Mais og musikk

  Etter at Lars-Erik og jeg har hatt en lengre pause enn de andre i klassen, ringer det inn igjen. Musikk er det verste vi vet. Ikke å høre på, men vi skal faktisk forsøke å spille selv. Lars-Erik er hakket bedre enn meg, det skal mikroskopisk lite til. Jeg klarer ikke en gang å få til «Lisa gikk til skolen» på blokkfløyte uten at det låter falskt. Musikklæreren er en dame, heller ikke henne husker jeg navnet på, vi kaller alle kvinnelige lærere for «frøken». Denne dag er det snodig nok to lærerinner til stede. Tilsynelatende.

  - Hei igjen! begynner frøken blidt. I dag har vi spesielt besøk. Hun har kommet for å høre dere spille. Vær vennlig å ta frem blokkfløytene. Vi tar noe enkelt først. Alle øver på «Lisa gikk til skolen»!  Jeg stønner for meg selv. Snart høres det grusomme lyder gjennom hele klasserommet. Jeg ser for meg en landsby med igloer under sterk kuling og gjennomtrekk. Vi er omgjort til pikkoloer og små eskimoer med skadeskutte fløyter.

  Den spesielle damen forsvinner ikke lenge etterpå. Gjør hun rett i, selv vi i klassen gremmes over egne utblåsninger. Frøken forteller i et litt trist stemmeleie at damen heter Levin, og at hun leter etter talenter. Om det var Mona eller Sidsel Levin som kom innom, skal jeg i dag ikke si for sikkert, jeg bare innbiller meg, rett eller feil, at damen manglet et ledd på den ene lillefingeren. Frøkens tristesse gjenspeiler ikke den andre damens navn, men mangel på talenter i klasse 6A. Men det finner hun da massevis av hos oss tenker jeg, mer talentløse og tonedøve enn oss er ikke mulig å oppdrive. Vår klasse har med andre ord absolutt fravær av gehør. Skjønt, unntaket som nesten alltid finnes er Ingeborg på piano. Hun er en stille pike, og blir sjelden med på lek etter skoletid, da skal hun hjem og øve en time eller to før middag, og så noen timer etterpå. Mange år senere erfarer jeg at hun har gått bort så altfor tidlig, tatt midtveis i femtiårsalderen av kreften, denne forferdelige «folkesykdommen». Talentet tok hun med seg videre etter skolegang, og ble yrkesmessig ved musikken livet ut.

  Men fremtiden kjenner heldigvis ikke vi idet det ringer ut for siste gang denne dag. Lars-Erik og jeg tar følge hjemover, vi bor jo i nærheten av hverandre. Og så har vi funnet ut to nye ting å konkurrere i. Det ene er raping, det gjelder å rape flest mulig ganger om dagen. Og så notere antallet i en notisblokk, eller til nød bakerst i matteheftet. Å telle er vi gode i. Men det gjelder også å passe på så man ikke så raper så høyt at de voksne hører en, da vanker det kjeft. Egentlig går det ganske greit å rape noen hundre ganger om dagen, man kan også gjøre det etter leggetid, ingen hører noe som helst hvis man raper under dynen. Det gjelder bare å holde kontroll med telling og notering før man sovner. Problemet med raping er en del luft i magen, men der kommer det andre vi konkurrerer om inn i bildet. Det er Cornflakes. Eller ikke akkurat maisflakene, men sukkeret. Cornflakes med iskald melk og sukker er ekstremt godt, syntes vi. Og så får man kjølt ned magen. Konkurransen består i å ha flest spiseskjeer med sukker oppi. Etter en del trening er vi kommet til at mellom tjue og tretti skjeer er passende. Er det flere blir det uspiselig, da blir løsningen mettet og et fjell av sukker liggende igjen på bunn. Er det færre blir det jo nesten ikke noe konkurranse ut av det. Så kan man innvende at når man først har landet på et kvantum, går det over til å bli rutine. Vel, det er mulig, det er også enden på sukkervisen: Kan ikke snakke for Lars-Erik, men i desember får jeg julekort fra skoletannlegen. Jeg har blitt stamkunde! Jeg tror mor undrer litt på hvor alle karbohydratene tar veien, men som vanlig sier hun ingen ting.

  Før jeg legger meg, ser jeg på timeplanen for i morgen. Selv om jeg vet hva som står på agendaen. Morgendagen har jeg gledet meg til lenge, dessverre skal lykken bli kortvarig!

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her, for neste klikk her.