Før man kommer til paradis står skjærsilden i veien. En uke etter at jeg ble truffet av lynet og Trude i fleisen, beveger jeg meg ned mot Rytterfaret igjen. Tar med balltreet og et gammelt salathode jeg knabbet fra mors grønnsaks-skuff i kjøleskapet. Kaninen Trampe blir glad, og jeg for å slippe salat til middag. Stakkars mor, hun får ikke mange godord fra sine tre tølpere av noen sønner.
I det samme et sting av dårlig samvittighet overfor mor treffer, dukker nok et gammelt minne opp. Denne gang noe positivt. Tre år siden, følgelig er jeg rundt 8 år, muligens det første år i Kalkbrennerveien. Mor sitter ved sengen og leser høyt for meg om Knerten og Lillebror. En av dette års favoritter, og mor har så fin lesestemme. Melodiøs, som vakreste sang. Når jeg tenker over det, har hun faktisk en fin, lys og var stemme for og til alt mulig. Hun er den eneste jeg kjenner, og som jeg siden aldri noen gang vil oppleve noe lignende fra, i hvert fall ikke på samme måte: Hun prater og nynner til alt og alle, og de lytter, blidgjøres, trives og gror. Voksne, ungdom, gamle som barn, det blir passiarer med nærmest alle dyr hun møter, til og med husfluene på kjøkkenet og nede i stuen mens hun vasker gulv og vinduer har hun et vennlig ord til. Det er dype samtaler med blomstene i hagen, og i årene som følger, med alt hun dyrker frem i drivhuset. Et stemmeleie for hver enkelt finner hun frem til, det være seg fugl eller føniks, mennesker som firbente, løvetann i veikanten eller praktroser hos naboen.
Som 8-åring drømmer jeg meg bort i hennes gjengivelse fra Lillebrors fantasiverden. Hun kreerer til og med en kopi av Anne-Cath. Vestlys original til meg, formet fra en trerot eller gren mor har funnet i skogen, møysommelig pusset med finkornet sandpapir, deretter lakket. Den har passe lang stamme for en Knert, med tilsvarende ben og armer. Bortsett fra armene ligner han litt på en opp-ned sprettert. Men bare nesten, for mor har også funnet frem Singer-symaskinen og skreddersydd klær til ham, noe spretterter ikke har, selv om sprengtråd kan ligne litt.
Det er Knerten jeg tenker på i det jeg er i ferd med å lande i Rytterfaret. For selv tre år etter at jeg første gang fikk lov til å ha med meg Knerten i sengen, ikledd blå Nikkers med gule bukseseler over en rød hjemmestrikket skjorte, så har jeg ennå ikke klart å skille meg ad med ham. Tenk om noen i klassen finner ut av det! Men jeg har ikke mange besøk hjemme, og selv om vi begge to er litt støle når jeg om morgenen våkner oppå min trofaste venn, er han like blid hver eneste kveld og morgen. Ikke er han storforlangende i kostholdet heller. 11 år gammel syntes jeg fremdeles natten er litt skummel, særlig midtvinters når det suser i furutrærne utenfor mitt åpne soveromsvindu. Ved måneskinn føles det ekstra skremmende, for da kan jeg, selv gjennom gardinene, skimte hvit- og grønnkledde kjemper rett utenfor, de vaier i brisen og antar bevegelige silhuetter av troll jeg har studert tegninger fra hos Asbjørnsen & Moe. Også eventyrene leser mor fra, men da virker trollene langt fra så skumle og tross alt langt borte i fjellene hvor de sitter og knasket gråstein.
Knerten har lindret mot truende trær, mareritt og troll - snille Knerten, min planterikets lille Freud! Men hva alle klassekamerater innprenter står brent fast: Jeg er barnslig, og de, som helt siden første klasse, fremdeles ett år eldre enn meg. Jeg får se og vokse opp!
For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar