I 1903 forfattet Krohg følgende epistel, og for en gangs skyld har jeg prestert en noenlunde korrekt overskrift, også Krohgs var «Den siste bergenser»:
Bergensere? sa bergenseren. Ok! der er slets ikje mer enn én igjen av dem far! Ikje av de ekte. Vet De, ka der utfordres for å være en bergenser? Først og fremst forretningssans, - medfødt forretningssans, hjertelag, litt passelig ondskap innimellom, evne til å holde skåltaler i tide og utide over hva som helst og en umåtelig interesserthet for teateret. Men han må ikje selv gå til teateret. Han må ha brennende lyst til det, mens han er ung, og når han har tjent sine penger, må han protegere teateret. Men blir han skuespiller, er det forbi med det bergenske ved ham. Da mister han forretningslivets bakgrunn, det lille spissborgerlige sennepskorn, som skal finnes oppi lyrikken, så den ikje setter like over Fløyfjellet med engang, og til det spissborgerlige hører også at han må være fryktelig bange for hva «folk» sier om ham. Det er lyrikeren som gjerne vil det, ser De, men så kommer forretningsmannen straks opp ian, og han vil ikje der skal sies noke som kan skade forretningen. For det er den han lever av. Derfor vil han selv gjerne spøke og gjøre abligøyer, for selskapsmann er han jo. Men skam få den som ikje tar ham alvorlig og anser ham for en alvorsmann. Med alt det må jeg nu få lov til uten å være ubeskjeden å ha fornøyelsen av å utbringe en skål for min kjære fødeby Bergen, idet jeg tillater meg å gjensitere en sammenligning, jeg engang anvendte i en tale jeg holdt ved Fiskeriselskabets festmiddag i Bergen 1893, idet jeg tok meg den frihet å kalle Bergen for Norges Liverpool, og jeg har det håp at De vil være med på denne skål. Norges Liverpool leve!
Jeg så meg forsiktig om i Speilsalen på Grand, hvor vi satt, og hvisket:
- Det leve!
- Men Johan Bøgh [1848-1933, norsk forfatter og museumsdirektør, styremedlem i Den Nationale Scene i Bergen] er da ekte bergenser?
- Der vill ikje være hans make til å være bergenser, hvis han bare var forretningsmann, men har ikje fått børsoppdragelse, og derfor er han litt for snill. Hans taler er bergenske, men han blander ikje lyrikk og forretning sammen således som en annen, en stor grosserer jeg skal tillate meg å fortelle om, idet jeg dog først, siden De var så elskverdig å være med på skålen for Bergen, skal ta meg friheten med Deres tillatelse å utbringe en skål for (han bukket lett) Kristiania, Norges hovedstad.
Jeg så meg forsiktig om i Speilsalen på Grand, hvor vi satt, og hvisket:
- Det leve!
- Men Johan Bøgh [1848-1933, norsk forfatter og museumsdirektør, styremedlem i Den Nationale Scene i Bergen] er da ekte bergenser?
- Der vill ikje være hans make til å være bergenser, hvis han bare var forretningsmann, men har ikje fått børsoppdragelse, og derfor er han litt for snill. Hans taler er bergenske, men han blander ikje lyrikk og forretning sammen således som en annen, en stor grosserer jeg skal tillate meg å fortelle om, idet jeg dog først, siden De var så elskverdig å være med på skålen for Bergen, skal ta meg friheten med Deres tillatelse å utbringe en skål for (han bukket lett) Kristiania, Norges hovedstad.
Den skjønne stad ved den smilende vove
omgitt av åser og herlige skove,
sete for åndlivets glimrende stab,
sentrum for kunst og videnskab.
omgitt av åser og herlige skove,
sete for åndlivets glimrende stab,
sentrum for kunst og videnskab.
- Det leve!
- Det leve!
- Den grosserer jeg ville tale om, han var taler, dikter og hadde i sin ungdom debutert på teateret. Men heldigvis gjorde han fiasko og gikk til handelen i stedet. Men han anvendte sine krefter i velgjørenhetens tjeneste. På grunn av sine tidligere interesser ble det især til fordel for skuespillernes pensjonsfond han virket, og alltid efter sterkt press. Dessuten var det ham en stor fornøyelse å arrangere begravelser. Ingen har som han forstått å forene merkantile og estetiske interesser. Således skaffet han seg engang selve Bjørnstjerne Bjørnson på hånden. Det var dengang Bjørnson reiste på turné med fru Ibsen og med Fischer som impresario. På dampbåten fra Bergen til Stavanger spurte han Bjørnson om han ikke også kunne gå til Haugesund og gi en opplesning der. Han forestilte ham at det var synd for Haugesund at det alltid skulle forbigåes, da de var meget ømfintlige der, især på dette kildne punkt De vet, dette at de ikke hadde noen stortingsrepresentant.
Det er også urettferdig. Vi skal se, sa Bjørnson. Kall på Fischer! Det ble ordnet, bare de kunne sende ekstrabåt efter dem. Mens forestillingen sto på i Stavanger, pilte bergenseren til Haugesund og gikk rundt til byens fedre, som ble sjeleglade. Så da han med det samme tilbød dem et par hundre sekker rugmel hver, var det naturligvis ikke nei i deres munn. Han solgte da hele sitt parti på 800 sekker. En time efter kom avbudstelegram fra Bjørnson. Men salget var avsluttet uten klausul.
- Nu har jo Haugesund fått representant?
- Ja, og vedkommende grosserer ble begeistret og var den første som sendte dem et gratulasjonstelegram, hvori han med det samme tilbød dem 500 sekker hvetemel, som de selvfølgelig øyeblikkelig kjøpte. La oss med det samme, hvis De, som jeg håper, intet har derimot, tømme et glass for den rettferdighetsbehandling, som om enn sent nu er skjedd likeoverfor Haugesund. Skål!
- Skål! Men den grossereren er det vel De sikter til, når De taler om den eneste ekte bergenser.
- Nei! for han har fulgt den siste mote, som den oppvoksende generasjon er helt gjennomsyret av. Han er blitt østlandsk eller bestreber seg for å være det. Kristiania-kjøpmenn opptrer jo aldri offentlig og skriver ikke vers. Dessuten har han tatt seg meget nær av noen uhell som har truffet en venn av ham. Og han opptrer derfor aldri mer ved velgjørenhets-forestillinger. Han ofrer seg helt og holdent for sin forretning.
- Hører forresten ikke også politikk med til det som karakteriserer en virkelig bergenser?
- Okk! Jo! Jeg skulle tro det! Især den ideale del av den. Og det aktuelle. I dag så jeg statsråd Sunde i Stortingsgaten og ropte til ham: «Går dere eller står dere?» «Vi vet ikke riktig,» svarte han, «for vi har jo ikke absolutt majoritet imot oss.» Jeg telegraferte straks denne sensasjonelle nyhet til «Morgenavisen» i Bergen.
- De har jo også en forretning. Hva er det for en slags?
- Alt mulig. Hyseboller fra Ålesund, mel, fisk, skuter, og især nye oppfinnelser i alle retninger; det setter fantasien i bevegelse.
- Så er det vel Dem som er den siste bergenser?
- Ja! Men la det ikje komme videre. Det vil nu si at mitt bergenske er jo litt for avslepet. Ja, må det forresten være meg tillatt i den anledning å påkalle Deres oppmerksomhet ...
- Det leve!
- Den grosserer jeg ville tale om, han var taler, dikter og hadde i sin ungdom debutert på teateret. Men heldigvis gjorde han fiasko og gikk til handelen i stedet. Men han anvendte sine krefter i velgjørenhetens tjeneste. På grunn av sine tidligere interesser ble det især til fordel for skuespillernes pensjonsfond han virket, og alltid efter sterkt press. Dessuten var det ham en stor fornøyelse å arrangere begravelser. Ingen har som han forstått å forene merkantile og estetiske interesser. Således skaffet han seg engang selve Bjørnstjerne Bjørnson på hånden. Det var dengang Bjørnson reiste på turné med fru Ibsen og med Fischer som impresario. På dampbåten fra Bergen til Stavanger spurte han Bjørnson om han ikke også kunne gå til Haugesund og gi en opplesning der. Han forestilte ham at det var synd for Haugesund at det alltid skulle forbigåes, da de var meget ømfintlige der, især på dette kildne punkt De vet, dette at de ikke hadde noen stortingsrepresentant.
Det er også urettferdig. Vi skal se, sa Bjørnson. Kall på Fischer! Det ble ordnet, bare de kunne sende ekstrabåt efter dem. Mens forestillingen sto på i Stavanger, pilte bergenseren til Haugesund og gikk rundt til byens fedre, som ble sjeleglade. Så da han med det samme tilbød dem et par hundre sekker rugmel hver, var det naturligvis ikke nei i deres munn. Han solgte da hele sitt parti på 800 sekker. En time efter kom avbudstelegram fra Bjørnson. Men salget var avsluttet uten klausul.
- Nu har jo Haugesund fått representant?
- Ja, og vedkommende grosserer ble begeistret og var den første som sendte dem et gratulasjonstelegram, hvori han med det samme tilbød dem 500 sekker hvetemel, som de selvfølgelig øyeblikkelig kjøpte. La oss med det samme, hvis De, som jeg håper, intet har derimot, tømme et glass for den rettferdighetsbehandling, som om enn sent nu er skjedd likeoverfor Haugesund. Skål!
- Skål! Men den grossereren er det vel De sikter til, når De taler om den eneste ekte bergenser.
- Nei! for han har fulgt den siste mote, som den oppvoksende generasjon er helt gjennomsyret av. Han er blitt østlandsk eller bestreber seg for å være det. Kristiania-kjøpmenn opptrer jo aldri offentlig og skriver ikke vers. Dessuten har han tatt seg meget nær av noen uhell som har truffet en venn av ham. Og han opptrer derfor aldri mer ved velgjørenhets-forestillinger. Han ofrer seg helt og holdent for sin forretning.
- Hører forresten ikke også politikk med til det som karakteriserer en virkelig bergenser?
- Okk! Jo! Jeg skulle tro det! Især den ideale del av den. Og det aktuelle. I dag så jeg statsråd Sunde i Stortingsgaten og ropte til ham: «Går dere eller står dere?» «Vi vet ikke riktig,» svarte han, «for vi har jo ikke absolutt majoritet imot oss.» Jeg telegraferte straks denne sensasjonelle nyhet til «Morgenavisen» i Bergen.
- De har jo også en forretning. Hva er det for en slags?
- Alt mulig. Hyseboller fra Ålesund, mel, fisk, skuter, og især nye oppfinnelser i alle retninger; det setter fantasien i bevegelse.
- Så er det vel Dem som er den siste bergenser?
- Ja! Men la det ikje komme videre. Det vil nu si at mitt bergenske er jo litt for avslepet. Ja, må det forresten være meg tillatt i den anledning å påkalle Deres oppmerksomhet ...
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 398-400
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar