Jeg er i mer eller mindre kjent stil tilbake med misvisende overskrift. Men karen som i det følgende ble intervjuet av Krohg i 1897, er ikke så lett å få tak på. I hvert fall ikke hvor han kom fra. Krohgs overskrift er kanskje også på tyttebærtur, for av ukjent grunn skriver han: «Johannes Olsen Halden». Men er han fra Halden? Uansett, på grunn av eller på tross av mange «god-dag-mann-økseskaft-svar», så fant jeg dialekten og språkføringen ganke underholdende. Selv om jeg ikke forstod mest. Så her er det:
- Hva er på ferde i dag?
Redaktøren åpnet døren til sideværelset, puttet meg inn og lukket efter meg.
Henne i et hjørne sto en landlig utseende mann. Jeg satte meg straks, grep en blokk, dyppet pennen og vinket oppmuntrende at han skulle komme nærmere, hvorpå jeg spørrende betraktet en kasse han hadde hengende på ryggen. Han løftet den av, åpnet et lokk og dro frem noe rart langt med skruer på i den ene enden.
- Ain langelaik! sa han.
Musikk og atter musikk! Og så var han jo i ovenikjøpet på målet! Jeg reserverer meg på det bestemteste mot å gjengi dette korrekt.
- Hvor er De fra? spurte jeg efter nøye å ha besiktiget det barbarisk utseende instrument, samt prøvende klimpret litt på strengene.
- Frå Raudal.
- Hvor ligger Raudal?
- Det veit eg ikje.
- Er det ikke derfra De er?
- Nei, eg er frå Aurdal.
- Hvor ligger Aurdal?
- Det veit eg ikje.
- Er De ikke derfra?
- Nei.
- Hvor er De fra da?
- Frå Urdal?
- Hvor ligger Urdal?
- I Valders.
- Er De kommet med jernbanen?
- Naj! Eg er gangandes.
- Hvor lang tid bruker De på turen?
- 8 daga.
- Blir det ikke da billigere å reise med jernbanen?
- Naj. Eg har så mange kjenste undervegs, så eg slepp med å bitala litt eller ingenting. Eg har også mange kjenste fra Valders her i byen. Ole Kjørstad for eksempel bor i Pilestredet nr. 100. Nielsen bur på veien til Holmenkollen, og så er det en døvstum. Eg ligg engo natt hos kvar hos dem. Så spelar eg for dem de tonene de kjenster fra Valders.
- Ikke for den døvstumme vel?
- Jo mest for han! Han held med hendene i bordet som laiken står på. Så høyrer han koss låt det er. I går hadde han buden på selskap på meg. Der var 8 døvstumme. Daj satt rundt bordet og haldt i bordplaten. Eg måtte spela kvar låt mange gonger.
- Er De gårdmann?
- Ja, eg hev ein liten gard. Men det gjeng ikje rart, for eg har kone og 7 barn og to gamle å sørge for. Derfor er eg kommet med lajken for å se å tene noin krone til dem.
- Kan De ikke tjene noe i Valders?
- Naj! Det er rart å tene 3 kroner i Valders og det er bare om sumaren åt byfolk ajn kan tene det. Men ejngang tente eg mange krone, det var då eg spelte for Dronningen. Då fekk eg 10 krone og 5 av prins Eugen [Eugen Napoleon Nikolaus, 1865-1947, dronningen var Sofie av Nassau, 1836-1910].
- Hvordan kom De til å spille langeleik. Er det alminnelig i Valders?
- Eg begynte trast eg var konfirmert. Først ville eg læra til å bli felespellemann. Men eg fekk ikjenoe greie på det. Eg kunne ikje få fingeradn tel. Så tok eg laiken. Det gikk bra. Og så lærte eg litt trekkspel.
- Hvem lærte De langeleik av?
- An hail gammal mann, gamle Fuglehoug. Også vart det ai fært gammal ai, gamla Beret Pynten. Henne fikk jeg lov å lye på. En tå dai låkkan hennes har eg hørt her i byen bli blåst på hødn.
- Er der folk der oppe som selv lager melodiene?
- Ja, danselåtane, springdans og halling og vals. Men lyalåtane er blett tel på aen måta.
- Hvordan det da?
- Der er ein som heite «Thomas-klokkelåten». Den ble tell såin at der var en skytta etter den sorte død, som gikk til skogen for å skjøte den ville fuggl, så satt der en på en busketopp. Han skaut. Da klang det, og da han skolde se etter, så var det ain kirke, som han hadde skjøtet på. Han gikk inn i kirken, og der lå det en bjødn foran altari. Den skaut han og flåde skinnet av. Og der finnes enda på noin gårda noin lappa igjen av det.
- Ble den kirken liggende der oppe siden?
- Ja, det ble den. Den ligger der enda. Men eg veitkje anti det er i Vang eller Hedalen, den finnes. Der er en annan lyalått, som er laget av ain gjørg.
- En hva for noe?
- Ain gjørg, ain huldre.
- Nå, hvem lærte den så av huldren?
- Ho sto på et fjell utanføre kirken, mens presten sto på stolen, og sang så alle folkene gikk ut av kirken og lya på henne. Til sist kom presten og bannstøytte henne ned av fjellet. Thomas-klokkelåten er kommen til på den måten jeg sa, men dette med gjørgen er vel bare forteljing?
- Nei, hvorfor det!
- Ja gamle Fuglehoug, han er sikker på det. Men han er nå så trofast, han.
- Har De aldri spilt offentlig her i byen?
- Jo, på Alhambra og hos goodtemplarene ute på gårdsplassen i fritien deres. Jeg spurte han som var inne i lokalet, om jeg kunne få lov. Ja, hvis han fikk treadelen, svarte han. Så gikk vi med en hatt bakefter. «Å mye er det kommet inn?» spurte han. «6 kroner,» talte jeg opp. «Behold det alt sammen du,» sa'n. Og jeg var glad, kan du vite.
- Så nå får De spelle litt for meg da.
- Dans eller lyalått?
- Spill Thomas-klokkelåten! sa jeg og støttet pannen i hånden for helt å kunne hengi meg til musikken.
Han tok frem en liten pinne eller spån og slo med den mot strengene, hvorved der fremkom en meget stemningsfull lyd. Jeg syntes, jeg hørte de 7 klokker, som ringte i den av Sortedøden herjede dal.
- Takk, takk skal De ha! det var riktig vakkert.
- Vakkert? Han så forbauset på meg. Eg stelte jo bare på hajn. En må jo alltid stemme først likesom med felen. Men nå kommer Thomas-klokkelåten.
- Vent litt! ropte jeg, reiste meg, styrtet hen og åpnet døren til redaktørens værelse.
- Er ikke musikkanmelderen til stede?
- Nei!
- Så må i det minste teateranmelderen komme.
- Han er i sitt departement.
- Da får de som er her, virkelig komme inn og høre på og dele ansvaret.
«Verdens Gang»s øvrige personale kom inn og dannet et helt auditorium. Dessuten en verdig gråhåret herre, som nettopp hadde en konferanse der oppe. Redaktørens store sorte hund «Vige» avsluttet toget.
Valdrisen spilte mange nummer til stor tilfredshet og under dyp taushet fra tilhørernes side, efterat jeg med noen kraftige «hysj» hadde stanset Vullums [Erik Vullum, 1850-1916, norsk skribent, redaktør, posør og folketaler] og redaktørens politiske samtale om Japan-traktaten, og bortsett fra et par langtrukne hyl, som hunden presterte.
Et av nummerne var åpenbart en halling eller en springdans, for med en gang begynte den gråhårete herre å banke med hælene i gulvet og derefter under stadig banken å sparke ut med benene og knipse med fingrene, hvorpå hans bevegelser litt efter litt utviklet seg til en kraftig og elastisk bondedans med kast og hopp, så at «Vige» pipende gjemte seg under skrivebordet.
Da spillemannen til sist stanset, utstrakte Vullum sin arm over oss som til velsignelse, førte den flate hånd i lange dønninger frem og tilbake og fremsa i takt hertil langsomt og høytidelig et sitat av Peer Gynt:
Redaktøren åpnet døren til sideværelset, puttet meg inn og lukket efter meg.
Henne i et hjørne sto en landlig utseende mann. Jeg satte meg straks, grep en blokk, dyppet pennen og vinket oppmuntrende at han skulle komme nærmere, hvorpå jeg spørrende betraktet en kasse han hadde hengende på ryggen. Han løftet den av, åpnet et lokk og dro frem noe rart langt med skruer på i den ene enden.
- Ain langelaik! sa han.
Musikk og atter musikk! Og så var han jo i ovenikjøpet på målet! Jeg reserverer meg på det bestemteste mot å gjengi dette korrekt.
- Hvor er De fra? spurte jeg efter nøye å ha besiktiget det barbarisk utseende instrument, samt prøvende klimpret litt på strengene.
- Frå Raudal.
- Hvor ligger Raudal?
- Det veit eg ikje.
- Er det ikke derfra De er?
- Nei, eg er frå Aurdal.
- Hvor ligger Aurdal?
- Det veit eg ikje.
- Er De ikke derfra?
- Nei.
- Hvor er De fra da?
- Frå Urdal?
- Hvor ligger Urdal?
- I Valders.
- Er De kommet med jernbanen?
- Naj! Eg er gangandes.
- Hvor lang tid bruker De på turen?
- 8 daga.
- Blir det ikke da billigere å reise med jernbanen?
- Naj. Eg har så mange kjenste undervegs, så eg slepp med å bitala litt eller ingenting. Eg har også mange kjenste fra Valders her i byen. Ole Kjørstad for eksempel bor i Pilestredet nr. 100. Nielsen bur på veien til Holmenkollen, og så er det en døvstum. Eg ligg engo natt hos kvar hos dem. Så spelar eg for dem de tonene de kjenster fra Valders.
- Ikke for den døvstumme vel?
- Jo mest for han! Han held med hendene i bordet som laiken står på. Så høyrer han koss låt det er. I går hadde han buden på selskap på meg. Der var 8 døvstumme. Daj satt rundt bordet og haldt i bordplaten. Eg måtte spela kvar låt mange gonger.
- Er De gårdmann?
- Ja, eg hev ein liten gard. Men det gjeng ikje rart, for eg har kone og 7 barn og to gamle å sørge for. Derfor er eg kommet med lajken for å se å tene noin krone til dem.
- Kan De ikke tjene noe i Valders?
- Naj! Det er rart å tene 3 kroner i Valders og det er bare om sumaren åt byfolk ajn kan tene det. Men ejngang tente eg mange krone, det var då eg spelte for Dronningen. Då fekk eg 10 krone og 5 av prins Eugen [Eugen Napoleon Nikolaus, 1865-1947, dronningen var Sofie av Nassau, 1836-1910].
- Hvordan kom De til å spille langeleik. Er det alminnelig i Valders?
- Eg begynte trast eg var konfirmert. Først ville eg læra til å bli felespellemann. Men eg fekk ikjenoe greie på det. Eg kunne ikje få fingeradn tel. Så tok eg laiken. Det gikk bra. Og så lærte eg litt trekkspel.
- Hvem lærte De langeleik av?
- An hail gammal mann, gamle Fuglehoug. Også vart det ai fært gammal ai, gamla Beret Pynten. Henne fikk jeg lov å lye på. En tå dai låkkan hennes har eg hørt her i byen bli blåst på hødn.
- Er der folk der oppe som selv lager melodiene?
- Ja, danselåtane, springdans og halling og vals. Men lyalåtane er blett tel på aen måta.
- Hvordan det da?
- Der er ein som heite «Thomas-klokkelåten». Den ble tell såin at der var en skytta etter den sorte død, som gikk til skogen for å skjøte den ville fuggl, så satt der en på en busketopp. Han skaut. Da klang det, og da han skolde se etter, så var det ain kirke, som han hadde skjøtet på. Han gikk inn i kirken, og der lå det en bjødn foran altari. Den skaut han og flåde skinnet av. Og der finnes enda på noin gårda noin lappa igjen av det.
- Ble den kirken liggende der oppe siden?
- Ja, det ble den. Den ligger der enda. Men eg veitkje anti det er i Vang eller Hedalen, den finnes. Der er en annan lyalått, som er laget av ain gjørg.
- En hva for noe?
- Ain gjørg, ain huldre.
- Nå, hvem lærte den så av huldren?
- Ho sto på et fjell utanføre kirken, mens presten sto på stolen, og sang så alle folkene gikk ut av kirken og lya på henne. Til sist kom presten og bannstøytte henne ned av fjellet. Thomas-klokkelåten er kommen til på den måten jeg sa, men dette med gjørgen er vel bare forteljing?
- Nei, hvorfor det!
- Ja gamle Fuglehoug, han er sikker på det. Men han er nå så trofast, han.
- Har De aldri spilt offentlig her i byen?
- Jo, på Alhambra og hos goodtemplarene ute på gårdsplassen i fritien deres. Jeg spurte han som var inne i lokalet, om jeg kunne få lov. Ja, hvis han fikk treadelen, svarte han. Så gikk vi med en hatt bakefter. «Å mye er det kommet inn?» spurte han. «6 kroner,» talte jeg opp. «Behold det alt sammen du,» sa'n. Og jeg var glad, kan du vite.
- Så nå får De spelle litt for meg da.
- Dans eller lyalått?
- Spill Thomas-klokkelåten! sa jeg og støttet pannen i hånden for helt å kunne hengi meg til musikken.
Han tok frem en liten pinne eller spån og slo med den mot strengene, hvorved der fremkom en meget stemningsfull lyd. Jeg syntes, jeg hørte de 7 klokker, som ringte i den av Sortedøden herjede dal.
- Takk, takk skal De ha! det var riktig vakkert.
- Vakkert? Han så forbauset på meg. Eg stelte jo bare på hajn. En må jo alltid stemme først likesom med felen. Men nå kommer Thomas-klokkelåten.
- Vent litt! ropte jeg, reiste meg, styrtet hen og åpnet døren til redaktørens værelse.
- Er ikke musikkanmelderen til stede?
- Nei!
- Så må i det minste teateranmelderen komme.
- Han er i sitt departement.
- Da får de som er her, virkelig komme inn og høre på og dele ansvaret.
«Verdens Gang»s øvrige personale kom inn og dannet et helt auditorium. Dessuten en verdig gråhåret herre, som nettopp hadde en konferanse der oppe. Redaktørens store sorte hund «Vige» avsluttet toget.
Valdrisen spilte mange nummer til stor tilfredshet og under dyp taushet fra tilhørernes side, efterat jeg med noen kraftige «hysj» hadde stanset Vullums [Erik Vullum, 1850-1916, norsk skribent, redaktør, posør og folketaler] og redaktørens politiske samtale om Japan-traktaten, og bortsett fra et par langtrukne hyl, som hunden presterte.
Et av nummerne var åpenbart en halling eller en springdans, for med en gang begynte den gråhårete herre å banke med hælene i gulvet og derefter under stadig banken å sparke ut med benene og knipse med fingrene, hvorpå hans bevegelser litt efter litt utviklet seg til en kraftig og elastisk bondedans med kast og hopp, så at «Vige» pipende gjemte seg under skrivebordet.
Da spillemannen til sist stanset, utstrakte Vullum sin arm over oss som til velsignelse, førte den flate hånd i lange dønninger frem og tilbake og fremsa i takt hertil langsomt og høytidelig et sitat av Peer Gynt:
Hans ferd var langspill under spånens demper.
(Langeleik)
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 421-428
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar