stilleben, som slo Thaulow og meg, da vi under vår daglige spasertur på Karl Johan som sedvanlig stanset utenfor Cammermeyers utstillingsvindu. Hvem var det av? Vi leste signaturen Wentzel. Wentzel?
Noen tid efter kom en ganske ung mann med blonde lokker ned i pannen inn på vårt atelier og sa han het Wentzel. Nå, det var altså ham med konkylien. Han hadde et bilde med, som han fortalte var refusert i Kunstforeningen, og spurte om vi ikke syntes det var for galt. Jo, det vet Gud at vi syntes. Det forestillet en pukkelrygget snekker i sitt verksted. Det eneste som ikke var riktig godt, var høvelflisen på gulvet; alt det øvrige var utført med den samme kjærlighet til detaljer som han senere enn mer har vist.
Vi gjorde et svare spetakkel, fikk sammenkalt en mengde kunstnere, avfattet en adresse og fikk bildet utstillet i Cammermeyers vindu og skrevet om i avisen. Dermed døde saken hen. Men dette var det første støt til den opposisjon mot Kunstforeningen som senere fikk en fastere karakter og avfødte høstutstillingene.
I sine senere bilder viste han en større sikkerhet og enda mer utviklet sans og følelse for karakteriseringen av stoffenes innbyrdes forhold - bløthet - ullenhet - glatthet etc. En stor interesse for overflatens gjengivelse i sitt riktige vesen. Ingen norsk maler har brakt det så vidt i den henseende som han.
Med sikre skritt hadde han altså funnet sin plass. Allerede konkylien, hvor han hadde frydet seg i riktig å treffe den hvite hårdhet og glans, anga den retning hans kunstneriske temperament anviste ham, og uten vaklen fulgte han den. De fleste husker visst godt billedhuggeratelieret med alle de mesterlig malte gipsting rundt veggene, og så som motsetning hertil et stykke nakent kjød - en modell på sin stol. Det var utvilsomt det beste bilde på utstillingen i Slottsparken i 84. Eller den første «Frokost», som nu henger der oppe, stolryggen og kommoden i motsetning til stoffet i konens nattrøye og smørkoppen på bordet. Den smørkoppen, ja den er hevet over kritikk.
Og på samme tid er det ikke bare det rent stillebenaktige som interesserer ham. Nei, der bringes stemning inn i bildet ved disse småting, hverdagsstemning og en følelse av at vi kjenner det alt sammen, som henger sammen med å ferdes samme sted i lang tid. Vi vet jo, hvilken betydning småting da til sist får for en, fordi man likesom stifter bekjentskap og vennskap med dem. Man vet hvorledes kvistene sitter på den stolryggen man har vært sammen med alt fra barnsben. Wentzel har åpenbart vært sammen med alt dette fra barnsben, og han får oss til å tro at vi også har vært det, eller bringer oss til vagt å minnes ting som kunne ha samme betydning for oss. Deri ligger stemningen og inderligheten.
Hertil kommer det typiske - det riktig trufne i karakteristikken av en hel samfunnsklasses daglige liv, en samfunnsklasse som ennu ikke har hatt noen maler her i landet. De danske har hatt en hel skole i denne retning, men den blanding av malerisk kraft, nøkternt humoristisk syn og inderlighet som Wentzel har nu ingen av dem.
Den første «Frokost» er et historisk bilde, det burde meget heller vært i Galleriet enn «Føderådsfolk». Hver gang jeg ser det igjen med års mellomrom - merkelig nok stadig usolgt - gleder jeg meg over det. Det er fremdeles like godt som da det kom frem på den store høstutstilling. Og det er som bekjent en farlig ting for et bilde som kan ha gjort lykke engang, å sees igjen senere.
Men «Frokosten» står seg; som sagt, jeg fryder meg hver gang jeg ser det, går alltid hen og finner igjen de ting som moret meg før - det, ja og så det - og fremfor alt smørkoppen, den er stadig like briljant.
Det er et bilde som fremdeles vil holde seg, som hvordan dets skjebne enn foreløpig blir, nu da det skammelig nok skal under en rå auksjonshammer, aldeles sikkert vil havne i et galleri, når en stor del av de bilder som ranke og nette og vakre er sendt ut med øyeblikkelig hell, er sunkne til bunns i tidens ubønnhørlige strøm og deres spor utslettet for bestandig. - Tiden er nemlig også jury - en meget streng jury.
Så reiste Wentzel til Paris. Det første år malte han et underlig bilde, som nu henger på utstillingen, temmelig påvirket av de franske «støvmalere», naturligvis godt i mange ting, men tydeligvis et overgangsbilde. Han ble heller ikke lenge på dette stadium - jeg har ikke sett mere enn det ene bilde, og neste år viste påvirkningen seg på en bedre måte, nemlig i den annen «Frokost», hvor hele familien spiser frokost ved lampelys.
Her har han fått en meget større sans for helheten enn i det tidligere. Dengang lot det til at det gjaldt for ham å få alt med uten visstnok å miste helheten. Nu gjaldt det tvert imot å ofre så mange detaljer som mulig for å få helheten enda mer slående. Og hvor har det ikke lykkes! Den hvite ryggen i nattrøyen, som folk og kritikerne har ergret seg over mer enn de hadde godt av, hvor riktig er den ikke i sitt blå skjær mot det varme lampelyset, og hvor innordner den seg ikke under det hele inntrykk.
Siden den tid har Wentzel utviklet seg friere og friere, inntil han nu på den siste høstutstilling hadde sin briljante solnedgang, malt med en bredde og en kraft, så man uvilkårlig måtte se opp i taket, om det muligens ikke var et virkelig solstreif som falt over bildet.
Man har talt om at dette var en rå kunst uten nervøsitet. Se bare på det tusmørkebilde hvor en ung mann sitter i forgrunnen og hører på en dame spille langt borte i værelset. Det er minst likeså fint - nervøst skjelvende i stemningen som noe annet i denne retning. Og nu den nattstemningen av det lange rare huset, som han har malt så mange ganger før. Kan man tenke seg noe mer fin de siècle?
Denne utstilling er så interessant, ikke alene fordi man deri så klart kan følge Wentzels utvikling fra dyktig, men litt ufritt arbeid gjennom fransk påvirkning til full kunstnerisk frihet, men fordi denne hans utvikling er den samme som hele vår unge kunsts.
Den har også hatt sin konkylietid. Begge har nådd langt på samme vei. Ingen av disse to utviklinger er endt ennu.
Noen tid efter kom en ganske ung mann med blonde lokker ned i pannen inn på vårt atelier og sa han het Wentzel. Nå, det var altså ham med konkylien. Han hadde et bilde med, som han fortalte var refusert i Kunstforeningen, og spurte om vi ikke syntes det var for galt. Jo, det vet Gud at vi syntes. Det forestillet en pukkelrygget snekker i sitt verksted. Det eneste som ikke var riktig godt, var høvelflisen på gulvet; alt det øvrige var utført med den samme kjærlighet til detaljer som han senere enn mer har vist.
Vi gjorde et svare spetakkel, fikk sammenkalt en mengde kunstnere, avfattet en adresse og fikk bildet utstillet i Cammermeyers vindu og skrevet om i avisen. Dermed døde saken hen. Men dette var det første støt til den opposisjon mot Kunstforeningen som senere fikk en fastere karakter og avfødte høstutstillingene.
I sine senere bilder viste han en større sikkerhet og enda mer utviklet sans og følelse for karakteriseringen av stoffenes innbyrdes forhold - bløthet - ullenhet - glatthet etc. En stor interesse for overflatens gjengivelse i sitt riktige vesen. Ingen norsk maler har brakt det så vidt i den henseende som han.
Med sikre skritt hadde han altså funnet sin plass. Allerede konkylien, hvor han hadde frydet seg i riktig å treffe den hvite hårdhet og glans, anga den retning hans kunstneriske temperament anviste ham, og uten vaklen fulgte han den. De fleste husker visst godt billedhuggeratelieret med alle de mesterlig malte gipsting rundt veggene, og så som motsetning hertil et stykke nakent kjød - en modell på sin stol. Det var utvilsomt det beste bilde på utstillingen i Slottsparken i 84. Eller den første «Frokost», som nu henger der oppe, stolryggen og kommoden i motsetning til stoffet i konens nattrøye og smørkoppen på bordet. Den smørkoppen, ja den er hevet over kritikk.
Og på samme tid er det ikke bare det rent stillebenaktige som interesserer ham. Nei, der bringes stemning inn i bildet ved disse småting, hverdagsstemning og en følelse av at vi kjenner det alt sammen, som henger sammen med å ferdes samme sted i lang tid. Vi vet jo, hvilken betydning småting da til sist får for en, fordi man likesom stifter bekjentskap og vennskap med dem. Man vet hvorledes kvistene sitter på den stolryggen man har vært sammen med alt fra barnsben. Wentzel har åpenbart vært sammen med alt dette fra barnsben, og han får oss til å tro at vi også har vært det, eller bringer oss til vagt å minnes ting som kunne ha samme betydning for oss. Deri ligger stemningen og inderligheten.
Hertil kommer det typiske - det riktig trufne i karakteristikken av en hel samfunnsklasses daglige liv, en samfunnsklasse som ennu ikke har hatt noen maler her i landet. De danske har hatt en hel skole i denne retning, men den blanding av malerisk kraft, nøkternt humoristisk syn og inderlighet som Wentzel har nu ingen av dem.
Den første «Frokost» er et historisk bilde, det burde meget heller vært i Galleriet enn «Føderådsfolk». Hver gang jeg ser det igjen med års mellomrom - merkelig nok stadig usolgt - gleder jeg meg over det. Det er fremdeles like godt som da det kom frem på den store høstutstilling. Og det er som bekjent en farlig ting for et bilde som kan ha gjort lykke engang, å sees igjen senere.
Men «Frokosten» står seg; som sagt, jeg fryder meg hver gang jeg ser det, går alltid hen og finner igjen de ting som moret meg før - det, ja og så det - og fremfor alt smørkoppen, den er stadig like briljant.
Det er et bilde som fremdeles vil holde seg, som hvordan dets skjebne enn foreløpig blir, nu da det skammelig nok skal under en rå auksjonshammer, aldeles sikkert vil havne i et galleri, når en stor del av de bilder som ranke og nette og vakre er sendt ut med øyeblikkelig hell, er sunkne til bunns i tidens ubønnhørlige strøm og deres spor utslettet for bestandig. - Tiden er nemlig også jury - en meget streng jury.
Så reiste Wentzel til Paris. Det første år malte han et underlig bilde, som nu henger på utstillingen, temmelig påvirket av de franske «støvmalere», naturligvis godt i mange ting, men tydeligvis et overgangsbilde. Han ble heller ikke lenge på dette stadium - jeg har ikke sett mere enn det ene bilde, og neste år viste påvirkningen seg på en bedre måte, nemlig i den annen «Frokost», hvor hele familien spiser frokost ved lampelys.
Her har han fått en meget større sans for helheten enn i det tidligere. Dengang lot det til at det gjaldt for ham å få alt med uten visstnok å miste helheten. Nu gjaldt det tvert imot å ofre så mange detaljer som mulig for å få helheten enda mer slående. Og hvor har det ikke lykkes! Den hvite ryggen i nattrøyen, som folk og kritikerne har ergret seg over mer enn de hadde godt av, hvor riktig er den ikke i sitt blå skjær mot det varme lampelyset, og hvor innordner den seg ikke under det hele inntrykk.
Siden den tid har Wentzel utviklet seg friere og friere, inntil han nu på den siste høstutstilling hadde sin briljante solnedgang, malt med en bredde og en kraft, så man uvilkårlig måtte se opp i taket, om det muligens ikke var et virkelig solstreif som falt over bildet.
Man har talt om at dette var en rå kunst uten nervøsitet. Se bare på det tusmørkebilde hvor en ung mann sitter i forgrunnen og hører på en dame spille langt borte i værelset. Det er minst likeså fint - nervøst skjelvende i stemningen som noe annet i denne retning. Og nu den nattstemningen av det lange rare huset, som han har malt så mange ganger før. Kan man tenke seg noe mer fin de siècle?
Denne utstilling er så interessant, ikke alene fordi man deri så klart kan følge Wentzels utvikling fra dyktig, men litt ufritt arbeid gjennom fransk påvirkning til full kunstnerisk frihet, men fordi denne hans utvikling er den samme som hele vår unge kunsts.
Den har også hatt sin konkylietid. Begge har nådd langt på samme vei. Ingen av disse to utviklinger er endt ennu.
(Wentzel, Frokost, 1882)
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 163-164, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar