Dødehavet

  Jeg er tilbake i Fredrikstad, nærmere bestemt på hytta utenfor. Det er sommer, muligens litt senere den samme jeg tilbrakte deler av i Henningsvær da havet «kokte». Det ordet kunne ikke være fjernere her jeg ligger på stupebrettet nedenfor Stenberget (som før nevnt er hyttas navn), med snøre under blikk stille vann og deler av et knust blåskjell tredd på Mustad-krok. Jeg skimter noen strandkrabber på bunn. Hvor er fisken? Jo, plutselig kommer de som ballettdansere inn på scenen mot kroken, den er på størrelse med en amputert fyrstikk, fiskene litt større. Muligens bergnebb. Det er til å få fnatt av, jeg sovner. Og våkner av en flis fra stupebrettet som lugger i låret. Agnet har forsvunnet, den blinkende lille kroken henger der nede og gliser opp mot meg. Det er fristende å si: «Dra på lopphavet!» Jeg rusler ned til boden, snodig nok finner jeg en gammel dupp. Nå vil jeg vel i det minste våkne når det napper? Det gjør jeg, selv om nappet er nesten umerkelig. Ikke så rart, det er en håndfull reker som sirkler rundt angelen, de er små og nesten gjennomsiktige. Jeg gir opp.

(Magi sørpå)

  Etterpå spør jeg heller far: «Kan vi ikke dra ut og fiske!?» Utrolig nok blir både han og mor med, muligens sammen med en av brødrene mine. Vi ror ut til Rødskjær, en øy omtrent på størrelse med min morfars i nord, men denne ubebodd, foruten måker, tjeld og andre bevingede så klart. Det er en 800 meter reise, noe jeg vet fordi farmor prater veldig ofte om at hun har svømt dit ut og tilbake med følgebåt, en gang for mange, mange år siden. Far kaster ut dreggen, som raskt når bunn. Det gjør dessverre kjettingen også, vanligvis er det en fordel å feste den et eller annet sted. Han ser litt rød ut i fjeset, jeg håper han er flinkere med skalpellen. For fiskets vedkommende er det ikke så viktig, det er fremdeles vindstille. Selv uten dregg driver vi ikke langt. Det går fire timer, vi har hvert vår håndsnøre med fire-fem angler på. Fangsten blir en gammel sjøpølse, litt tang og noen sinnssykt lange brennmanet-tråder. Mor ror hjemover. Noen blir født med ski på bena, andre med årer i armene. Det blir ikke sagt mest underveis. Dagen etter vender jeg tilbake til krabbefiske, noen andre slags fisketurer på meg sørpå ble det ikke. I hvert fall ikke i barndommen. Det er visst mange måter å bli bortskjemt på.

  Utedoen nede i boden er festlige greier. Ikke akkurat det å sitte der, selv om lukten ikke er så plagsom. Etter hvert besøk skal man nemlig strø på et slags hvitt kalkpulver som demper visse odører. Og så reduserer det antall fluer. Det gjør for øvrig en familie edderkopper også, de spinner sine nett rett under luken til hullet ned mot det store og mørke intet. Det ville være feil å si at dorullene lyser opp. Nei, nå ble det for mye. Det morsomme med doen, er ikke det under do-lokket, men over avtredets tak. For der er det nemlig en liten kvist, som man kan klarte opp og inn i via boden, som naturlig nok har egen inngang. Det er akkurat plass til to passe små barn der oppe, men man må ligge veldig stille, for ellers kan de som sitter og trykker der nede høre oss. Da nærmer jeg meg endelig kjernen, for loft har av og til kvisthull - så også her. Vi kryper opp, medbrakt en blomsterkanne halvfull med vann. Det er bare å vente. Det første offer setter seg til rette, hvem vites ei, umulig å se når munnstykket vinkles mot hullet, men strålen treffer blink, det forstår vi av de lavmælte, men fullt hørbare stygge gloser, etterfulgt av en lynrask sorti. Vi holder på å krepere av latter! At ryktene går ganske raskt på et lite sted slår oss ikke, men neste offer er forberedt. Munnstykket senkes, vannet spruter, men hva er nå dette for en lyd? Nesten som styrtregn mot blikktak! Vi fjerner kannen og stirrer ned. I det vi hører en klukkende latter ser vi tante Dagny - hun har tatt med seg paraply på do! For en luring!

  Innenfor dodøren henger et skilt som ikke blir lest så mye akkurat denne helgen:

«Sitt nå ikke her
og fall i tanker,
husk at andre
til døren vanker!»

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.