Mot slutten

  Jeg skal ikke si for sikkert når barndommen min endte. Men muligens høsten 1973, da begynte jeg tross alt på ungdomsskolen. Det ble først Bekkestua, Hosletoppen ungdomsskole ble ikke ferdigstilt før til skolestart i 1975, der hadde jeg mitt siste skoleår forut for et noe amputert opphold på Eikeli Videregående skole, som det så fint heter. Men før den tid, tidlig i 1973, fant jeg en ny verden, den var ikke lengre unna enn utenfor soverommet mitt. Det var der mor og far hadde sine bøker, til å begynne med ble jeg oppslukt av Aschehougs konversasjons-leksikon som ble utgitt i 19 bind omtrent på den tiden. Jeg pløyde gjennom alle bind, og falt pladask for geografiens og kjemiens verden. Omtrent samtidig hadde jeg fått min første skrivemaskin, det var nok ingen Remington, men en slags reiseskrivemaskin som jeg kunne ha med ned til hytten ved Fredrikstad om somrene. Den hadde svart/rødt fargebånd, noe jeg syntes var ganske stilig. Jeg skrev ned omtrent alt jeg fant om mine favoritt-temaer, og det ble ganske mange ringpermer stappfulle av informasjon om kjemiske forbindelser fra grunnstoffene i det periodiske system, kanskje med unntak av edelgassene. Atomenes oppbygging og forskjellige skall syntes jeg var særdeles spennende. Det ble også noen ringpermer med fargelagte kart, og så brukte jeg et par år på å lage en ganske omfattende liste over verdens mest folkerike byer. På den tiden fant jeg frem til noe over 4000 byer som hadde mer enn 100.000 innbyggere. «Du lærer ikke noe av bare å skrive av», og «du lærer ikke noe av å tegne av kartene», terpet far meg inn til stadighet. Nei, kanskje ikke, men å skrive på maskin og litt kunnskap om de forskjellige land i verden fikk jeg med meg. Av andre bøker jeg fant spennende var Jules Vernes fortellinger, men også historier fra Orienten i Tusen og en natt. Ja, også Borgens «Lillelord» og Hamsuns trilogi om August!

(Leksikon)

  Trude og Terje nede i Rytterfaret så jeg ikke noe særlig mer til, de gikk jo heller ikke i klassen min. Våren 1973 begynte jeg å spille håndball, det var i Nadderudhallen treningen og hjemmekampene foregikk. Med aldersbestemte klasser ble jeg rimelig god og kaptein på laget i den for 12-14 år, men nådde bokstavelig talt ikke opp da det kom til klassen under 16 år. De fleste av lagkameratene der var rundt en halv meter høyere enn meg. I stedet fant jeg glede av å spille tennis på Stabekk Tennisklubb i Nyveien. I det ble jeg også sånn passe god, men kom vel aldri lenger enn til en femteplass i Oslo-mesterskapet. I ung voksenalder vant jeg en C-turnering, i Drøbak av alle steder, kom til en semifinale i en B-turnering oppover mot Eidsvoll et sted, men var aldri i nærheten av A-klassen, for ikke å snakke om eliteklassen. Med andre ord, en medioker karriere der også. Slitasje mot knær er ikke helt uvanlig i tennis, jeg ble operert tre ganger for noe brusk-slitasje, og med 6 måneders restitusjon hver gang ble det mye krykkegåing, ja, etter hvert ble jeg nesten ekspert i å løpe med dem. Hadde det vært egen idrettsgren kanskje jeg endelig hadde lykkes!

  På skolen gjorde jeg det snodig nok rimelig bra frem til gymnaset, bortsett fra i musikk og heimkunnskap. De andre fag falt lett for meg. Men, jeg skulle snart finne ut at desto lettere man snapper opp ting, jo lettere gir man opp i møte med større motstand. Det gjorde i det minste jeg på gymnaset, og når jeg ikke en gang fant det bryet verdt å gjøre lekser, gikk det raskt ad undas. Karakterene tok et svalestup. 16 år gammel og midt i 2. gymnasklasse stakk jeg hjemmefra, jeg hadde, tro det eller ei, en drøm om å slå meg ned i Italia hvor jeg skulle bli vinprodusent, etter først å arbeide noen år som drueplukker! Noen beskjed ble ikke lagt igjen. Et døgn eller to senere var jeg kommet så langt som til Ebermannstadt, en liten landsby et stykke utenfor Nürnberg. Der banket jeg på hos Matthias, en tysk gutt litt yngre enn meg, og et bekjentskap fra et ferieopphold året før i Portoroz, daværende Jugoslavia. Jeg ble tatt hjertelig imot og forklarte at det var høstferie i Norge, muligens en hvit løgn. 30 kroner var alt jeg brukte på turen, stort sett hadde jeg fått haik med trailersjåfører. Turen gjennom Ruhr-området nattestid var litt skummelt. Det var det også da tysk politi banket på døren til familien Bäumler en uke senere, mine foreldre hadde meldt meg savnet, og til slutt sporet meg opp på grunnlag av noen notater som lå i mitt pengeskrin etter brevveksling med Matthias. Det beste minnet fra oppholdet var da jeg ble med familien på landsbyens vertshus, og fikk lov til å ta en seidel med «Rauchbier»: Jeg nærmest lettet! Men etter at Polizei arriverte, som for øvrig Matthias fant ustyrtelig morsomt, ble det første Lufthansa hjem. Merkelig nok var mor og far min glad for å se meg igjen. Men noe skolegang ble det ikke med det første.

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.