Traumene starter

   Overgangen fra bleie til underbukse var myk. Først var der selvfølgelig en mellomfase som kalles «pottetrening», noe alle vet ikke har med blomsterpotter eller Harry Potter å gjøre. Den fasen har jeg, som så mange andre, fortrengt. Derfor kan jeg ikke vite sikkert om den var myk, men en eller konsistens må den jo ha hatt, så da velger jeg beste utgang. For det som fulgte var rene kaktusen i forhold.

  Det må ha vært rundt skolestart. Da startet nemlig det som år senere skulle lede til en post-traumatisk seanse. Mine foreldre (hvilket helt sikkert vil tilsi min far) hadde nemlig fått meg «testet», hvorpå det ble besluttet at jeg kunne starte i første klasse i en alder av seks, og ikke som alle andre ved fylte 7 år. Hva testen gikk ut på har også gått meg hus forbi, men jeg har sett nok Hitchcock-filmer til å visualisere elektroder festet til knotten, og en knott som det spruter ut gnister fra når strømmen blir slått på. Mine medelever var altså mye eldre enn meg, og skoleveien var lang. Vi bodde i noe som het Bankveien i Bærum, og skolen het Grav. Jeg trodde jeg skulle få bank hvor vi bodde, og en tidlig grav på skolen. Det var kanskje medvirkende til at jeg sluttet på den skolen etter første klasse, og både flyttet og gikk over til Hosle. Like sannsynlig er det nok at den siste skolen og en rekke nye tomannsboliger først ble ferdigstilt på det tidspunkt. I mellomtiden ble jeg forelsket, hun het Kjersti og hadde lange fletter. Jeg innbilte meg selvfølgelig at å røske tak i dem, samt klype henne i stumpen var en utmerket tilnærmings-metode. Hun gråt og jeg fikk melding med hjem. Forholdet ble kortvarig. Post-traumene kom først da jeg gikk på ungdomsskolen og falt for Hilde - hun hadde langt lyst hår, og var frekk i kjeften. Under et leirskoleopphold fikk jeg leie henne i hånden. Himmelsk! Lært hadde jeg også av den famøse fletterøsking, så jeg prøvde å hviske noen ublue ord i hennes vakre øre. «Du er så barnslig!» sa hun. Og dermed var det slutt. Men hun hadde rett. Jeg var 13, hun minst 14. Dagen etter ble hun sammen med Svein, jeg husker den dag i dag at de delte samme tyggegummi. Noe jeg fant særs kvalmende. Himmelen var ikke en plass for meg.

  Skolestart var bare en brøkdel av all vederstyggelighet jeg skulle gå gjennom. Jeg var muligens seks, familien var på skogstur. Det var tid for en pust i bakken, og jeg fant sete på en gammel trestubbe. Et stykke ned i matpakken følte jeg plutselig en underlig kribling i baken. Den gikk lynraskt over i en følelse av intens stikking, nei - brann i trusenes leir! Til min storebrors fornøyelse vrengte jeg av meg både bukse og den under, grep tak i en grankvist på bakken og pisket løs på meg selv. Ris på stumpen hadde jeg fått før, men selvpining var for meg inntil da et fremmed begrep. Det viste seg at jeg hadde satt meg på en armada av tissemaur. Nær 50 år senere fikk jeg en tilsvarende akutt opplevelse, og i det jeg skrenset heseblesende inn på apoteket og innrømmet min situasjon, lo apotekeren godt og forklarte at det definitivt ikke var maur. Midtvinters var det også, så det stemte nok. Det var en del andre i apoteket som også lo, men nå var jeg i så fremskreden alder at jeg for lengst var blitt vant til å bli ledd av. Så det dreit jeg egentlig i. Eller «dred». Nå orker jeg ikke mer, jeg får eventuelt komme tilbake med flere tristesser. Det var forresten en som hadde følgende kommentar etter min første epistel: «Ikke skriv om meg!» Kanskje jeg heller skulle lure henne ut på glattisen?

(Syndere på restene av matpakke)

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.