Krohg skrev ikke bare portretter om mer eller mindre kjente personligheter. Han skrev også en rekke reiseskildringer, som for så vidt også inneholder en del portretter. Her er ett som jeg fant ganske fornøyelig. Krohg har kalt det «Nordover»:
(Lofoten)
Tidlig om morgenen forlot den viljesterke spitsberg-gast og jeg hovedstaden for å begi oss til Lofoten, som han var fra, og hvor han hadde forklart meg at hvis jeg ville utrette noe, måtte jeg blindt overlate meg til hans ledelse.
Jeg hadde anmodet om et par dagers utsettelse. Det ble ikke innvilget.
Så førte han meg da av sted med hurtigtoget fra «Grand» og Kristiania. Der var det den dag plutselig igjen blitt full vinter. Høy sne og kuldegrader. Det var som om vinteren på liv og død nu i den ellevte time ville innhente det forsømte.
Utrustet med en veldig sneplog gikk det lille, sorte lokomotivet opp gjennom Akershus snedekte amt, dragende oss efter seg, sammenstuvet som vi satt i de små tilsnedde, firkantede eskene bakenfor.
Granene, skigardene og takene var dekket med svære oppustede sneputer, og når vi så ut av vinduets ramme, passerte vi en lang rekke av de peneste julekort.
Altså virkelig nordover! Og jeg følte en viss redsel. Istedenfor som man pleier på denne tid av året, når man kan, å reise sydover, reise våren i møte og følge den hjemover, dro jeg nu fra den, flyktet fra den, bega meg dit hvor solen sto enda lavere enn hos oss, og hvor vinteren hersket enda lenger.
Og istedenfor efter en overvintring i Kristiania, denne sivilisasjonens meningsløseforpost i et land, som ikke er bestemt til å beboes av mennesker, å tø sitt indre opp igjen i rikere og overflødigere byer, drar jeg nu opp til aldeles barbariske egne.
Kupéen var full.
Ja ikke det alene. Men en av passasjerene, en eldre herre, var en fullstendig kjempe i alle tre dimensjoner, både i høyde, dybde og bredde. Han opptok plass for to, og sin mave hadde han lagt fra seg på sin gjenbos kne. Denne gjenbo var min energiske venn, spitsberg-gasten, der dog ellers er en meget høy mann, og jeg iakttok ikke uten skadefryd hvor liten han ble i motsetning til kjempen.
- Når er vi i Lofoten? spurte jeg. Men før min venn og leder fikk svart, sa kjempen med en dyp, østlandsk kommandobass, der sto i fullstendig overensstemmelse med hans utseende.
- I overmorgen klokken 11.
Spitsberg-gasten der ikke var vant til at andre opptrådte så avgjørende og dessuten tok ordet fra ham, sa temmelig morsk:
- Ja, hvis skipet er i rute?
- Ingen grunn til å tro annet, svarte den eldre herre og så ut over været.
- Det er stille og pent langs kysten. Vinden er bare en 2.
- Derfor kan der godt være en 4 der oppe.
- Det kan det godt, svarte den gamle.
- Dessuten vil jeg heller kalle dette for en 4, fortsatte den annen ertende.
- Kall det hva De vil, men vi oppe i Vardø kaller det en 2. Enda har vi nok av, for vi har jo både 6 og 8 der oppe.
- Jaså. Har aldri hørt tale om mer enn 4. 4 er storm.
- Hvordan betegner De da orkan?
- Orkan og storm er det samme.
- Da har De nok aldri vært i Finnmarken eller i Vardø. Det blåser slik at vi ikke kan komme til brønnen efter vann, hva navn vil De gi det?
- Vardø? Er det nordlig, det?
- Jeg satt og gottet meg over denne jevnbyrdige motstander, min mann endelig hadde funnet. Det var nesten høk over høk.
- Nordlig? Har jeg sagt det er nordlig? Når man har faret på Ishavet i tre og tyve år som jeg, så kaller man ikke Vardø nordlig; men blåse gjør det der.
I en plutselig mild, forandret tone spurte den unge, idet han betraktet den andre med stor interesse:
- Var det på fangst?
- Ja vel var det fangst?
- Sel?
- Sel først! Hval siden!
- Synes De, selen minker?
- Minker? Den blir borte aldeles, den. Der er jo bare klappmyss igjen.
- Men hvalen?
- Hvalen minker ikke. Den kommer i uendelige stimer fra Labrador, foruten enkelte eksemplarer av grøndlandshvalen.
- Er der forskjellige slags hval? spurte jeg.
Nu så de på meg begge to.
- Javel er der forskjellige, sa den gamle han var allikevel fortest i vendingen. Der er finnhval, seihval, blåhval, sildhval og spekkhøggaren - og nu holdt han like fra Lillestrøm til Eidsvoll et klart naturhistorisk foredrag om disse dyrs eiendommeligheter barder og de tenner, som den siste av de var i besittelse av, og hvorved den hugg store stykker spekk og kjøtt ut av de andres sider.
Endelig stanset han litt for å tenne en sigar.
Øyeblikkelig sa den annen noe om isforholdene der oppe.
Den gamle er litt prøvende på ham.
- Isen. Ja jeg kjenner isen. Jeg kjenner a'Marria; jeg har vært gift med a' i tre og tyve år, som mannen sa.
Derefter holdt han foredrag om isforholdene, isskruningen, om Franz Josephs Land, Bereen Eiland, Jan Mayn og brødrene Greys oppdagelse.
Jeg hadde anmodet om et par dagers utsettelse. Det ble ikke innvilget.
Så førte han meg da av sted med hurtigtoget fra «Grand» og Kristiania. Der var det den dag plutselig igjen blitt full vinter. Høy sne og kuldegrader. Det var som om vinteren på liv og død nu i den ellevte time ville innhente det forsømte.
Utrustet med en veldig sneplog gikk det lille, sorte lokomotivet opp gjennom Akershus snedekte amt, dragende oss efter seg, sammenstuvet som vi satt i de små tilsnedde, firkantede eskene bakenfor.
Granene, skigardene og takene var dekket med svære oppustede sneputer, og når vi så ut av vinduets ramme, passerte vi en lang rekke av de peneste julekort.
Altså virkelig nordover! Og jeg følte en viss redsel. Istedenfor som man pleier på denne tid av året, når man kan, å reise sydover, reise våren i møte og følge den hjemover, dro jeg nu fra den, flyktet fra den, bega meg dit hvor solen sto enda lavere enn hos oss, og hvor vinteren hersket enda lenger.
Og istedenfor efter en overvintring i Kristiania, denne sivilisasjonens meningsløseforpost i et land, som ikke er bestemt til å beboes av mennesker, å tø sitt indre opp igjen i rikere og overflødigere byer, drar jeg nu opp til aldeles barbariske egne.
Kupéen var full.
Ja ikke det alene. Men en av passasjerene, en eldre herre, var en fullstendig kjempe i alle tre dimensjoner, både i høyde, dybde og bredde. Han opptok plass for to, og sin mave hadde han lagt fra seg på sin gjenbos kne. Denne gjenbo var min energiske venn, spitsberg-gasten, der dog ellers er en meget høy mann, og jeg iakttok ikke uten skadefryd hvor liten han ble i motsetning til kjempen.
- Når er vi i Lofoten? spurte jeg. Men før min venn og leder fikk svart, sa kjempen med en dyp, østlandsk kommandobass, der sto i fullstendig overensstemmelse med hans utseende.
- I overmorgen klokken 11.
Spitsberg-gasten der ikke var vant til at andre opptrådte så avgjørende og dessuten tok ordet fra ham, sa temmelig morsk:
- Ja, hvis skipet er i rute?
- Ingen grunn til å tro annet, svarte den eldre herre og så ut over været.
- Det er stille og pent langs kysten. Vinden er bare en 2.
- Derfor kan der godt være en 4 der oppe.
- Det kan det godt, svarte den gamle.
- Dessuten vil jeg heller kalle dette for en 4, fortsatte den annen ertende.
- Kall det hva De vil, men vi oppe i Vardø kaller det en 2. Enda har vi nok av, for vi har jo både 6 og 8 der oppe.
- Jaså. Har aldri hørt tale om mer enn 4. 4 er storm.
- Hvordan betegner De da orkan?
- Orkan og storm er det samme.
- Da har De nok aldri vært i Finnmarken eller i Vardø. Det blåser slik at vi ikke kan komme til brønnen efter vann, hva navn vil De gi det?
- Vardø? Er det nordlig, det?
- Jeg satt og gottet meg over denne jevnbyrdige motstander, min mann endelig hadde funnet. Det var nesten høk over høk.
- Nordlig? Har jeg sagt det er nordlig? Når man har faret på Ishavet i tre og tyve år som jeg, så kaller man ikke Vardø nordlig; men blåse gjør det der.
I en plutselig mild, forandret tone spurte den unge, idet han betraktet den andre med stor interesse:
- Var det på fangst?
- Ja vel var det fangst?
- Sel?
- Sel først! Hval siden!
- Synes De, selen minker?
- Minker? Den blir borte aldeles, den. Der er jo bare klappmyss igjen.
- Men hvalen?
- Hvalen minker ikke. Den kommer i uendelige stimer fra Labrador, foruten enkelte eksemplarer av grøndlandshvalen.
- Er der forskjellige slags hval? spurte jeg.
Nu så de på meg begge to.
- Javel er der forskjellige, sa den gamle han var allikevel fortest i vendingen. Der er finnhval, seihval, blåhval, sildhval og spekkhøggaren - og nu holdt han like fra Lillestrøm til Eidsvoll et klart naturhistorisk foredrag om disse dyrs eiendommeligheter barder og de tenner, som den siste av de var i besittelse av, og hvorved den hugg store stykker spekk og kjøtt ut av de andres sider.
Endelig stanset han litt for å tenne en sigar.
Øyeblikkelig sa den annen noe om isforholdene der oppe.
Den gamle er litt prøvende på ham.
- Isen. Ja jeg kjenner isen. Jeg kjenner a'Marria; jeg har vært gift med a' i tre og tyve år, som mannen sa.
Derefter holdt han foredrag om isforholdene, isskruningen, om Franz Josephs Land, Bereen Eiland, Jan Mayn og brødrene Greys oppdagelse.
Men nu kom spitsberg-gasten ovenpå. Han utviklet et overordentlig lokalkjennskap til alt dette.
Ishavsskipperen så flere ganger forskende på den unge mann fra siden.
Så ble de imidlertid uenige om avstanden fra Bereen Island [Menes nok Barentsøya] til Spitsbergen. Da kom min spitsberg-manns store øyeblikk. Han reiste seg og tok et kart over Spitsbergen ned fra hyllen, og målte avstanden med sin pennekniv som passer og beviste at han hadde rett.
Overfor dette nederlag sa den gamle:
- De er vel hr. E., så vidt jeg kan forstå?
- Ja, og De er vel hr. C.? Begge hilste.
Fra det øyeblikk var den annen ødelagt. Han ga seg inn på å tale om Lofotfisket. Også her ble han kjørt fast av spitsberg-gasten, som var fra Lofoten, ved enkelte detaljer iallfall. Men så bega den gamle seg til Finnmarks-fisket og her var han enerådende. Han fortalte om hvor dumt fiskerne bar seg ad der oppe. Fikk de ikke båten helt full av fisk, gad de ikke dra opp fisk. Og så var de så konservative at de bare brukte svære, kvarterslange pilker med så store stener bundet til at de "kunne skremme sjælve faen, om han lå på bånn".
Så kom et politisk foredrag, som endte med at han ikke ville skjemme ut sin flaggstang med det rene flagg.
Nu nærmet vi oss Hamar, og jeg satt og tenkte på hvorledes det skulle gå oss, som allerede satt så trangt, når vi med kjempen kom over i de små forhold, over i den smalsporte.
På perrongen på Hamar tapte ishavs-skipperen enda en del av sin glans, for det viste seg, da han sto på benene, at han som kjempe betraktet kun var attrapp. Det var overkroppen som var så stor. Benene var ganske. Og Spitsbergen-mannen, ja selv jeg, raget høyt opp over ham.
Ishavsskipperen så flere ganger forskende på den unge mann fra siden.
Så ble de imidlertid uenige om avstanden fra Bereen Island [Menes nok Barentsøya] til Spitsbergen. Da kom min spitsberg-manns store øyeblikk. Han reiste seg og tok et kart over Spitsbergen ned fra hyllen, og målte avstanden med sin pennekniv som passer og beviste at han hadde rett.
Overfor dette nederlag sa den gamle:
- De er vel hr. E., så vidt jeg kan forstå?
- Ja, og De er vel hr. C.? Begge hilste.
Fra det øyeblikk var den annen ødelagt. Han ga seg inn på å tale om Lofotfisket. Også her ble han kjørt fast av spitsberg-gasten, som var fra Lofoten, ved enkelte detaljer iallfall. Men så bega den gamle seg til Finnmarks-fisket og her var han enerådende. Han fortalte om hvor dumt fiskerne bar seg ad der oppe. Fikk de ikke båten helt full av fisk, gad de ikke dra opp fisk. Og så var de så konservative at de bare brukte svære, kvarterslange pilker med så store stener bundet til at de "kunne skremme sjælve faen, om han lå på bånn".
Så kom et politisk foredrag, som endte med at han ikke ville skjemme ut sin flaggstang med det rene flagg.
Nu nærmet vi oss Hamar, og jeg satt og tenkte på hvorledes det skulle gå oss, som allerede satt så trangt, når vi med kjempen kom over i de små forhold, over i den smalsporte.
På perrongen på Hamar tapte ishavs-skipperen enda en del av sin glans, for det viste seg, da han sto på benene, at han som kjempe betraktet kun var attrapp. Det var overkroppen som var så stor. Benene var ganske. Og Spitsbergen-mannen, ja selv jeg, raget høyt opp over ham.
(Spitsbergen)
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 301-303, Wikipedia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar