Hvem er jeg?

  Det lurer jeg på. For jeg kan umulig være den møkkasabben jeg skrev om i forrige innlegg. Det blir for flaut. Derfor graver jeg i noen gamle mapper. Pussig nok er det noen relikvier tilbake etter siste flyttelass. Det meste kastet jeg. Hvorfor jeg ikke kastet meg selv også, står den dag i morgen frem for meg som en gåte. Men det var vel plasshensyn. Jeg flytter til stadig mindre husrom og forsøker å fortelle alle jeg kjenner at det er fordi jeg da slipper unna med mindre husarbeid. På Smestad gjenbruksstasjon er det ikke tillatt å kaste mer enn tre kubikkmeter. Så da forsvant den muligheten. Til å kaste meg. Jeg hadde angst i flere dager i forkant; det stod nemlig å lese at det var bare adgang for «Innbyggere i Oslo». Og jeg kom jo fra et sted over 100 meter fra bygrensen. Kanskje de ville avkreve pass? Hva om de hadde sandsekker foran soldater med mitraljøser som beskjøt alle fremmede? Ville dialekten min avsløre meg?  Svein, min langbente medhjelper og venn på både flytting og søppelkjøring så på meg som om jeg skulle være en amøbe fra en annen galakse. Og det er noe i det, fjern har jeg alltid vært. For ikke å snakke om nærsynt. Vi ble ikke spurt om noe, og det var jaggu renere der enn jeg noen ganger har hatt det i leiligheten min. Jeg vurderte svakt å flytte inn.

  Nå kjørte jeg i grøften igjen. I stedet for å grave frem noe grums fra langt tilbake i fortiden, ikke forrige måned. I den gamle mappen ser jeg til min forskrekkelse at jeg ikke ble født i Kristiansand. Men i Namsos, av alle steder! Var mine foreldre nomader? Så kom jeg til å huske at far min var lege, og at det fantes noe som het turnus-tjeneste. En slags gymnastikk for leger med andre ord. Til alt overmål traff han mor min der, hun var selvfølgelig sykepleierske. Da ble det nok mere turn. Ikke lenge etter klekket hun en bastard, ikke meg, men en annen drittunge som altså ble min storebror. Men få måneder etter at jeg ramlet ut tre, fire år senere, evakuerte vi Namsen og skar av gårde til skarreland. Det husker jeg faktisk, at jeg skarret på r-ene, og sikkert en haug andre bokstaver. Og så bodde vi i Lømslands vei, i nærheten av Baneheia som skulle bli åsted for en forferdelig hendelse noen tiår senere. Jeg aner ikke hvor lenge vi ble boende der, men jeg skulle snart oppdage at noe verre enn bleier var på vei. Men de da fremtidige traumatiske opplevelsene må jeg returnere til ved neste korsvei. Om jeg orker.

(Slående likhet med originalen)

  En som (utrolig nok) gadd lese det forrige innlegget, gjorde meg oppmerksom på at Claes Hylinger (1943 -, svensk forfatter og oversetter) gjenga følgende dikt i «Til främmande land» (utgitt 1988):

«Jag vill berätta om min förvåning,
Om en tanke som länge har grott;
Jag blev inte den jag ville bli,
Jag var inte den jag trott.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.