Sven Elvestad - triumfer og selvmordforsøk

Sven Elvestad - triumfer og selvmordsforsøk

Ørebladets opplag økte, Sven Elvestads føljetonger om detektiven Asbjørn Krag ble en suksess. Men i 1907 sa Elvestad takk for seg. Sammen med en kamerat, Olaf Wilhelm Erichsen (1870-1946, norsk forfatter og journalist), fikk de tilbud og takket ja til å bli redaktører i en ny avis; Fri Presse. Men det varte ikke lenge, avisen gikk inn 30. mai 1908.

Så arbeidet Elvestad en tid for Aftenposten, han skrev også detektivfortellinger for «Lys og Skygge». Det ble et femtitall romaner om detektiven Asbjørn Krag, og 28 kortromaner med Knut Gribb i hovedrollen (de siste publisert under psevdonymet Kristian F. Biller). De første romanene om Krag kom i bokform i 1907 under psevdonymet Stein Riverton. Som nevnt innledningsvis var det ikke «stuerent» å lese slik litteratur da. Men en dag i 1909 var det en herre som sa: « - Dette er gode bøker.
  Herren som kom med denne uttalelse var professor i botanikk Johan Nordal Fischer Wille [1858-1924]. Han ble intervjuet av Aftenposten, ble spurt hva han leste, og svarte:
  - Detektivromaner! Stein Rivertons bøker!»

At Sven Elvestad til tider drakk som en fisk var ingen hemmelighet. «Whisky og selters - to deler whisky og en del selters - beroliget Svens nerver. Pjolteren var hans medisin. Han oppdaget denne beroligende effekt allerede da århundret var et spedbarn og han selv var atten; for å døyve angsten og for å få sove drakk han en pjolter eller to før han la seg. Senere, da han fikk innpass i kunstnerkretsens kjerne, ble det pjolter alt om ettermiddagen, og antallet steg til et faretruende nivå. Men Sven var nøye på det. Han skulle ha White Horse.
  Svens første møte med merket fant sted i et svømmende øyeblikk etter bøyeferden [et av Svens mange journalist-stunt]. Man feiret. Bordet var fullt av flasker.
  - Enhjørningen!
    Han stivnet til i stolen, stirret.
  - Hva er det med deg?
  - Det er en enhjørning på flasken.
  Selskapets diagnose lød delirium tremens, Sven ble under høylydte protester fraktet ut av lokalet og brakt til sengs.
  Det var ingen enhjørning. Hornet manglet. Hesten på etiketten lignet slik på bildet i mormors bok.
  Presis slik . . .
  Bare hornet manglet . . .
  Og det var en god whisky.
  Enhjørningen, godheten selv.
  Den hvite hesten. Hans medisin.»

Sven Elvestad var homofil. Det var svært dårlig ansett, og i tillegg ulovlig på den tid («Fængsel indtil 1 Aar» iht «Almindelig borgerlig Straffelovs paragraf 213»). Sven søkte i det lengste å skjule sin legning, men en gang da bror Alf kom hjem fra langfart på sjøen fortalte Sven ham om det. Alf svarte med å skjelle ham ut, slo og sparket ham nesten til døde. Moren kom i mellom. Det var siste gang Sven så sin bror, som bosatte seg i Amerika. Ikke lenge etter forsøkte Sven å ta sitt eget liv. Han la seg på sengen «og laget et dypt kutt i venstre håndledd med barberkniven. Blodet fosset, han la seg ned og ville dø.
  Men skjebnegudinnen ville noe annet. Bare sekunder etter at han hadde skåret, veltet Nils Kjær og Herman Wildenvey inn i leiligheten, de var på rangel siden dagen før og kom for å få Sven med på det videre tokt. Få er blitt så hurtig edru som de.» Vennene fikk tak i lege, Sven ble lappet sammen. Også vennene betrodde Elvestad seg til, de taklet det helt annerledes. Nils Kjær skal blant annet ha sagt: «Noen er slik, og noen er slik. Du er aldeles ikke abnorm.» [...] «Men den følsomme Sven hadde fått en knekk. Oppdagelsen og erkjennelsen var fôr for hans dårlige nerver, så snart han var alene kom angsten inn over ham sterkere enn noen gang før, og whiskykvotene ble større og større. Han vendte tilbake til Grand og var igjen den muntreste av de muntre, men da Grand stengte og han måtte vandre alene hjem, kom uhyggen, redselen, angsten.»

I 1909 ga Elvestad ut romanen «Jernvognen» på Aschehoug forlag, den ble en stor suksess. I mars 1910 fikk han arbeide som Aftenpostens korrespondent i København. Han reiste tilbake til Kristiania senere samme år, hvor han ble engasjert av Ola Thommessen (1851-1942, norsk journalist og politiker) for hans nystartede blad «Tidens Tegn». Elvestad produserte en rekke epistler og artikler for bladet frem til 1914. Under tiden ble hans detektivromaner oversatt til både svensk og tysk. Han ble også en holden mann. «Jeg spanderer! Lød det til stadighet når Sven var i nærheten. I det muntre selskap var han midtpunktet, spanderte, ødet sine penger. Men han ville selv ha det slik.
  Angsten var ikke helt slukket, av og til kom den inn over ham, han levde med angsten og sin undertrykte seksualitet. I muntert lag kunne han glemme.
  Jeg spanderer!»

Kilde: Odd Magnar Syversen: «så gikk det sånn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad» (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia. Norsk biografisk leksikon

For første innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.