Anders Castus Svarstad (1869-1943) er en ikke særlig kjent norsk maler. Det med at han ikke er kjent er min påstand, kanskje det er riktigere å fremme påstanden at han er mer glemt. At han uttrykte sympati for Hitler og var opptatt av raseteorier er imidlertid kjent, det er kanskje en av grunnene til at han i ettertid ble «glemt». Men nå er jo jeg hverken maler, historiker eller forsker, så jeg ser ikke bort fra at han er både kjent og alt annet enn glemt i slike og andre kretser.
Svarstad er iht Store norske leksikon særlig kjent (ha, der fikk jeg den!) for sine portretter og bylandskaper. Men han ble født på gården Lille Svarstad i Hole i Buskerud. Han var også bereist, for øvrig som så mange samtidige malere. Svarstad var elev ved Kunstindustriskolen i 1886-89, deretter dro han på svennevandring til Danmark og Tyskland. Han arbeidet en tid som dekorasjonsmaler, blant annet årene 1892-94 i Chicago. Han studerte i 1897-98 i Paris og året etter i København. Han oppholdt seg lange perioder i Italia, det var for øvrig i Roma han i 1909 traff Sigrid Undset (1882-1949, norsk forfatter og Nobelprisvinner i litteratur 1928), som han senere giftet seg og fikk tre barn med. I 1906 oppholdt han seg i Brügge hvor han bla. malte «Kanal i Brugge».
(Svarstad, Kanal i Brügge)
Svarstad var gift fra før (og hadde tre barn), så forholdet til forfatteren ble holdt hemmelig til de giftet seg i Antwerpen i 1912. De arbeidet mye hver for seg, i 1919 flyttet de fra hverandre, ekteskapet ble oppløst i 1924 da Undset konverterte til katolisisme. Undset beskriver Svarstad i romanen «Jenny» som kom ut i 1911, det ble hennes gjennombrudd, men den førte også til skandale: skildringer av kvinnelig seksualitet var uhørt. Parets hjemsteder i Norge var Ski og på Sinsen i Kristiania.
I 1939 døde Svarstad og Undsets datter Maren Charlotte av sykdom, og den 27. april 1940 ble den 27 år gamle sønnen Anders drept av tyskerne ved Segalstad bro i Gausdal. Tre år senere døde Svarstad av lungebetennelse, noen mener det var av sorg.
I en artikkel publisert i VG i 1907 (jeg tror det var 10. juni) skrev Krohg blant annet:
[H]ans kunst er som Kristi blodsdråpe. Dette er ingen norsk blomst, vil man si, og dog er den foruten å være kosmopolitisk også norsk. Svarstad har ikke valgt å stille sitt talent i noen bestemt nasjons tjeneste. Han er som kunstner ikke politiker. - Og dog er han norsk i egen personlighet og til temperament, mer enn de fleste. På samme måte som Kristi blodsdråpen er det; den som jo dog finnes i hvert eneste hus, bak hver eneste grønnlig skinnende gammeldags rute utover Grønland, Vaterland og Oslo og bak de forholdsvis hvitere vinduer i arbeiderboligene i Rosenkrantsgaten og Ruseløkkveien. Enkelte vil måskje hevde at Svarstad slett ikke er noen Kristi blodsdråpe, men snarere en «markblomst», tilhørende den spesifikt norsk-norske flora.
Men Svarstads egen personlige uvilje mot å ha noe med «mark» og «eng og «slått» og «fjell» å bestille, er avgjørende for bestemmelsen av hans plass i det kunstnerisk-botanisk-naturlige system.
Han har alltid tatt en veldig avstand fra bondemaleriet og den såkalte «sild- og potetes-kunst».
I denne henseende er han altså et fenomen, spesielt i en periode hvor «landet» stormer byene. Han er jo selv fra «landet». Svarstad bryr seg merkelig nok heller ikke om å «oppholde seg på landsbygden». Og å male derfra? Aldri. Han maler hverken en pløyemark fra Toten eller et gårdstun fra Østre Slidre.
Skjønt Svarstad selv er født i Norges mest romantiske egn, nemlig på Ringerike, foretrekker han både som emne for sin kunst og også for øvrig de steder menneskene helt og holdent har gjort seg til herre over, så man ikke kan se en tomme i noen retning av den tidligere suveréne såkalte «ville natur». Jo en tomme eller et p a r tommer kan man ikke unngå å se, det er det lille stykke luft der oppe, som sivilisasjonen ennu ikke har kunnet få has på. Selv Ludvig den 14. måtte jo i sin tid la luften være som den var, skjønt skyenes uregelmessighet visstnok ofte forstyrret symmetrien i hans siviliserte landskaper. Skyene kunne han nå engang ikke få klippet til. Det lille stykke luft man øyner over hustakene og mellom skorstenspipene, er for oss andre som det stykke luft fangene i en fengselsgård ser over den høye mur. Men Svarstad føler seg nettopp hjemme i byenes fengselsgårder. Det lille stykke luft over muren maler han forresten med stor kjærlighet og stort mesterskap, siden det nu engang er der og ikke godt er til å komme forbi, men han elsker dog å male en hel del telefon- eller telegraftråder som gjennom skjærer dette stykke luft og prosaiserer det.
Ja, Svarstad var endog bekjent for sine «lufter» lenge før man for øvrig fikk øynene så meget opp fro hans store egenskaper i malerisk retning i det hele, som senere. Ingen kunne jo som han gradere og skandere det lysende grå i skyene, i «luftene», gjennom en mengde nesten umerkelige overganger og dog allikevel holde seg fra å måtte gripe til de mørkere toner for å få skalaen fullstendig. Og hvis hist og her en liten blå nyanse av eteren tittet frem mellom alt dette grå, hvor nær lå den så ikke dette grå, mens blåhetens karakter tross blekheten dog var utvilsom. Det er dette som ikke kan læres.
Men under hans opphold i Paris er hans kunst sprunget ut. Han har hatt sin kunstneriske vår her nede. Hva han i år har utstillet i Paris, gjør ham til mester ikke alene som før med «luftene», men også for alle de formers og farvers vedkommende der finnes nede på jorden, nede i fengselsgården. Samtidig er luften blitt enda bedre enn ellers, og det vil si meget.
Figurene på det store bilde fra Brügge med det flamske gate- og torvliv er ikke alene fortrinlig karakteriserte, så de går løs fra hinannen og omgivelsene hver for seg, men Svarstad har passet på, ledet av sin fantasi, at ingen enkelt figur tiltrakk seg for meget oppmerksomhet, ingen mer enn de enkelte individer i et virkelig gatemylder gjør, når man sitter og ser på det. Og hvor forskjellige de enn alle sammen er hver i sin individualitet, så er det ikke en av dem som ikke er preget av omgivelsenes og nasjonalitetens stempel, således at de derved smelter litt sammen både innbyrdes og med husene og gatesetene.
Det hele er så velgjørende naturlig at man tror man er der selv til stede i det gamle Brügge, og man er ikke til stede som reisende, der går omkring og ser på livet med nysgjerrige blikke, søkende efter det som her er forskjellig fra «hos oss». Nei, det er slett ikke satt frem på en presenterakke på den måte, Svarstads bilde er ingen malt reisebeskrivelse og illustrasjon. Svarstads bilde har ingen etnografisk bakgrunn. Man har følelsen av at man selv har bodd i denne by i mange år, ja at man er født der. Derfor springer man over den fremmedfølelse som medfører en viss kold forundring, uforenlig med kunst og stemning. Svarstad er en naturalist på sin hals. Han tilhører virkelig denne meget utskjelte kunstretning. Men han tilhører en spesiell gren av den, en ny fremvokset gren. Denne gren består foreløpig kun av ham. Han har nytt godt av hele den symbolistiske retnings forakt for detaljer, mens jo åttiårenes materialisme betraktet naturen og menneskene som stilleben, hvis minste tilfeldigheter det gjaldt i ydmykhet å kopiere. Ti halvt så godt som naturen kunne man jo ikke engang gjøre det, hvorfor da vrake noe som helst? Svarstad har gjenfødt naturalismen og bryr seg kun ikke om tilfeldige tilfeldigheter således som de tidligere naturalister, men om de som ligner tanker, især hvis de betegner et ironisk sammentreff eller en disharmoni.
Og heller ikke lar han disse disharmonier fjerne seg det aller minste fra stilen og stemningen. Med en forbausende sikkerhet og den fineste maleriske «bon sens» våger han seg visstnok like hen inkohærentismens avgrunns rand, men han balanserer på selve kanten uten noensinne å vakle, enn si falle ned.
I bildet fra Brügge har Svarstad vært nødt til av den opprinnelige usiviliserte natur med tungt hjerte å medta et par trær, og det ennogså grønne trær. Men han gjør det, han tar dem med og neglisjerer dem så godt han formår, unntagen naturligvis med hensyn til farven.
Byene er selvfølgelig efter det ovenfor utviklede Svarstads egentlige kunstneriske doméne, spesielt de store byer. De små minner ham for meget om «landsbygden». Han syntes derfor ikke om dem.
Men den spesifikke storbystemning, den han har fått fatt i dette bilde fra Brügge, således som hitinntil kun hans åndrike slektninger de franske malere fra renessansetiden har kunnet klare den.
I annet plan på bildet fra Brügge, midt mellom alle staffasjefigurene, oppdager man, når man har sett lenge på bildene, to elskende. De står lenet til broens rekkverk og stirrer fortapt ned i kanalens skitne vann. Der er megen poesi over disse to figurer. Der er i det hele tatt megen poesi i dette bilde fra Brügge av Svarstad.
Megen poesi er der også i hans annet bilde på utstillingen, der forestiller et såkalt «grønt hus», en av disse uestetiske bygninger han også tidligere har interessert seg for i sine bilder. Jeg husker et lignende ytterst naturalistisk motiv av ham fra København. Hans interesse for denne jernarkitektur skriver seg fra hans interesse for byene som landsbygdens motsetning. Ti der finnes vel neppe noe mer bymessig, mer anslående bystemningen enn disse hygieniske innretninger vi ellers aldri taler om, og aldri setter på trykk, enn si på lerretet. Som det omtalte hus ligger der på Svarstads bilde, er det, bortsett fra sitt egentlige praktiske formål, som flekk og som linje og farve av en aldeles herlig dekorativ virkning. Det er simpelthen komposisjonens sentrum, også i koloristisk henseende.
I Frankrike gjemmer man nemlig aldri den slags kommunale anstalter bak busker og trær som i Norden. De står uten spor av bluferdighet midt i et gatekryss eller hvor de samtidig kan tjene til også i andre henseender å avhjelpe et lenge følt savn, for eksempel hjelpe på en «tomhet» i gatebildet. Og av denne grunn gir de kommunen gode inntekter. De betaler ikke alene seg selv, men de gir overskudd, som anvendes i veldedig øyemed. De er bedekket med avertissementer, med strålende plakater i alle farver, komponert av Paris's første kunstnere, en sann fryd for øyet.
Men Svarstads egen personlige uvilje mot å ha noe med «mark» og «eng og «slått» og «fjell» å bestille, er avgjørende for bestemmelsen av hans plass i det kunstnerisk-botanisk-naturlige system.
Han har alltid tatt en veldig avstand fra bondemaleriet og den såkalte «sild- og potetes-kunst».
I denne henseende er han altså et fenomen, spesielt i en periode hvor «landet» stormer byene. Han er jo selv fra «landet». Svarstad bryr seg merkelig nok heller ikke om å «oppholde seg på landsbygden». Og å male derfra? Aldri. Han maler hverken en pløyemark fra Toten eller et gårdstun fra Østre Slidre.
Skjønt Svarstad selv er født i Norges mest romantiske egn, nemlig på Ringerike, foretrekker han både som emne for sin kunst og også for øvrig de steder menneskene helt og holdent har gjort seg til herre over, så man ikke kan se en tomme i noen retning av den tidligere suveréne såkalte «ville natur». Jo en tomme eller et p a r tommer kan man ikke unngå å se, det er det lille stykke luft der oppe, som sivilisasjonen ennu ikke har kunnet få has på. Selv Ludvig den 14. måtte jo i sin tid la luften være som den var, skjønt skyenes uregelmessighet visstnok ofte forstyrret symmetrien i hans siviliserte landskaper. Skyene kunne han nå engang ikke få klippet til. Det lille stykke luft man øyner over hustakene og mellom skorstenspipene, er for oss andre som det stykke luft fangene i en fengselsgård ser over den høye mur. Men Svarstad føler seg nettopp hjemme i byenes fengselsgårder. Det lille stykke luft over muren maler han forresten med stor kjærlighet og stort mesterskap, siden det nu engang er der og ikke godt er til å komme forbi, men han elsker dog å male en hel del telefon- eller telegraftråder som gjennom skjærer dette stykke luft og prosaiserer det.
Ja, Svarstad var endog bekjent for sine «lufter» lenge før man for øvrig fikk øynene så meget opp fro hans store egenskaper i malerisk retning i det hele, som senere. Ingen kunne jo som han gradere og skandere det lysende grå i skyene, i «luftene», gjennom en mengde nesten umerkelige overganger og dog allikevel holde seg fra å måtte gripe til de mørkere toner for å få skalaen fullstendig. Og hvis hist og her en liten blå nyanse av eteren tittet frem mellom alt dette grå, hvor nær lå den så ikke dette grå, mens blåhetens karakter tross blekheten dog var utvilsom. Det er dette som ikke kan læres.
Men under hans opphold i Paris er hans kunst sprunget ut. Han har hatt sin kunstneriske vår her nede. Hva han i år har utstillet i Paris, gjør ham til mester ikke alene som før med «luftene», men også for alle de formers og farvers vedkommende der finnes nede på jorden, nede i fengselsgården. Samtidig er luften blitt enda bedre enn ellers, og det vil si meget.
Figurene på det store bilde fra Brügge med det flamske gate- og torvliv er ikke alene fortrinlig karakteriserte, så de går løs fra hinannen og omgivelsene hver for seg, men Svarstad har passet på, ledet av sin fantasi, at ingen enkelt figur tiltrakk seg for meget oppmerksomhet, ingen mer enn de enkelte individer i et virkelig gatemylder gjør, når man sitter og ser på det. Og hvor forskjellige de enn alle sammen er hver i sin individualitet, så er det ikke en av dem som ikke er preget av omgivelsenes og nasjonalitetens stempel, således at de derved smelter litt sammen både innbyrdes og med husene og gatesetene.
Det hele er så velgjørende naturlig at man tror man er der selv til stede i det gamle Brügge, og man er ikke til stede som reisende, der går omkring og ser på livet med nysgjerrige blikke, søkende efter det som her er forskjellig fra «hos oss». Nei, det er slett ikke satt frem på en presenterakke på den måte, Svarstads bilde er ingen malt reisebeskrivelse og illustrasjon. Svarstads bilde har ingen etnografisk bakgrunn. Man har følelsen av at man selv har bodd i denne by i mange år, ja at man er født der. Derfor springer man over den fremmedfølelse som medfører en viss kold forundring, uforenlig med kunst og stemning. Svarstad er en naturalist på sin hals. Han tilhører virkelig denne meget utskjelte kunstretning. Men han tilhører en spesiell gren av den, en ny fremvokset gren. Denne gren består foreløpig kun av ham. Han har nytt godt av hele den symbolistiske retnings forakt for detaljer, mens jo åttiårenes materialisme betraktet naturen og menneskene som stilleben, hvis minste tilfeldigheter det gjaldt i ydmykhet å kopiere. Ti halvt så godt som naturen kunne man jo ikke engang gjøre det, hvorfor da vrake noe som helst? Svarstad har gjenfødt naturalismen og bryr seg kun ikke om tilfeldige tilfeldigheter således som de tidligere naturalister, men om de som ligner tanker, især hvis de betegner et ironisk sammentreff eller en disharmoni.
Og heller ikke lar han disse disharmonier fjerne seg det aller minste fra stilen og stemningen. Med en forbausende sikkerhet og den fineste maleriske «bon sens» våger han seg visstnok like hen inkohærentismens avgrunns rand, men han balanserer på selve kanten uten noensinne å vakle, enn si falle ned.
I bildet fra Brügge har Svarstad vært nødt til av den opprinnelige usiviliserte natur med tungt hjerte å medta et par trær, og det ennogså grønne trær. Men han gjør det, han tar dem med og neglisjerer dem så godt han formår, unntagen naturligvis med hensyn til farven.
Byene er selvfølgelig efter det ovenfor utviklede Svarstads egentlige kunstneriske doméne, spesielt de store byer. De små minner ham for meget om «landsbygden». Han syntes derfor ikke om dem.
Men den spesifikke storbystemning, den han har fått fatt i dette bilde fra Brügge, således som hitinntil kun hans åndrike slektninger de franske malere fra renessansetiden har kunnet klare den.
I annet plan på bildet fra Brügge, midt mellom alle staffasjefigurene, oppdager man, når man har sett lenge på bildene, to elskende. De står lenet til broens rekkverk og stirrer fortapt ned i kanalens skitne vann. Der er megen poesi over disse to figurer. Der er i det hele tatt megen poesi i dette bilde fra Brügge av Svarstad.
Megen poesi er der også i hans annet bilde på utstillingen, der forestiller et såkalt «grønt hus», en av disse uestetiske bygninger han også tidligere har interessert seg for i sine bilder. Jeg husker et lignende ytterst naturalistisk motiv av ham fra København. Hans interesse for denne jernarkitektur skriver seg fra hans interesse for byene som landsbygdens motsetning. Ti der finnes vel neppe noe mer bymessig, mer anslående bystemningen enn disse hygieniske innretninger vi ellers aldri taler om, og aldri setter på trykk, enn si på lerretet. Som det omtalte hus ligger der på Svarstads bilde, er det, bortsett fra sitt egentlige praktiske formål, som flekk og som linje og farve av en aldeles herlig dekorativ virkning. Det er simpelthen komposisjonens sentrum, også i koloristisk henseende.
I Frankrike gjemmer man nemlig aldri den slags kommunale anstalter bak busker og trær som i Norden. De står uten spor av bluferdighet midt i et gatekryss eller hvor de samtidig kan tjene til også i andre henseender å avhjelpe et lenge følt savn, for eksempel hjelpe på en «tomhet» i gatebildet. Og av denne grunn gir de kommunen gode inntekter. De betaler ikke alene seg selv, men de gir overskudd, som anvendes i veldedig øyemed. De er bedekket med avertissementer, med strålende plakater i alle farver, komponert av Paris's første kunstnere, en sann fryd for øyet.
Dette har sannsynligvis moret folkepsykologen og ironikeren Svarstad, således som samtidig de brokete farver i plakatene interesserte ham i sin egenskap til nøkkelen til den i bildet oppstilte koloristiske ligning.
Da Svarstad er en ekte god gammel flamlender i sin kunst, meget mer enn alle nulevende hollandske og belgiske malere er det, har han ikke latt ubenyttet dette flamske motiv, da han traff det på sin vei. Han lar nesten til overflod, som den skøyer han er, på bildet en hund dra fordel av den kommunale bygning; men den begir seg ikke innenfor, den betrakter lokalet kun som et hjørne i det hele tatt.
Svarstad er naturalismens nye herold. Men han har oppdaget dens romantikk. Han har oppdaget, ikke alene den gamle poesi isprengt prosaen, som måtte hales ut derav med vold og makt og med kjemiske prosesser, men han har oppdaget selve prosaens iboende, med den uoppløselig forbundne, nettopp på grunn av den eksisterende poesi.
(Svarstad, Gate i Brügge, 1910)
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 188-191, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar