Følgende historie skrev Krohg i 1903. Han kalte den «Annenhånds tobakk»:
Utenfor en kafé i Paris satt jeg ved siden av en gammel velkledd borgermann eller grosserer, som åpenbart var filantrop. Han kastet alltid sin halvrøkte sigarstump hen til de fattige folk som pleier å gå og samle opp den slags under stolene og mellom bordene. Undertiden ga han de stumper som lå litt av veien, et puff med stokken henimot staklene, eller gjorde dem oppmerksom på en eller annen der var kommet hen i en krok, og som de ikke la merke til.
Da jeg derpå forlangte en pakke sigaretter av oppvarteren, spurte denne om jeg ville ha dem håndrullet. Jeg svarte ja! Og han gikk. Men den gamle herre bøyet seg hen til meg og hvisket: Ta dem ikke.
Da oppvarteren kom, sa jeg at jeg hadde betenkt meg. Han så litt betuttet og ergerlig ut, og gikk etter andre.
- De håndlagede sigaretter er nemlig laget av tobakken i slike stumper som samles opp her på gaten, sa han.
- Men de er jo dyrere enn de andre.
- Ja, ellers ville man forstå det, og ingen ville kjøpe dem.
- Er De sikker på det De sier?
- Aldeles!
- Hvordan kan De vite det?
- Jeg kjenner forretningen, har selv vært stumpesamler. Jeg har levet av de tobakkssmuler, som falt fra mine herrers bord.
- Det er altså sant at man kan bli rik på den måte?
- Egentlig rik vel ikke. Men jeg har dog lagt opp en 100 000 francs, så jeg nu lever som en beskjeden rentier. Det var her ved denne kaféen jeg samlet min første stump, og det er kanskje derfor jeg har bevart en viss forkjærlighet for den.
Det var i keisertiden jeg debuterte. Jeg var uten arbeide, uten en øre og uten en venn, og drev en høstaften melankolsk nedover boulevarden, slepte mine skosåler henad fortauet, aldeles sløv av sult og tørst.
Da stanset plutselig en fillet, ukjemmet fæl fyr opp foran meg, målte meg fra topp til tå og sa plutselig:
- Du ser ut som du hadde bruk for å tjene to francs.
- Ja, det vet Gud!
- Jeg søker nettopp en kompagnon. Vis meg hendene dine.
Jeg adlød.
- Det er bra, sa han, du har lange fingrer. Gjør nu bare som du ser jeg gjør.
Han bøyet seg ned, gled inn mellom bord og stolben, ned mellom kafégjestene og samlet sigar- og sigarettstumper. Jeg fulgte ham, men det var et trettende arbeide. Å bevege seg i timevis i en så bøyet stilling, med oppmerksomheten spent hele tiden, med lurende øyne, mens ens hender blir ømme av den stadig gnidning mot asfalten, er forferdelig. Å rote om i søle, sagflis og sand, som jo alltid strøes foran kaféene, og i gjestenes spytt efter en liten ¼ sigarett, fuktig i den ene ende og ennu glødende i den annen, det er ikke morsomt. Men som sagt, jeg var sulten, og for å få mat skulle jeg gjerne gjort det som var enda verre. Vårt arbeidsfelt var fra Port St. Denis til Madeleinen. Vi avbrøt en gang under vår møysommelige jakt og tok et glass øl, et stykke brød og ost. Vi rettet for øvrig ikke vår rygg før klokken 1 om natten. Men da hadde jeg fem ganger tømt mine fulle lommer i min arbeidsherres pose.
Og min arbeidsherre var tilfreds med meg og betalte meg to francs.
Neste dag foreslo han at jeg for alvor i forretningen.
Vi la oss til sengs klokken 2 hver natt i et ytterst tarvelig losjihus og sto opp klokken 7. Man må være av jern, når man vil gjøre sin lykke som stumpesamler.
Først undersøkte vi søppelkassene utenfor kaféene, især nattkaféene utenfor hallene, og der var gjerne en god høst. Jeg elsket denne delen av jobben, for man behøvet jo ike å bøye seg så dypt, som ellers. Man sto nesten oppreist og rotet med en stokk med en spiker ute på spissen, en slags fiskestang.
Men for å få lov av kaféene til å rote i søppelkassene, måtte vi riktignok til gjengjeld hjelpe oppvarterne med å flytte ut og ordne bord og stoler på fortauet, å feie og vanne og strø sagflis på gulvet. På de fineste restauranter Tortoni og Maison dOrée måtte vi endogså ovenikjøpet kjøpe stumpene for 1 francs eller 1,50 pundet.
- Men hvorfor gikk De så dit, når De fikk dem billigere annetsteds?
- Jo, de var der av en meget bedre kvalitet, bare halvrøkte og ikke tygget sønder og sammen. Der var mange andre i vår bransje som gjerne ville fortrenge oss som kunder, men vi hadde kontrakt.
Efter frokost kom den betydningsfulle del av arbeidet, ordning og sortering.
I den tid hadde stumpesamlerne det ikke so flott som nu, da de har små trebrakker inne i byen. Vi måtte oppholde oss i fri luft på kaiene, og kun i regnværet trakk vi oss inn under broene.
Sigarstumpene ble først lagt til side. Vi hakket dem svært pent, blandet noe alminnelig tobakk imellom. Det ble et utmerket stoff til å røke i pipe, når det ble tørret godt.
De beste av sigarettstumpene, «skjønnheter», som vi kalte dem, klippet vi bare av en liten skive for begge ender og rullet et havana tobakksblad omkring. De kaltes da sigarsigaretter og solgtes for 25 centimes for en pakke på 20 til portierene i Qartier Latin. Alminnelige sjofle stumper klypet vi bare den brente ende av, så knapt som mulig, naturligvis, tok papiret av og tørret dem, men luksussigarettene, de, som vi hadde kjøpt i de fine restaurantene, behandlet vi med den ytterste omsorg. Når tobakken var tørret, vætet vi den med noen dråper ekstra fin kaffe, man måtte forresten nøye beregne hvor mange. Vi hadde således 4 sorter, og nu gjaldt det å avsette dem, for klokken var imidlertid blitt 5.
Vi solgte først engros oppe på vårt kvistværelse, hvor våre beste kunder, en tre-fire oppvartere, innfant seg på denne tid. Enhver av dem kjøpte et pund av merket «Fin-fin» for 2 francs 75 eller 3 francs, alt etter tørrhetsgraden. Derav laget de altså disse håndrullede sigaretter, som jeg frarådet Dem å kjøpe, og som er dyrere enn de andre. De er naturligvis ikke engang håndrullet, men laget på disse små apparater man kan kjøpe i enhver tobakks-butikk. Alt sammen er annenhånds eller rettere sagt annenmunns tobakk.
Resten av detaljhandelen foregikk på et bestemt gatehjørne, hvor man visste vi sto. Og det var ikke bare fattige vi hadde til kunder; skuespillere ved småteatrene, studenter, seminarister og småkjøpmenn. Enkelte av dem skammet seg, talte med lav stemme og gikk fort sin vei, som om de hadde gjort noe galt, men andre brydde seg ikke om det, ble endog stående for å prute og forlangte noe på kjøpet, hva dog de sjelden oppnådde.
Gjennom 25 år drev vi forretningen, og vi tjente i alminnelighet 20 francs om dagen.
Men vårt personlige forbruk var ringe, vi la opp. Efter omkring 25 års forløp oppdaget vi, at vi med renter alt i alt hadde 180 000 francs, at vi var rike.
Vi besluttet å gi plass for yngre krefter og trekke oss tilbake.
Min kompagnon ville endelig ut på landet, og vi kjøpte et lite sted. Men det ble ikke videre stell med haven. Vi hadde gått tilstrekkelig bøyde mot jorden i vårt liv, og likte ikke den stillingen. For et par år siden døde min kompagnon og testamenterte meg sin del av formuen. Jeg flyttet inn til min kjære boulevard . . . Se der! utbrøt han leende. Der snappet en samler en stump av en «håndrullet» sigarett, som den fine herre der borte kastet fra seg. Det blir «Tredjehånds» tobakk! Den varen førte vi dog ikke!
Da jeg derpå forlangte en pakke sigaretter av oppvarteren, spurte denne om jeg ville ha dem håndrullet. Jeg svarte ja! Og han gikk. Men den gamle herre bøyet seg hen til meg og hvisket: Ta dem ikke.
Da oppvarteren kom, sa jeg at jeg hadde betenkt meg. Han så litt betuttet og ergerlig ut, og gikk etter andre.
- De håndlagede sigaretter er nemlig laget av tobakken i slike stumper som samles opp her på gaten, sa han.
- Men de er jo dyrere enn de andre.
- Ja, ellers ville man forstå det, og ingen ville kjøpe dem.
- Er De sikker på det De sier?
- Aldeles!
- Hvordan kan De vite det?
- Jeg kjenner forretningen, har selv vært stumpesamler. Jeg har levet av de tobakkssmuler, som falt fra mine herrers bord.
- Det er altså sant at man kan bli rik på den måte?
- Egentlig rik vel ikke. Men jeg har dog lagt opp en 100 000 francs, så jeg nu lever som en beskjeden rentier. Det var her ved denne kaféen jeg samlet min første stump, og det er kanskje derfor jeg har bevart en viss forkjærlighet for den.
Det var i keisertiden jeg debuterte. Jeg var uten arbeide, uten en øre og uten en venn, og drev en høstaften melankolsk nedover boulevarden, slepte mine skosåler henad fortauet, aldeles sløv av sult og tørst.
Da stanset plutselig en fillet, ukjemmet fæl fyr opp foran meg, målte meg fra topp til tå og sa plutselig:
- Du ser ut som du hadde bruk for å tjene to francs.
- Ja, det vet Gud!
- Jeg søker nettopp en kompagnon. Vis meg hendene dine.
Jeg adlød.
- Det er bra, sa han, du har lange fingrer. Gjør nu bare som du ser jeg gjør.
Han bøyet seg ned, gled inn mellom bord og stolben, ned mellom kafégjestene og samlet sigar- og sigarettstumper. Jeg fulgte ham, men det var et trettende arbeide. Å bevege seg i timevis i en så bøyet stilling, med oppmerksomheten spent hele tiden, med lurende øyne, mens ens hender blir ømme av den stadig gnidning mot asfalten, er forferdelig. Å rote om i søle, sagflis og sand, som jo alltid strøes foran kaféene, og i gjestenes spytt efter en liten ¼ sigarett, fuktig i den ene ende og ennu glødende i den annen, det er ikke morsomt. Men som sagt, jeg var sulten, og for å få mat skulle jeg gjerne gjort det som var enda verre. Vårt arbeidsfelt var fra Port St. Denis til Madeleinen. Vi avbrøt en gang under vår møysommelige jakt og tok et glass øl, et stykke brød og ost. Vi rettet for øvrig ikke vår rygg før klokken 1 om natten. Men da hadde jeg fem ganger tømt mine fulle lommer i min arbeidsherres pose.
Og min arbeidsherre var tilfreds med meg og betalte meg to francs.
Neste dag foreslo han at jeg for alvor i forretningen.
Vi la oss til sengs klokken 2 hver natt i et ytterst tarvelig losjihus og sto opp klokken 7. Man må være av jern, når man vil gjøre sin lykke som stumpesamler.
Først undersøkte vi søppelkassene utenfor kaféene, især nattkaféene utenfor hallene, og der var gjerne en god høst. Jeg elsket denne delen av jobben, for man behøvet jo ike å bøye seg så dypt, som ellers. Man sto nesten oppreist og rotet med en stokk med en spiker ute på spissen, en slags fiskestang.
Men for å få lov av kaféene til å rote i søppelkassene, måtte vi riktignok til gjengjeld hjelpe oppvarterne med å flytte ut og ordne bord og stoler på fortauet, å feie og vanne og strø sagflis på gulvet. På de fineste restauranter Tortoni og Maison dOrée måtte vi endogså ovenikjøpet kjøpe stumpene for 1 francs eller 1,50 pundet.
- Men hvorfor gikk De så dit, når De fikk dem billigere annetsteds?
- Jo, de var der av en meget bedre kvalitet, bare halvrøkte og ikke tygget sønder og sammen. Der var mange andre i vår bransje som gjerne ville fortrenge oss som kunder, men vi hadde kontrakt.
Efter frokost kom den betydningsfulle del av arbeidet, ordning og sortering.
I den tid hadde stumpesamlerne det ikke so flott som nu, da de har små trebrakker inne i byen. Vi måtte oppholde oss i fri luft på kaiene, og kun i regnværet trakk vi oss inn under broene.
Sigarstumpene ble først lagt til side. Vi hakket dem svært pent, blandet noe alminnelig tobakk imellom. Det ble et utmerket stoff til å røke i pipe, når det ble tørret godt.
De beste av sigarettstumpene, «skjønnheter», som vi kalte dem, klippet vi bare av en liten skive for begge ender og rullet et havana tobakksblad omkring. De kaltes da sigarsigaretter og solgtes for 25 centimes for en pakke på 20 til portierene i Qartier Latin. Alminnelige sjofle stumper klypet vi bare den brente ende av, så knapt som mulig, naturligvis, tok papiret av og tørret dem, men luksussigarettene, de, som vi hadde kjøpt i de fine restaurantene, behandlet vi med den ytterste omsorg. Når tobakken var tørret, vætet vi den med noen dråper ekstra fin kaffe, man måtte forresten nøye beregne hvor mange. Vi hadde således 4 sorter, og nu gjaldt det å avsette dem, for klokken var imidlertid blitt 5.
Vi solgte først engros oppe på vårt kvistværelse, hvor våre beste kunder, en tre-fire oppvartere, innfant seg på denne tid. Enhver av dem kjøpte et pund av merket «Fin-fin» for 2 francs 75 eller 3 francs, alt etter tørrhetsgraden. Derav laget de altså disse håndrullede sigaretter, som jeg frarådet Dem å kjøpe, og som er dyrere enn de andre. De er naturligvis ikke engang håndrullet, men laget på disse små apparater man kan kjøpe i enhver tobakks-butikk. Alt sammen er annenhånds eller rettere sagt annenmunns tobakk.
Resten av detaljhandelen foregikk på et bestemt gatehjørne, hvor man visste vi sto. Og det var ikke bare fattige vi hadde til kunder; skuespillere ved småteatrene, studenter, seminarister og småkjøpmenn. Enkelte av dem skammet seg, talte med lav stemme og gikk fort sin vei, som om de hadde gjort noe galt, men andre brydde seg ikke om det, ble endog stående for å prute og forlangte noe på kjøpet, hva dog de sjelden oppnådde.
Gjennom 25 år drev vi forretningen, og vi tjente i alminnelighet 20 francs om dagen.
Men vårt personlige forbruk var ringe, vi la opp. Efter omkring 25 års forløp oppdaget vi, at vi med renter alt i alt hadde 180 000 francs, at vi var rike.
Vi besluttet å gi plass for yngre krefter og trekke oss tilbake.
Min kompagnon ville endelig ut på landet, og vi kjøpte et lite sted. Men det ble ikke videre stell med haven. Vi hadde gått tilstrekkelig bøyde mot jorden i vårt liv, og likte ikke den stillingen. For et par år siden døde min kompagnon og testamenterte meg sin del av formuen. Jeg flyttet inn til min kjære boulevard . . . Se der! utbrøt han leende. Der snappet en samler en stump av en «håndrullet» sigarett, som den fine herre der borte kastet fra seg. Det blir «Tredjehånds» tobakk! Den varen førte vi dog ikke!
(Stumper)
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 431-433
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar