Som jeg nevnte innledningsvis i forrige kåseri av Krohg, skulle jeg komme tilbake til Krohn. Men raskere enn raskt ble det selvfølgelig ikke. Man burde skylde på seg selv, men jeg skylder på mine manglende datakunnskaper. HATER DATA! Eh, nok om det. Olaf Krohn var ikke "bare" tegner, han skrev også bøker. Hvorfor han kalte utgivelsen i 1929 for "Oslo-short-stories", og ikke det mer nasjonale Oslo-noveller, vet jeg ikke. Men jeg har lest boken og ville gjerne gjengi én av historiene. Det var noe med stemningen som grep meg. Under lesingen tenkte jeg: noe slikt kunne aldri skje i vår tid. Og at det kanskje burde skje. Her følger "Lekter-Olsen" (for ordens skyld, enkelte ord har jeg endret til dagens språkform, men det meste er uendret):
(Olaf Krohn: Fra Skarpsno)
Lekter-Olsen hadde vært oppe i Vinmonopolet og kjøpt seg noen flasker brennevin.
Å ligge alene om bord i lekteren der ute i den kalde Hovedøybukta uten så mye som en tår til nødtørft, det skulle fanden og ikke en gammal helbefaren sjømann, tenkte Lekter-Olsen. Den andre vaktmannen hadde reiste hjem til kjerringa for noen da'er, så nå var Lekter-Olsen mutters alene.
Han ruslet nedover mot fiskebassenget på Vippa for å ta båten og sette over, da en jente kom slengende langs jernbanegitteret og ble stående og glane på ham.
Lekter-Olsen var vant til at der kom sånne slengejenter og bad om å få bli med over i lekteren, han tok dem ofte med for selskaps skyld, men denne her jenta hadde han ikke sett før.
Nå, sa Olsen og stanset opp, er frøkenen ute og peller ved?
Hun så på ham.
- Hva skulle det være godt for å pelle ved, når en ingen ovn har å legge ve'n i, svarte pikebarnet.
- Hm, sa Lekter-Olsen, er det sånn å forstå, da får De bli med over i lekteren å få Dem noe varmt i livet, - eller De kanskje har noe bedre for?
- Nei, hun hadde da ikke det og efter en kort betenkning fulgte hun stillferdig med.
Da de var kommet om bord i lekteren gjorde Olsen fyr opp forut og ordnet litt med glass og flasker. Piken hentet kopper i skapet, tørket av dem og satte dem frem på bordet, og snart satt de to og hygget seg om en rykende kaffedoktor, og praten gikk frem og tilbake.
Jenta var fra Toten, sa hun, og foreldrene bodde der. Hun var reist hjemmefra for vel et år siden, for faren hennes var nokså streng, og hun hadde hatt et lite eventyr med en gutt der hjemme som hun iallfall den gangen holdt meget av, han var hennes barndomsvenn, men så hadde han gått hen og giftet seg med en annen pike, og da hadde det blitt så knusende likegyldig at hun hadde rømt hjemmefra og var reist til Oslo.
I begynnelsen bodde hun på hotell og levde av hva hennes ungdom og nattlige eventyr kunne innbringe, senere var det gått jevnt nedover, og nå visste hun simpelthen ikke hva hun skulle gjøre.
Lekter-Olsen, som hele tiden har fulgt den unge pikes beretning, blir plutselig åndsfraværende. Han lytter:
- Hvem kan det være?
En mann i sjøstøvler kommer gående akterover på dekket. Et øyeblikk etterpå banker det på kahyttsdøren.
På Lekter-Olsens kom inn, stiger en svær kar i sydvest og oljeklær inn gjennom døren.
- Evening! Det er bare meg, sier fyren, hilser og legger fra seg en pakke på bordet.
- Jeg har vært i Svelvik og sett på sandjakter, og så tenkte jeg at jeg skulle se innom.
- Welcome you are, mr. Johnsen! sier Olsen, du får se til å få av deg oljeklæa og sette deg ned, for nå blir det snart godt og varmt her. Får jeg presentere, - min gamle venn mr. Johnsen fra over there, - - - Miss, miss - - -
- Signe Wangen, sier den unge kvinne, reiser seg og neier. Mr. Johnsen rekker neven frem.
- I have the pleasure, Miss Wangen! De setter seg ned.
Olsen gikk og hentet den varme kaffekokeren og frøken Signe skar julekake og bød rundt.
- Thank you miss Wangen, sa mr. Johnsen og ga seg i vei med en svær skive.
Da han var ferdig med den og hadde fått skylt den ned med en varm kaffedoktor, tok han frem pipen sin og tente den.
- Ja, nå skal dere høre, hvorfor jeg egentlig er kommen her i kveld. Jeg bor der nede i den gamle gården i Tollbodgaten, som du vet Olsen, men der liker jeg meg slett ikke. Vertinna er grei nok hun, men der er slikt ståk og styr om natta utpå loftet, jeg bor oppå kvisten ser De frøken, at det er mest som det skulle være spøkeri. Det er jussom noen går og skraper og riper langs veggene opp og ned, opp og ned, og så er det noen som ler, formelig skoggerler, så er det blikk stille, og så begynner skrapingen og ripingen igjen, og slik driver det på hele natta.
Her i forrige uke hadde jeg'n Bartol med opp en kveld. Vi kom fra Dovrehallen, og han skulle ligge hos meg om natta i det innerste rommet, jeg selv ligger i det ytterste.
Ja, vi hadde lagt oss og hadde nesten somna inn begge to, så begynner denne skrapingen og ripingen igjen ute på loftet. Om en stund begynte det å le, så kom denne skoggerlatteren, og så ble det ganske blikk stille.
- Det var da fanden til spetakkel det er i dette huset, sa Bertol, driver dem på slik her hver natt, så neimen om jeg vil bo her.
- Nei, sa jeg, det er et ufyselig sted, og jeg hadde ikke før sagt det, så går døra opp og inn kommer en svær svart bikkje; den så ut som en krøllet puddelhund jeg kunne ikke se øya på'n, for der var mye hår i veien. Den kom bortover mot senga mi og stryker ryggen opp under hånda mi, som jeg alltid har liggende utafor, når jeg sover. Så går'n inn til Bertol.
- Ser du den svarte bikkja? spør jeg. Jeg hørte Bertol snudde seg opp i senga.
- Den svarte bikkja sier du? sa'n Bertol. Nei! Men nu var det jussom en grå skikkelse gikk ut av døra!
Så ble det plent stille igjen, og så hendte der ikke mer den natta. Men nå er jeg lei av dette nattelevenet, og nå har jeg bestemt meg til ikke å bo lengre der nede i det gamle rottehølet, jeg vil ha mitt eget hus og hjem, bare jeg hadde en til å stelle for meg, for å være alene bestandig, det er jeg nå blitt lei av, og ikke synes jeg, det går an å hyre det første og beste fruentimmer heller!
- Enn miss Signe da? sier Lekter-Olsen, kunne ikke det være noe for deg?
- Sitter jeg ikke her å tenker på det samme, trur du. Men hun vil vel ikke, tenker jeg, sier mr. Johnsen og skotter bort mot frøkenen.
Signe smiler og ser ned i gulvet.
- De skal få real betaling frøken, har plenty of money, så det skal ikke komme an på det.
Et par blanke kvinneøyne ser strålende på mr. Johnsen.
- Jeg vil så gjerne jeg, sier hun, bare De kan være tjent med en sånn som meg.
- Det er all right det, sier mr. Johnsen, og det drikker vi på.
Og mr. Johnsen reiser seg i sin være høyde og de andre med.
- Skål miss Signe! Skål Olsen! I wish you all together a happy time! Han nikker fornøyd og drikker sitt glass ut.
Og Lekter-Olsen ror sine gjester over til Vippa, og alle er enige at de har hatt en riktig koselig aften om bord i lekteren.
En mann i sjøstøvler kommer gående akterover på dekket. Et øyeblikk etterpå banker det på kahyttsdøren.
På Lekter-Olsens kom inn, stiger en svær kar i sydvest og oljeklær inn gjennom døren.
- Evening! Det er bare meg, sier fyren, hilser og legger fra seg en pakke på bordet.
- Jeg har vært i Svelvik og sett på sandjakter, og så tenkte jeg at jeg skulle se innom.
- Welcome you are, mr. Johnsen! sier Olsen, du får se til å få av deg oljeklæa og sette deg ned, for nå blir det snart godt og varmt her. Får jeg presentere, - min gamle venn mr. Johnsen fra over there, - - - Miss, miss - - -
- Signe Wangen, sier den unge kvinne, reiser seg og neier. Mr. Johnsen rekker neven frem.
- I have the pleasure, Miss Wangen! De setter seg ned.
Olsen gikk og hentet den varme kaffekokeren og frøken Signe skar julekake og bød rundt.
- Thank you miss Wangen, sa mr. Johnsen og ga seg i vei med en svær skive.
Da han var ferdig med den og hadde fått skylt den ned med en varm kaffedoktor, tok han frem pipen sin og tente den.
- Ja, nå skal dere høre, hvorfor jeg egentlig er kommen her i kveld. Jeg bor der nede i den gamle gården i Tollbodgaten, som du vet Olsen, men der liker jeg meg slett ikke. Vertinna er grei nok hun, men der er slikt ståk og styr om natta utpå loftet, jeg bor oppå kvisten ser De frøken, at det er mest som det skulle være spøkeri. Det er jussom noen går og skraper og riper langs veggene opp og ned, opp og ned, og så er det noen som ler, formelig skoggerler, så er det blikk stille, og så begynner skrapingen og ripingen igjen, og slik driver det på hele natta.
Her i forrige uke hadde jeg'n Bartol med opp en kveld. Vi kom fra Dovrehallen, og han skulle ligge hos meg om natta i det innerste rommet, jeg selv ligger i det ytterste.
Ja, vi hadde lagt oss og hadde nesten somna inn begge to, så begynner denne skrapingen og ripingen igjen ute på loftet. Om en stund begynte det å le, så kom denne skoggerlatteren, og så ble det ganske blikk stille.
- Det var da fanden til spetakkel det er i dette huset, sa Bertol, driver dem på slik her hver natt, så neimen om jeg vil bo her.
- Nei, sa jeg, det er et ufyselig sted, og jeg hadde ikke før sagt det, så går døra opp og inn kommer en svær svart bikkje; den så ut som en krøllet puddelhund jeg kunne ikke se øya på'n, for der var mye hår i veien. Den kom bortover mot senga mi og stryker ryggen opp under hånda mi, som jeg alltid har liggende utafor, når jeg sover. Så går'n inn til Bertol.
- Ser du den svarte bikkja? spør jeg. Jeg hørte Bertol snudde seg opp i senga.
- Den svarte bikkja sier du? sa'n Bertol. Nei! Men nu var det jussom en grå skikkelse gikk ut av døra!
Så ble det plent stille igjen, og så hendte der ikke mer den natta. Men nå er jeg lei av dette nattelevenet, og nå har jeg bestemt meg til ikke å bo lengre der nede i det gamle rottehølet, jeg vil ha mitt eget hus og hjem, bare jeg hadde en til å stelle for meg, for å være alene bestandig, det er jeg nå blitt lei av, og ikke synes jeg, det går an å hyre det første og beste fruentimmer heller!
- Enn miss Signe da? sier Lekter-Olsen, kunne ikke det være noe for deg?
- Sitter jeg ikke her å tenker på det samme, trur du. Men hun vil vel ikke, tenker jeg, sier mr. Johnsen og skotter bort mot frøkenen.
Signe smiler og ser ned i gulvet.
- De skal få real betaling frøken, har plenty of money, så det skal ikke komme an på det.
Et par blanke kvinneøyne ser strålende på mr. Johnsen.
- Jeg vil så gjerne jeg, sier hun, bare De kan være tjent med en sånn som meg.
- Det er all right det, sier mr. Johnsen, og det drikker vi på.
Og mr. Johnsen reiser seg i sin være høyde og de andre med.
- Skål miss Signe! Skål Olsen! I wish you all together a happy time! Han nikker fornøyd og drikker sitt glass ut.
Og Lekter-Olsen ror sine gjester over til Vippa, og alle er enige at de har hatt en riktig koselig aften om bord i lekteren.
Det er gått noen år siden den aften, og oppå Kampen ligger et melkeutsalg som stadig vokser og må utvides.
Det er norskamerikaneren mr. Johnsen og frue Mrs. Signe Johnsen, som driver det. De har en liten gutt som er mammas og pappas kjæledegge. Det er en kjekk og livlig gutt, og han pludrer engelsk og amerikansk med pappa, så det bare står etter.
Når det er gebursdagen hans, kommer alltid Lekter-Olsen på besøk, og det hører med til mr. Johnsen juniors største gleder, for Lekter-Olsen har alltid sånne morsomme gebursdagspresanger med til ham.
Veslejohnsen er ute i butikkdøren og kikker - så kommer han stormende inn:
- Pappa, pappa, nå kommer'n, nå kommer'n! roper han.
- Hvem kommer? sier pappa.
- Onkel Lekter-Olsen vell! Å pappa! Han har en diger pakke med under armen!
Det er norskamerikaneren mr. Johnsen og frue Mrs. Signe Johnsen, som driver det. De har en liten gutt som er mammas og pappas kjæledegge. Det er en kjekk og livlig gutt, og han pludrer engelsk og amerikansk med pappa, så det bare står etter.
Når det er gebursdagen hans, kommer alltid Lekter-Olsen på besøk, og det hører med til mr. Johnsen juniors største gleder, for Lekter-Olsen har alltid sånne morsomme gebursdagspresanger med til ham.
Veslejohnsen er ute i butikkdøren og kikker - så kommer han stormende inn:
- Pappa, pappa, nå kommer'n, nå kommer'n! roper han.
- Hvem kommer? sier pappa.
- Onkel Lekter-Olsen vell! Å pappa! Han har en diger pakke med under armen!
Kilde: Olaf Krohn: «Oslo-Short-Stories», I kommisjon hos A/S Narvesen Kioskkompani, Oslo, 1929, s. 21-27.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar