De aller fleste har vel hørt om industriherren og ingeniøren Samuel Eyde (1866-1940), stifteren av Norsk Hydro og Elkem. Det er en haug med steder og veier oppkalt etter ham i Norge, til og med en skole utenfor hans fødested Arendal bærer navnet Sam Eyde videregående skole. Krohg intervjuet ham i 1907, året etter at det var etablert en ny fabrikk på Notodden. Overskriften er «Hestekraft»:
Da jeg spurte efter Sam Eyde på kontoret, for å intervjue ham, så de på hverandre, smilte og svarte at han var svært opptatt. Han var nesten alltid på fart i en automobil til og fra Notodden eller på reiser i utlandet.
Jeg gikk ned. Utenfor porten sto en herlig Mercedes. En maskert herre satt oppe i den. Ved hjelp av min sjette sans fikk jeg vite at det var rette vedkommende.
For å finne en innledning ga jeg meg til å kaste tilsynelatende sakkyndige blikk på maskinen, på styret, på bremsen og på luftringene.
- Nå? sa hr. Eyde til sist.
- Den er bra, sa jeg. Hva synes De om den selv?
- Jo-o! Det vil si, når vi bare endelig kommer så vidt at vi kan kjøre når vi vil. Det er jo nu kun i ukens tre første dager at kjørsel er tillatt, og dette virker hemmende, ja også for andre som har bruk for sin tid.
Jeg tok opp en liten blokk og ville notere svaret.
- Det kan ikke nytte De skriver noe opp, sa han, for nu reiser jeg, - og han la hånden på et av håndtakene.
- Men kanskje De har tid en annen gang?
- Nei, heller ikke en annen gang, og jeg kommer aldri til å få tid til det.
Han fattet om grepet. Automobilen gjorde et rykk og begynte å stønne.
- Vent litt! Jeg har gjort en oppfinnelse, - sa jeg.
- Hva er det for noe?
Han slapp håndtaket, og nu lot det til at han hadde tid nok.
- Det er et såkalt hurtigintervju.
Han så på uret og sa: - Jeg kan gi Dem 3 minutter.
- Fikk De de 50 millioner i Paris, som De reiste dit for?
- 25 i Paris, 25 i Tyskland.
- I Banque de Paris et des Pays Bas?
- Ja.
- Utmerket bank.
- Hvor meget fikk De der?
- Noe mindre. Jeg hentet mine «Verdens Gang»s-honorarer der.
- De tre minutter er gått. Deres oppfinnelse er ennu ikke fullkommen. De får neppe patent på den. Men sett Dem opp her, så kan De spørre mens vi farer av sted. Det blir også et slags hurtigintervju, men det er min oppfinnelse.
I neste øyeblikk var vi ved Vestbanen. Gid han hadde kjørt Karl Johan og styrket min kreditt.
- De liker vel ikke all den forfølgelse De har vært utsatt for her i landet, sa jeg.
- Nei slett ikke.
- Der har jo vært en formelig klappjakt på Dem i visse aviser. Falske fremstillinger og rent personlige angrep.
- Det er der jo alltid ved slike anledninger. Jeg ble også litt forbløffet i begynnelsen. For jeg trodde nettopp jeg hadde gjort det så vel. Men til sist venner man seg jo til det. Det verste var forresten at jeg var mellom en dobbeltild. Alle ville de hamre på meg. Syntes Stortinget at Regjeringen var for blid mot meg, var det galt. Firte Stortinget litt, så hamret Regjeringen, ti hamres skulle jeg. Som oftest fremkom ting der var skrevet uten forståelse og kjennskap til saken.
Vi passerte nu Vækerø.
- Man kunne jo risikert, sa jeg, - at De hadde oppgitt det hele og lagt fabrikken i et annet land. Eller kanskje der ikke finnes noe annet land enn Norge som er brukelig til dette?
- Jo, både Sverige og Canada. I det siste har vi også kjøpt en del hestekrefter, en 200 000. For hestekrefter må vi ha, jo flere, dess bedre. Hestekrefter er den første betingelse for utvikling av vår industri. Hadde vi ikke hatt mer enn 25 000 ville hele prosjektet slett ikke interessert mine utenlandske venner. Det kunne være bra nok, men ville aldri bli noen større forretning efter européisk målestokk. Nei, stort må det være, jo større dess bedre. Et lite bruk frister jo ikke kapitalistene. I det hele tatt ikke utenlandske kapitalister overhodet. Så kommer det herefter vel an på om vi selv til små foretagender har nok her i landet, for det blir sannsynligvis oss selv vi da blir henvist til.
- Man har det. Men i mulm og mørke kan det ikke ha vært, da vi bare i Vestfjorddalen har fått oss tinglest over 500 odelsfraskrivelser i tidens løp. Og jeg selv og andre har holdt flere foredrag om saken. Programmet var fullstendig åpent og lagt frem i dagen. Aksjeinnbydelsen var utlagt overalt. Hvem som ville, kunne tegne seg. Men det gikk tregt. Så tegnet jeg den manglende rest selv, da jeg syntes det var litt flaut på landsmannskapets vegne.
- De tror altså ikke det var kommet i stand ved norsk kapital?
- Nei.
- Ja vel er vi det fattigste land i Europa, men allikevel måtte vi vel ha kunnet få pengene sammen med noen anstrengelse. Så fattige er vi vel allikevel ikke.
- Nei, naturligvis ikke. Men det kunne tatt lang tid, og andre land kunne kommet oss i forkjøpet. Dessuten måtte jo disse pengene vært tatt ut av den ledige kapital her i landet, som våre tidligere næringsveier og eldre industri så vel trenger selv. Vinningen ville vært tvilsom. Hva er det i det hele tatt man gjør, når man benytter utenlandske penger? Jo, man innfører simpelthen de penger fra utlandet, som man selv ikke har, likesom man innfører annet råmateriell i så mange andre bransjer. Penger er jo ikke annet enn råprodukt.
Det ble en liten pause, hvor vi passerte gjennom Bærum, Asker, Røyken, Lierdalen og Drammenselvens vassdrag. Jeg sa:
- Det er i det hele tatt merkelig: I hele mitt liv og kanskje enda mer i den senere tid, har jeg hørt beklagelse på beklagelse over at Norges rikdomskilder og da hovedsakelig fossene ikke kunne utnyttes, at der ingen industri kunne bli hos oss, likesom andre steder. Så kommer en dag, da det vidunderlige som man ikke hadde tordet å håpe, begynner å skje, plutselig, nesten med en gang. Og vi har ikke annet svar enn forferdelse hos Stortinget, som utroper: Jamen vi har jo ikke hatt noen fortjeneste av det, og det er ikke så mange arbeidere som vi hadde tenkt oss, der kommer til å leve av bedriften. Derpå kommer en rekke panikklover. Slik tales der, men det må jo dog allerede nu ha vist seg en del fortjeneste av bedriften, noen fordel for landet i det hele tatt?
Hr. Eyde svarte, mens vi for gjennom Eikerdalens tettbebygde strøk:
- Norges nasjonalformue er på grunn av kompaniets disposisjoner allerede steget med 50 000 000 kroner.
- Hvorledes det? sa jeg, idet vi vi forsiktig kjørte inn i Hokksund.
- Jo! Verdien av alle vannfall er på grunn av kompaniets fossekjøp og på grunn av de summer det har betalt og nedlagt i landet, steget med den nevnte sum. - - Naturligvis forutsatt at der ikke legges for sterk demper på efterspørselen, hva der for øvrig allerede er gjort ved de mange lover.
Oppe i Meheias bakker gikk det litt langsommere og jeg fikk tid til å bemerke:
- Det ser altså ut til at Norge på den måte har fått en helt ny næringsvei.
- Ja, svarte han, og det er en næringsvei der i betydning snart vil kunne stilles ved siden av de øvrige, ved siden av fiskeri, fedrift, sjøfart og akerbruk.
- Kan De da ikke gjøre noe for å omgå alle disse bestemmelser som Stortinget i nattens mulm og mørke har fått istand mot Dem?
- Nei ikke bakefter, det kan vi ikke. Det eneste vi kan gjøre, er å ane de nye som er under oppseiling, å gjette dem på forhånd og så avbøte slaget så godt vi kan.
Det begynte å bære utfor bakke. Nede i dalen snodde elven seg, og hist og her så man et lite blankt tjern.
- Men for på forhånd å kunne avbøte virkningene av disse lovprosjektiler de sender over oss, fra rene «Maxime»-kanoner, må man bli politiker, man må lære seg til å forstå den innviklede fabrikk som heter parlamentarisme. Den hører ikke til mitt fag, men jeg skal nok få greie på den.
Jeg hadde lenge hørt duren av en foss, lenge sett stykker av tårn og tak, så var det forsvunnet igjen, men til sist svingte vi opp for hele komplekset. Det gjorde et overveldende, et høytidelig inntrykk. Det var så jeg befant meg foran et av storindustriens templer.
Jeg hadde ventet en masse fabrikkskorstener, likesom hos Krupp i Essen. Intet sådant. Tvert imot! Som arkitektur var det vakkert. Alt som er praktisk og knapt får jo et intenst uttrykk av sitt innhold og formål, av det som det tjener til. Enkeltheten, som jo er kunstens løsen, kommer på den måte av seg selv.
En ingeniør fulgte meg rundt. Han forklarte meg en hel del, hvorav jeg ikke forsto detaljene, især ikke de kjemiske formler. Men jeg beholdt et mektig inntrykk av det som lå bak alt dette, av genial og potensert viljekraft, der hadde rett til å binde an med selve naturen og gi seg til å forandre den, ti den var selv i samme store målestokk.
Da jeg hadde noe å gjør om eftermiddagen i byen, brakte automobilen først meg tilbake til byen og skulle senere svippe opp igjen og hente hr. Eyde.
Det var visstnok ikke i musikktiden, da vi nærmet oss byen, men jeg sa allikevel til sjåføren, der var fra Tyskland, på mitt eleganteste tysk:
«Bitte fahren Sie doch den Karl Johan herunter.»
Jeg gikk ned. Utenfor porten sto en herlig Mercedes. En maskert herre satt oppe i den. Ved hjelp av min sjette sans fikk jeg vite at det var rette vedkommende.
For å finne en innledning ga jeg meg til å kaste tilsynelatende sakkyndige blikk på maskinen, på styret, på bremsen og på luftringene.
- Nå? sa hr. Eyde til sist.
- Den er bra, sa jeg. Hva synes De om den selv?
- Jo-o! Det vil si, når vi bare endelig kommer så vidt at vi kan kjøre når vi vil. Det er jo nu kun i ukens tre første dager at kjørsel er tillatt, og dette virker hemmende, ja også for andre som har bruk for sin tid.
Jeg tok opp en liten blokk og ville notere svaret.
- Det kan ikke nytte De skriver noe opp, sa han, for nu reiser jeg, - og han la hånden på et av håndtakene.
- Men kanskje De har tid en annen gang?
- Nei, heller ikke en annen gang, og jeg kommer aldri til å få tid til det.
Han fattet om grepet. Automobilen gjorde et rykk og begynte å stønne.
- Vent litt! Jeg har gjort en oppfinnelse, - sa jeg.
- Hva er det for noe?
Han slapp håndtaket, og nu lot det til at han hadde tid nok.
- Det er et såkalt hurtigintervju.
Han så på uret og sa: - Jeg kan gi Dem 3 minutter.
- Fikk De de 50 millioner i Paris, som De reiste dit for?
- 25 i Paris, 25 i Tyskland.
- I Banque de Paris et des Pays Bas?
- Ja.
- Utmerket bank.
- Hvor meget fikk De der?
- Noe mindre. Jeg hentet mine «Verdens Gang»s-honorarer der.
- De tre minutter er gått. Deres oppfinnelse er ennu ikke fullkommen. De får neppe patent på den. Men sett Dem opp her, så kan De spørre mens vi farer av sted. Det blir også et slags hurtigintervju, men det er min oppfinnelse.
I neste øyeblikk var vi ved Vestbanen. Gid han hadde kjørt Karl Johan og styrket min kreditt.
- De liker vel ikke all den forfølgelse De har vært utsatt for her i landet, sa jeg.
- Nei slett ikke.
- Der har jo vært en formelig klappjakt på Dem i visse aviser. Falske fremstillinger og rent personlige angrep.
- Det er der jo alltid ved slike anledninger. Jeg ble også litt forbløffet i begynnelsen. For jeg trodde nettopp jeg hadde gjort det så vel. Men til sist venner man seg jo til det. Det verste var forresten at jeg var mellom en dobbeltild. Alle ville de hamre på meg. Syntes Stortinget at Regjeringen var for blid mot meg, var det galt. Firte Stortinget litt, så hamret Regjeringen, ti hamres skulle jeg. Som oftest fremkom ting der var skrevet uten forståelse og kjennskap til saken.
Vi passerte nu Vækerø.
- Man kunne jo risikert, sa jeg, - at De hadde oppgitt det hele og lagt fabrikken i et annet land. Eller kanskje der ikke finnes noe annet land enn Norge som er brukelig til dette?
- Jo, både Sverige og Canada. I det siste har vi også kjøpt en del hestekrefter, en 200 000. For hestekrefter må vi ha, jo flere, dess bedre. Hestekrefter er den første betingelse for utvikling av vår industri. Hadde vi ikke hatt mer enn 25 000 ville hele prosjektet slett ikke interessert mine utenlandske venner. Det kunne være bra nok, men ville aldri bli noen større forretning efter européisk målestokk. Nei, stort må det være, jo større dess bedre. Et lite bruk frister jo ikke kapitalistene. I det hele tatt ikke utenlandske kapitalister overhodet. Så kommer det herefter vel an på om vi selv til små foretagender har nok her i landet, for det blir sannsynligvis oss selv vi da blir henvist til.
- Man har det. Men i mulm og mørke kan det ikke ha vært, da vi bare i Vestfjorddalen har fått oss tinglest over 500 odelsfraskrivelser i tidens løp. Og jeg selv og andre har holdt flere foredrag om saken. Programmet var fullstendig åpent og lagt frem i dagen. Aksjeinnbydelsen var utlagt overalt. Hvem som ville, kunne tegne seg. Men det gikk tregt. Så tegnet jeg den manglende rest selv, da jeg syntes det var litt flaut på landsmannskapets vegne.
- De tror altså ikke det var kommet i stand ved norsk kapital?
- Nei.
- Ja vel er vi det fattigste land i Europa, men allikevel måtte vi vel ha kunnet få pengene sammen med noen anstrengelse. Så fattige er vi vel allikevel ikke.
- Nei, naturligvis ikke. Men det kunne tatt lang tid, og andre land kunne kommet oss i forkjøpet. Dessuten måtte jo disse pengene vært tatt ut av den ledige kapital her i landet, som våre tidligere næringsveier og eldre industri så vel trenger selv. Vinningen ville vært tvilsom. Hva er det i det hele tatt man gjør, når man benytter utenlandske penger? Jo, man innfører simpelthen de penger fra utlandet, som man selv ikke har, likesom man innfører annet råmateriell i så mange andre bransjer. Penger er jo ikke annet enn råprodukt.
Det ble en liten pause, hvor vi passerte gjennom Bærum, Asker, Røyken, Lierdalen og Drammenselvens vassdrag. Jeg sa:
- Det er i det hele tatt merkelig: I hele mitt liv og kanskje enda mer i den senere tid, har jeg hørt beklagelse på beklagelse over at Norges rikdomskilder og da hovedsakelig fossene ikke kunne utnyttes, at der ingen industri kunne bli hos oss, likesom andre steder. Så kommer en dag, da det vidunderlige som man ikke hadde tordet å håpe, begynner å skje, plutselig, nesten med en gang. Og vi har ikke annet svar enn forferdelse hos Stortinget, som utroper: Jamen vi har jo ikke hatt noen fortjeneste av det, og det er ikke så mange arbeidere som vi hadde tenkt oss, der kommer til å leve av bedriften. Derpå kommer en rekke panikklover. Slik tales der, men det må jo dog allerede nu ha vist seg en del fortjeneste av bedriften, noen fordel for landet i det hele tatt?
Hr. Eyde svarte, mens vi for gjennom Eikerdalens tettbebygde strøk:
- Norges nasjonalformue er på grunn av kompaniets disposisjoner allerede steget med 50 000 000 kroner.
- Hvorledes det? sa jeg, idet vi vi forsiktig kjørte inn i Hokksund.
- Jo! Verdien av alle vannfall er på grunn av kompaniets fossekjøp og på grunn av de summer det har betalt og nedlagt i landet, steget med den nevnte sum. - - Naturligvis forutsatt at der ikke legges for sterk demper på efterspørselen, hva der for øvrig allerede er gjort ved de mange lover.
Oppe i Meheias bakker gikk det litt langsommere og jeg fikk tid til å bemerke:
- Det ser altså ut til at Norge på den måte har fått en helt ny næringsvei.
- Ja, svarte han, og det er en næringsvei der i betydning snart vil kunne stilles ved siden av de øvrige, ved siden av fiskeri, fedrift, sjøfart og akerbruk.
- Kan De da ikke gjøre noe for å omgå alle disse bestemmelser som Stortinget i nattens mulm og mørke har fått istand mot Dem?
- Nei ikke bakefter, det kan vi ikke. Det eneste vi kan gjøre, er å ane de nye som er under oppseiling, å gjette dem på forhånd og så avbøte slaget så godt vi kan.
Det begynte å bære utfor bakke. Nede i dalen snodde elven seg, og hist og her så man et lite blankt tjern.
- Men for på forhånd å kunne avbøte virkningene av disse lovprosjektiler de sender over oss, fra rene «Maxime»-kanoner, må man bli politiker, man må lære seg til å forstå den innviklede fabrikk som heter parlamentarisme. Den hører ikke til mitt fag, men jeg skal nok få greie på den.
Jeg hadde lenge hørt duren av en foss, lenge sett stykker av tårn og tak, så var det forsvunnet igjen, men til sist svingte vi opp for hele komplekset. Det gjorde et overveldende, et høytidelig inntrykk. Det var så jeg befant meg foran et av storindustriens templer.
Jeg hadde ventet en masse fabrikkskorstener, likesom hos Krupp i Essen. Intet sådant. Tvert imot! Som arkitektur var det vakkert. Alt som er praktisk og knapt får jo et intenst uttrykk av sitt innhold og formål, av det som det tjener til. Enkeltheten, som jo er kunstens løsen, kommer på den måte av seg selv.
En ingeniør fulgte meg rundt. Han forklarte meg en hel del, hvorav jeg ikke forsto detaljene, især ikke de kjemiske formler. Men jeg beholdt et mektig inntrykk av det som lå bak alt dette, av genial og potensert viljekraft, der hadde rett til å binde an med selve naturen og gi seg til å forandre den, ti den var selv i samme store målestokk.
Da jeg hadde noe å gjør om eftermiddagen i byen, brakte automobilen først meg tilbake til byen og skulle senere svippe opp igjen og hente hr. Eyde.
Det var visstnok ikke i musikktiden, da vi nærmet oss byen, men jeg sa allikevel til sjåføren, der var fra Tyskland, på mitt eleganteste tysk:
«Bitte fahren Sie doch den Karl Johan herunter.»
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 256-259, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar