Stuntpoeten Torgeir Rebolledo Pedersen

Torgeir Rebolledo Pedersen

  Det klinger rebelsk allerede fra navnet til denne karen. Pedersen (født 1949) er en norsk forfatter, dramatiker og arkitekt. Navnet har han nok fra sin morfar, diplomaten og poeten Efrén Rebolledo, som kom fra Mexico. I mitt eksemplar av «dikt i utvalg», hentet fra debuten «Tidr» (1983), «Gule sko. Gå med løvet» (1985), «Pube» (1987), «Landskapets hengsler» (1988), «Stråmann» (1990), «Han som elsket verden» (1993), «I krig og kjærlighet er ennå mye ugjort» (1995) og «Verdner Gud engang ga ut» (1996), skriver Torgeir Schjerven som også står for utvalget blant annet:

  «I samtlige intervjuer Torgeir Rebolledo Pedersen har gitt i forbindelse med sine åtte diktutgivelser, har han uttrykt sin opptatthet av det muntlige, ikke først og fremst som et virkemiddel i den trykte tekst, men det muntlighet som muntlighet, som stemme. «Stemmen er diktets kropp», sier han i et intervju. Han betoner nødvendigheten av «å ta en tekst ut av en bok og la den få leve». Og: «Man kunne si han er en melankolsk klovn, og han er blitt kalt for poesiens Buster Keaton. Men ofte er han ikke klovn i det hele tatt, og ikke melankolsk heller. Kanskje snarere en intellektuell observatør eller kommentator, et skarpt øye eller et blikk med et særegent vidd.»

  Etter Schjervens «dikt i utvalg» har Pedersen gitt ut ytterligere minst åtte lyriske verk. Han har, som intimert, også utgitt dramaer, samt noen barnebøker. Han har mottatt flere priser, blant annet Doblougprisen i 2013.

(Torgeir Rebolledo Pedersen)

  Jeg finner en del av Pedersens dikt vittige, ja rent ut festlige, andre med en fantastisk dybde, atter andre forstår jeg ikke et kvidder av. Så er jeg da verken diktanalytiker eller ekspert på noe som helst, andre lesere vil kanskje oppfatte diktene helt motsatt, eller helt annerledes. Slik skal det kanskje være også?

  På 1980-tallet var Pedersen ett av medlemmene i den poetiske aksjonsgruppen «Stuntpoetene» sammen med Karin Moe, Triztán Vindtorn, Arne Ruste, Thorvald Steen, Jón SveinbjørnJónsson, Thor Sørheim og Erling Kittelsen.

Her er tre dikt fra utgaven:

Ikke for meg

Snøens hengsler
knirker ikke for meg
Snøen knirker for frosten

Ørreten hopper ikke for meg
Ørreten hopper for flua
Ørreten gjør seg ikke til for flua
Ørreten hopper for livet

Haren
hopper ikke for meg
På snøen henger den igjen en lang beskjed
til reven:
Spor fins, jeg fins ikke

+ + +

Jeg vil takke

Jeg vil takke de som må ha takkekort
Takke lånekassene og bankene
og gjensidige som rår
Jeg vil takke for vokalene
jeg fikk påtrykt stemmebåndet
Takke
fordi jeg lærte temme dem
i innhegningen av punktum

Jeg vil takke for kanalene ut
TV 1, TV 2, P 1, P 2, P 17
Takke for omveiene hjem
Takke krabbene
for ideen med panseret
Og tolvfingertarmen
for å ta hånd om maten
Takke
alle sjokoladene
Takk for alle søte mennesker

i skogene av saltstenger

+ + +

Det er ingen sak å kaste elver

Det er
ingen sak å kaste elver
Det vet enhver fisker

Takk elv, for det du ga, sier han
kaster den til værs
og går
Når han kommer igjen
noen år etter
henger fossen der ennå

Når han vender tilbake midtveis
i livet
ligger kraftverket der

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: «dikt i utvalg», Forlaget Oktober, Oslo, 1997, Wikipedia, Store norske leksikon