En dag fikk jeg følgende anonyme skrivelse:
«Gamle teaterskredder Juul kan feire sitt åttiende år 4. mars. I årrekker har han gjort seg bekjent blant kunstnerne. Særlig avholdt var han av «Banden» i sin tid, der også overrakte ham en sølvpokal. Det ville more flere, om De engang tegnet ham. Mange ville nok da minnes «Glade Juul», som han ble kalt. Med bønn om at De ikke blir ond for opplysningen
«Gamle teaterskredder Juul kan feire sitt åttiende år 4. mars. I årrekker har han gjort seg bekjent blant kunstnerne. Særlig avholdt var han av «Banden» i sin tid, der også overrakte ham en sølvpokal. Det ville more flere, om De engang tegnet ham. Mange ville nok da minnes «Glade Juul», som han ble kalt. Med bønn om at De ikke blir ond for opplysningen
tegner forbindligst
A. P.»
A. P.»
Det passet så meget bedre som Juul aldri har vært min skredder, hvorfor der ingen misstemning fantes mellom oss.
Jeg ble mottatt av hans smilende, blide kone, garderobeforstandersken ved Nationaltheatret, Juul selv lå i sin seng.
- Er De syk?
- Nei, langtfra, sa han og smålo. Jeg er bare gammel, og så ble jeg lam for et par år siden, så jeg kan ikke gå mer, og så sitter jeg inne.
Hans kone hjalp ham opp og hen til vinduet like ved siden av. Der satt han og så glad fremfor seg, mens aftensolen skinte inn på hans hvite hår. Foran ham på bordet sto et stort fuglebur og et akvarium med gullfisker.
- Det kan vel bli litt langsomt det å sitte her, når Deres kone er på teateret?
- Å nei! Jeg arbeider jo. Og så har jeg gullfisken der! Og fuglen. Jeg kikker inn i buret.
- Der er jo ingen.
- Jo, han er da der. Men han sitter vel borte i en krok og sover. Han er gammel han også. Han er atten år. Nei men, jeg glemmer jo rent! så har jeg jo e padde osså, e levende pade! kjære mor! Du må da endelig ha hit padda!
Fru Juul rotet en stund under sengen og under møblene i det annet værelse, så kom hun med en usedvanlig livlig liten skilpadde.
- Hu kommer hit og spiser hos meg. Hu vet så vel hvor hu skal få mat henne.
- Hva får den da?
- Gulrot.
- Hvor gammel er den?
- Vi vet ikke. Vi har bare hatt den i to år.
- De har vel som ung vært atskillig ute og reist?
- Ja, jeg var i Hamburg og inntrådte efter konkurranse i «deutsche Bildungsverein» og ble utnevnt til 1. professor som tilskjærer.
- Hadde De kunnet lære det her hjemme dengang?
- Ja, der var en finne, som het Holmberg, som reiste rundt og ga undervisning i matematisk tilskjæring.
- Matematisk?
- Ja, en flink tilskjærer bør være matematiker, så han kan skjære til en drakt, bare han ser et menneske for seg.
Han lo.
- Men nu tar de det jo ikke så nøye.
- Nei, skyndte fru Juul å skyte inn, det var annerledes da de sydde mesterstykke, dengang da laugene ennu eksisterte.
- Hvordan gikk det for seg?
- Der ble hentet en mann som der skulle syes til. Og når han hadde skåret til, så ble det nerlæst. Der måtte ingen forandring gjøres. Så trådte bedømmelseskomiteen sammen . . .
- Det var oldermannen og bisitterne, sa fru Juul.
- Ja, men det var byens første herrer som skulle avgi sin formening. Det foregikk nede på Rådstuen. Og dit var drakten sendt ned, da den var ferdig. Så hentet de mannen som den var sydd til, og han måtte trekke på seg klærne.
- Var det ikke Petersen som var en av bisitterne? spurte fruen.
- Å det var forskjellige av byens unge flotte herrer som ble oppnevnt. Men det var ikke så mange slike den gangen. Det var i grunnen bare fire. Det var Preuthun, og så var det kandidat Sørenssen, som senere ble statsråd. Og så var det kammerherre Holst og kandidat Christensen, «Stavangerløven», som de kalte ham, for han var fra Stavanger, ser De. Disse avvekslet som bisittere.
Juul satt og lo stille for seg selv.
- Hvordan foregår nu denne syning av draktene ved teateret?
- Vi hadde jo en teaterbok å se efter, som Bjørn [rimeligvis Bjørn Bjørnson, 1859-1942, norsk skuespiller, dramatiker, journalist og teatersjef] hadde anskaffet fra Tyskland. Det var før Bloch begynte å tegne. Engang så påsto Bjørn at jeg hadde sydd feil en drakt til Rasmussen.
- Jeg? sa jeg. Feil? sa jeg. Bjørn mente at jeg kanskje ikke hadde skjønt den tyske teksten. Jeg kan gjerne deklamere for Dere på tysk, sa jeg. Men ta bare drakten riktig på og ikke bakfrem, så tenker jeg nok han er riktig, og det var den. Fra den tiden har det ikke vært et ondt ord mellom oss. Det går nu også alltid fort over med Bjørn.
- Juul har sydd for Kongen også til kroningen, for to konger, tror jeg, sa fruen.
- Ikke egentlig for Kongen selv. Hans drakt ble sydd i Stockholm. Men jeg sydde for biskopen.
- Tøyet kostet ti specier alnen, sa fruen.
- Ja, det var jo gull, gullmor, som det kalles. Og så var det ikke mer enn en halv alen bredt. Det var politimester Morgenstierne som hadde med det å gjøre. Han hadde vanskelig for å finne meg. For jeg har aldri briljert med avertissementer og reklame. Men til slutt fant han meg og spurte, hvor meget tøy der skulle til. Han hadde først spurt Halvorsen og Nor og flere om det samme. Jeg sa tredjeparten av hva de hadde oppgitt. «Ikke mulig,» sa Morgenstierne, og så torde han ikke ta så lite, som jeg sa. Men det ble akkurat, og jeg sendte resten av tøyet bort på Rådstuen, så han kunne se jeg hadde rett.
- Hva ble der gjort med den resten?
- Kjøpmann Simonsen på torvet kjøpte det.
- Hva skulle han med det?
- Trekke stoler med det.
- Hva fikk De for å sy den gulkåpen?
- Tyve specier forlangte jeg og fikk jeg. Men Morgenstierne syntes nok det var formeget. Men så forklarte jeg at der var stor risiko med det. Bare en eneste brekk på tøyet, så var det spolert med det samme.
- De hadde vel mange kunder i gamle dager.
- Alt det som heter store folk. For eksempel sorenskriver Aschehoug. Men de er jo dødd bort de fleste for meg nå.
Han satt og tenkte seg litt om.
- Jeg tror nesten, det er alle.
Atter gransket han i sin hukommelse.
- Alle.
- Er De syk?
- Nei, langtfra, sa han og smålo. Jeg er bare gammel, og så ble jeg lam for et par år siden, så jeg kan ikke gå mer, og så sitter jeg inne.
Hans kone hjalp ham opp og hen til vinduet like ved siden av. Der satt han og så glad fremfor seg, mens aftensolen skinte inn på hans hvite hår. Foran ham på bordet sto et stort fuglebur og et akvarium med gullfisker.
- Det kan vel bli litt langsomt det å sitte her, når Deres kone er på teateret?
- Å nei! Jeg arbeider jo. Og så har jeg gullfisken der! Og fuglen. Jeg kikker inn i buret.
- Der er jo ingen.
- Jo, han er da der. Men han sitter vel borte i en krok og sover. Han er gammel han også. Han er atten år. Nei men, jeg glemmer jo rent! så har jeg jo e padde osså, e levende pade! kjære mor! Du må da endelig ha hit padda!
Fru Juul rotet en stund under sengen og under møblene i det annet værelse, så kom hun med en usedvanlig livlig liten skilpadde.
- Hu kommer hit og spiser hos meg. Hu vet så vel hvor hu skal få mat henne.
- Hva får den da?
- Gulrot.
- Hvor gammel er den?
- Vi vet ikke. Vi har bare hatt den i to år.
- De har vel som ung vært atskillig ute og reist?
- Ja, jeg var i Hamburg og inntrådte efter konkurranse i «deutsche Bildungsverein» og ble utnevnt til 1. professor som tilskjærer.
- Hadde De kunnet lære det her hjemme dengang?
- Ja, der var en finne, som het Holmberg, som reiste rundt og ga undervisning i matematisk tilskjæring.
- Matematisk?
- Ja, en flink tilskjærer bør være matematiker, så han kan skjære til en drakt, bare han ser et menneske for seg.
Han lo.
- Men nu tar de det jo ikke så nøye.
- Nei, skyndte fru Juul å skyte inn, det var annerledes da de sydde mesterstykke, dengang da laugene ennu eksisterte.
- Hvordan gikk det for seg?
- Der ble hentet en mann som der skulle syes til. Og når han hadde skåret til, så ble det nerlæst. Der måtte ingen forandring gjøres. Så trådte bedømmelseskomiteen sammen . . .
- Det var oldermannen og bisitterne, sa fru Juul.
- Ja, men det var byens første herrer som skulle avgi sin formening. Det foregikk nede på Rådstuen. Og dit var drakten sendt ned, da den var ferdig. Så hentet de mannen som den var sydd til, og han måtte trekke på seg klærne.
- Var det ikke Petersen som var en av bisitterne? spurte fruen.
- Å det var forskjellige av byens unge flotte herrer som ble oppnevnt. Men det var ikke så mange slike den gangen. Det var i grunnen bare fire. Det var Preuthun, og så var det kandidat Sørenssen, som senere ble statsråd. Og så var det kammerherre Holst og kandidat Christensen, «Stavangerløven», som de kalte ham, for han var fra Stavanger, ser De. Disse avvekslet som bisittere.
Juul satt og lo stille for seg selv.
- Hvordan foregår nu denne syning av draktene ved teateret?
- Vi hadde jo en teaterbok å se efter, som Bjørn [rimeligvis Bjørn Bjørnson, 1859-1942, norsk skuespiller, dramatiker, journalist og teatersjef] hadde anskaffet fra Tyskland. Det var før Bloch begynte å tegne. Engang så påsto Bjørn at jeg hadde sydd feil en drakt til Rasmussen.
- Jeg? sa jeg. Feil? sa jeg. Bjørn mente at jeg kanskje ikke hadde skjønt den tyske teksten. Jeg kan gjerne deklamere for Dere på tysk, sa jeg. Men ta bare drakten riktig på og ikke bakfrem, så tenker jeg nok han er riktig, og det var den. Fra den tiden har det ikke vært et ondt ord mellom oss. Det går nu også alltid fort over med Bjørn.
- Juul har sydd for Kongen også til kroningen, for to konger, tror jeg, sa fruen.
- Ikke egentlig for Kongen selv. Hans drakt ble sydd i Stockholm. Men jeg sydde for biskopen.
- Tøyet kostet ti specier alnen, sa fruen.
- Ja, det var jo gull, gullmor, som det kalles. Og så var det ikke mer enn en halv alen bredt. Det var politimester Morgenstierne som hadde med det å gjøre. Han hadde vanskelig for å finne meg. For jeg har aldri briljert med avertissementer og reklame. Men til slutt fant han meg og spurte, hvor meget tøy der skulle til. Han hadde først spurt Halvorsen og Nor og flere om det samme. Jeg sa tredjeparten av hva de hadde oppgitt. «Ikke mulig,» sa Morgenstierne, og så torde han ikke ta så lite, som jeg sa. Men det ble akkurat, og jeg sendte resten av tøyet bort på Rådstuen, så han kunne se jeg hadde rett.
- Hva ble der gjort med den resten?
- Kjøpmann Simonsen på torvet kjøpte det.
- Hva skulle han med det?
- Trekke stoler med det.
- Hva fikk De for å sy den gulkåpen?
- Tyve specier forlangte jeg og fikk jeg. Men Morgenstierne syntes nok det var formeget. Men så forklarte jeg at der var stor risiko med det. Bare en eneste brekk på tøyet, så var det spolert med det samme.
- De hadde vel mange kunder i gamle dager.
- Alt det som heter store folk. For eksempel sorenskriver Aschehoug. Men de er jo dødd bort de fleste for meg nå.
Han satt og tenkte seg litt om.
- Jeg tror nesten, det er alle.
Atter gransket han i sin hukommelse.
- Alle.
Efter en liten pause spurte jeg.
- Og hva beskjeftiger De Dem med foruten å stelle med fuglen, gullfisken og skilpadden?
- Han arbeider hele dagen, sa fruen.
- Ja, jeg syr igjen rifter og slikt, så at det er umulig å se det. Jeg syr igjen for de andre skredderne, når de er kommet i uløkka. Og det hender nok ofte, for de sender bort til meg hver eneste Guds skaftendes dag. Se her kan De se en bukse som jeg har reparert nu nettopp. Her ser De det stykke med hullet i, som jeg har klippet ut, for å sy et annet helt inn isteden. Kan De se hvor det har sittet?
Jeg så nøye efter. - Nei, umulig.
- Der!
Heller ikke nu kunne jeg oppdage det minste.
- Men hvordan i all verden gjør De det?
- Siden De interesserer Dem for det, skal jeg forklare det. Ser De denne? Han holdt opp sine rystende fingrer. Det var så vidt jeg kunne oppdage at de klemte om en nål, den fineste, tynneste jeg har sett. En anelse av nål. Efter å ha sett lenge på den, oppdaget jeg at der endog hang en tråd i den.
- Kan De tre i tråden selv?
- Det er ingen andre som kan, sa fruen.
Juul smilte for seg selv.
- Kan man da få så tynn tråd? spurte jeg.
- De tror jeg gjør det med hår, sa han. Men det er det ikke. For det er silketråd. Se her skal De se, siden De interesserer Dem for det.
Han viste meg en snelle.
- Så tynn tråd har jeg aldri sett.
- Den er altfor tykk. Vi tar opp snuningen på den, så blir den tynnere, vi deler den i tre.
- Si meg, har De vært sammen med noen som kaltes for «Banden» i sin tid?
- Ja! Mor! Gå og hent sølvpokalen!
Fruen satte en stor sølvpokal foran meg, hvorpå der sto: Taknemlig Erindring fra Banden.
- Banden var et teaterselskap i Handelsstanden. Det var Magelsen og Stangberg og Mathisen ikke å forglemme. Han har jeg kledd mangen gang til dame. Akk ja!
- De hjalp da teateret i Studentersamfundet ofte også, husker jeg. Fikk De ingen sølvpokal der?
- Nei, men jeg ble æresmedlem.
- Si meg, kjente De i sin tid Wergeland?
- Beste venn!
- Kjente De ham i den siste tid?
- Ja, jeg var nettopp oppe hos ham da. Han lå i senga og skrev. Det var for blae. Skreddermesterne hadde nettopp ville nedsette lønnen for svennene. Det skrev han imot. Jeg var svenn den gangen. Det var tre dager før han døde.
- Visste han han skulle dø?
- Ja. Doktoren hadde sagt det.
- Hva skulle De der da?
- Det var ikke til ham selv. Men hans far var der. Jeg var bestilt opp for å ta mål av ham til sorte klær til begravelsen.
- Fortell meg litt mer om ham.
- Jamen der kommer de!
- Ah! Gratulantene!
- Og hva beskjeftiger De Dem med foruten å stelle med fuglen, gullfisken og skilpadden?
- Han arbeider hele dagen, sa fruen.
- Ja, jeg syr igjen rifter og slikt, så at det er umulig å se det. Jeg syr igjen for de andre skredderne, når de er kommet i uløkka. Og det hender nok ofte, for de sender bort til meg hver eneste Guds skaftendes dag. Se her kan De se en bukse som jeg har reparert nu nettopp. Her ser De det stykke med hullet i, som jeg har klippet ut, for å sy et annet helt inn isteden. Kan De se hvor det har sittet?
Jeg så nøye efter. - Nei, umulig.
- Der!
Heller ikke nu kunne jeg oppdage det minste.
- Men hvordan i all verden gjør De det?
- Siden De interesserer Dem for det, skal jeg forklare det. Ser De denne? Han holdt opp sine rystende fingrer. Det var så vidt jeg kunne oppdage at de klemte om en nål, den fineste, tynneste jeg har sett. En anelse av nål. Efter å ha sett lenge på den, oppdaget jeg at der endog hang en tråd i den.
- Kan De tre i tråden selv?
- Det er ingen andre som kan, sa fruen.
Juul smilte for seg selv.
- Kan man da få så tynn tråd? spurte jeg.
- De tror jeg gjør det med hår, sa han. Men det er det ikke. For det er silketråd. Se her skal De se, siden De interesserer Dem for det.
Han viste meg en snelle.
- Så tynn tråd har jeg aldri sett.
- Den er altfor tykk. Vi tar opp snuningen på den, så blir den tynnere, vi deler den i tre.
- Si meg, har De vært sammen med noen som kaltes for «Banden» i sin tid?
- Ja! Mor! Gå og hent sølvpokalen!
Fruen satte en stor sølvpokal foran meg, hvorpå der sto: Taknemlig Erindring fra Banden.
- Banden var et teaterselskap i Handelsstanden. Det var Magelsen og Stangberg og Mathisen ikke å forglemme. Han har jeg kledd mangen gang til dame. Akk ja!
- De hjalp da teateret i Studentersamfundet ofte også, husker jeg. Fikk De ingen sølvpokal der?
- Nei, men jeg ble æresmedlem.
- Si meg, kjente De i sin tid Wergeland?
- Beste venn!
- Kjente De ham i den siste tid?
- Ja, jeg var nettopp oppe hos ham da. Han lå i senga og skrev. Det var for blae. Skreddermesterne hadde nettopp ville nedsette lønnen for svennene. Det skrev han imot. Jeg var svenn den gangen. Det var tre dager før han døde.
- Visste han han skulle dø?
- Ja. Doktoren hadde sagt det.
- Hva skulle De der da?
- Det var ikke til ham selv. Men hans far var der. Jeg var bestilt opp for å ta mål av ham til sorte klær til begravelsen.
- Fortell meg litt mer om ham.
- Jamen der kommer de!
- Ah! Gratulantene!
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 334-338
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar