De fleste er kjent med eller har hørt om Skagen-maleren Christian Krohg (1852-1925), men at han også var en fremragende forfatter og journalist er kanskje mindre omtalt. Jeg har skrevet om maleren før (se for eksempel her), og selvfølgelig også om Edvard Munch (se her). I de følgende innlegg vil jeg sakse fra «Kampen for tilværelsen», som er et utvalg av Krohgs litterære og journalistiske arbeid, første gang utgitt i fire bind fra 1920-21.
(Krohgs portrett av Ibsen)
For min egen del står Krohg som illustratør av Henrik Ibsens dikt «Terje Vigen» (først publisert 23.02.1862). Diktet med 20 illustrasjoner ble utgitt i begynnelsen av 1892. I 1895 malte Krohg også et portrett av Ibsen, hvor han står utenfor Stortinget med flosshatten i en utstrakt hånd. 7. mars 1895 kjøpte Ibsen et portrett av August Strindberg (1849-1912, svensk forfatter og dramatiker), og hvem malte det om ikke Christian Krohg? Ikke mange dagene etter (12. mars) skrøt dikteren uhemmet til sin kone Suzannah av bildet (eller kanskje like mye av prisen): ««I den store udstilling har jeg købt et mesterligt billede af Chr. Krogh. Det er egentlig et portræt af Strindberg; men Sigurd kalder det 'Revolutionen', og jeg kalder det 'Det frembrydende vanvid'. Det var forresten Sigurd, som tilskyndede mig til at købe det da jeg kunde få det for en forholdsvis så fabelagtig billig pris som 500 kroner.» Sigurd var som kjent sønnen (1859-1930). Ibsen hengte bildet på veggen i arbeidsværelset. Til dem som forundret seg og spurte, forklarte han at det hjalp ham når han arbeidet å ha «dette gale menneske» til å stirre ned på seg, og på en halvt spøkefull måte at Strindberg «skal hænge der og passe paa, thi han er min Dødsfjende».
Nå kom jeg som vanlig litt utenfor temaet, som altså skulle dreie seg om Krohg og Munch, begge i større eller mindre grad del av bohemkretsen rundt Hans Jæger (som jeg også har skrevet om før, se feks. her). Her er Krohgs egne tanker (skrevet i 1892) om den svært så egosentriske Edvard Munch:
Da Munch ble født, var han så skitt av helbred at de lurte på hvorvidt det kunne nytte å «sette ham på». Det ble imidlertid dog gjort, og han begynte straks å gjennomgå de forskjellige store sykdommer, så der uavlatelig måtte bes for ham i kirken. Han var nesten hver gang fullstendig oppgitt av lægene, men han levet videre, som en hån mot all vitenskap, idet han fortsatte med sykdommene og lå for døden en gang imellom. Han holder seg ennu litt mager.
«Allerede tidlig røpet gutten anlegg». Men han torde ikke straks tilstå at han hadde et så ekstravagant ønske som å bli maler, og han sa derfor at han ville bli arkitekt. Denne plan hadde den fordel at det for ham selv smakte litt av fugl, og på den annenside dog var litt mer fjernet fra det sigøyneraktige. Til sist kunne det dog ikke lenger skjules hvor han ville hen - og efter en del motstand fikk han lov. Men ennu efterat han hadde vidd seg helt og holdent til kunsten og hadde utstilt i flere år, kom bekymrede eldre damer med bedrøvede ansikter hjem og spurte om han skulle bli maler.
Tre rike onkler slo seg sammen for å understøtte ham, og bestilte et bilde til en sum av 25 kroner, som de ville utlodde mellom seg. Men bildet forkastedes da han skulle avlevere det, dels fordi de hadde betenkt seg, dels fordi bildet ikke ansåes riktig ferdig.
Munch hyllet altså allerede dengang den uferdige retning, som han skulle bringe til en så stor fullkommenhet.
På utstillingen i Handelsstanden vakte han stor oppmerksomhet hos kunstnerne ved et bilde av en ung pike som legger i ovnen. Det var friere og lettere og mer gjennomført koloristisk enn selv de øvrige radikale autoriteters, og fremfor alt, det var noe annet.
Senere har han, uten å la seg rokke eller forvirre av den voldsomme forargelse som reiste seg i anledning av hans bilde, vandret på den vei hvor han er vedblitt å vandre alene.
Hans kunstoppfatning har i grunnen alltid vært den samme og tilspisset seg i hat til realismen. Han blir sint når han hører tale om at det eller dette kunstverk er «ærlig», og bruker seg så på det store pulterkammer «Ærligheten», hvor alle bilder om hvem der hverken kan sies noe godt eller ondt, skal puttes hen. Man skal ikke male slik som man ser det, men slik som man så det, sier han - for da ens sinnsstemning aldri vil være akkurat den samme i dag som i går, eller om aftenen som om morgenen, så vil man ikke kunne fastholde det fine sjelsinntrykk, hvis man hver gang maler det slik som man ser det. Derfor nytter det heller ikke, mener han, å holde lenge på med et bilde, man må være uendelig engstelig for i en senere forskjellig sinnsstemning å ødelegge hva man har fått ut av skjært og fint - og derfor foretrekker han å la bildet stå uferdig, hvor der er fare for at noe skal gå tapt. Det er sjelsinntrykket og kun dette han vil fremstille, ikke et bilde han vil ha av den tilfeldige natur.
Har for eksempel skyene, sier han, når man var i en opprørt sinnsstemning, virket som blod, kan det vel ikke nytte å male noen alminnelige riktige skyer. Det gjelder å gå den direkte vei - male skyene som blod.
Han synes det er en lettelse for malerne å vite dett og tenke slik, så vi aldri kan nåes igjen av fotografien. Og han kan ikke forstå hvor man kan være så idiotisk fordringsfull å tro at man kan male noe som tilnærmelsesvis ligner eller gir naturen.
Jeg traff ham en dag da han skulle reise til Berlin.
«De synes naturligvis ikke at noen andre maler godt enn De selv?
«Å nei, oppriktig talt,» sa han, «så synes jeg ikke det. - Å jo forresten, Werenskiold [Erik Theodor, 1855-1938, norsk tegner og maler] tegner jo ganske godt.»
«Hva synes De om Heyerdahl? [Hans Olaf Halvor, 1857-1913, norsk maler]»
Han trakk på skuldrene.
«Wentzel? [Nils Gustav, 1859-1927, norsk maler]»
«Wentzel er en kvistemaler.»
«Hva synes De om meg?»
Han lo: «Man er jo ikke alltid i hjørne til å skjelle ut.»
«Hvor lenge blir De i Berlin?»
«Jeg blir der kanskje hele vinteren.»
«Hvor mange penger har De med da?»
«To hundre kroner.»
«Hm!»
«Si meg Krohg, De har jo vært i Berlin. Bruker man snippkjoler i selskaper der?»
«Ja, det gjør man. Har De ingen med?»
«Nei, jeg har ingen i det hele tatt.»
«Jeg kan ikke tilby Dem min, den ville visst ikke passe.»
«Å nei, jeg kan jo kjøpe meg en.»
«Hm,» jeg tenkte på de 200 kronene. «Ja, hvis De skulle komme i knipe, så skriv til meg, kanskje jeg til den tid kan skaffe Dem noen flere penger.»
«Å nei, det behøves ikke,» sa han og slo på lommeboken.
Jeg trykket hans hånd til avskjed med en sterk fornemmelse at jeg nok snart skulle få se ham igjen.
«Allerede tidlig røpet gutten anlegg». Men han torde ikke straks tilstå at han hadde et så ekstravagant ønske som å bli maler, og han sa derfor at han ville bli arkitekt. Denne plan hadde den fordel at det for ham selv smakte litt av fugl, og på den annenside dog var litt mer fjernet fra det sigøyneraktige. Til sist kunne det dog ikke lenger skjules hvor han ville hen - og efter en del motstand fikk han lov. Men ennu efterat han hadde vidd seg helt og holdent til kunsten og hadde utstilt i flere år, kom bekymrede eldre damer med bedrøvede ansikter hjem og spurte om han skulle bli maler.
Tre rike onkler slo seg sammen for å understøtte ham, og bestilte et bilde til en sum av 25 kroner, som de ville utlodde mellom seg. Men bildet forkastedes da han skulle avlevere det, dels fordi de hadde betenkt seg, dels fordi bildet ikke ansåes riktig ferdig.
Munch hyllet altså allerede dengang den uferdige retning, som han skulle bringe til en så stor fullkommenhet.
På utstillingen i Handelsstanden vakte han stor oppmerksomhet hos kunstnerne ved et bilde av en ung pike som legger i ovnen. Det var friere og lettere og mer gjennomført koloristisk enn selv de øvrige radikale autoriteters, og fremfor alt, det var noe annet.
Senere har han, uten å la seg rokke eller forvirre av den voldsomme forargelse som reiste seg i anledning av hans bilde, vandret på den vei hvor han er vedblitt å vandre alene.
Hans kunstoppfatning har i grunnen alltid vært den samme og tilspisset seg i hat til realismen. Han blir sint når han hører tale om at det eller dette kunstverk er «ærlig», og bruker seg så på det store pulterkammer «Ærligheten», hvor alle bilder om hvem der hverken kan sies noe godt eller ondt, skal puttes hen. Man skal ikke male slik som man ser det, men slik som man så det, sier han - for da ens sinnsstemning aldri vil være akkurat den samme i dag som i går, eller om aftenen som om morgenen, så vil man ikke kunne fastholde det fine sjelsinntrykk, hvis man hver gang maler det slik som man ser det. Derfor nytter det heller ikke, mener han, å holde lenge på med et bilde, man må være uendelig engstelig for i en senere forskjellig sinnsstemning å ødelegge hva man har fått ut av skjært og fint - og derfor foretrekker han å la bildet stå uferdig, hvor der er fare for at noe skal gå tapt. Det er sjelsinntrykket og kun dette han vil fremstille, ikke et bilde han vil ha av den tilfeldige natur.
Har for eksempel skyene, sier han, når man var i en opprørt sinnsstemning, virket som blod, kan det vel ikke nytte å male noen alminnelige riktige skyer. Det gjelder å gå den direkte vei - male skyene som blod.
Han synes det er en lettelse for malerne å vite dett og tenke slik, så vi aldri kan nåes igjen av fotografien. Og han kan ikke forstå hvor man kan være så idiotisk fordringsfull å tro at man kan male noe som tilnærmelsesvis ligner eller gir naturen.
Jeg traff ham en dag da han skulle reise til Berlin.
«De synes naturligvis ikke at noen andre maler godt enn De selv?
«Å nei, oppriktig talt,» sa han, «så synes jeg ikke det. - Å jo forresten, Werenskiold [Erik Theodor, 1855-1938, norsk tegner og maler] tegner jo ganske godt.»
«Hva synes De om Heyerdahl? [Hans Olaf Halvor, 1857-1913, norsk maler]»
Han trakk på skuldrene.
«Wentzel? [Nils Gustav, 1859-1927, norsk maler]»
«Wentzel er en kvistemaler.»
«Hva synes De om meg?»
Han lo: «Man er jo ikke alltid i hjørne til å skjelle ut.»
«Hvor lenge blir De i Berlin?»
«Jeg blir der kanskje hele vinteren.»
«Hvor mange penger har De med da?»
«To hundre kroner.»
«Hm!»
«Si meg Krohg, De har jo vært i Berlin. Bruker man snippkjoler i selskaper der?»
«Ja, det gjør man. Har De ingen med?»
«Nei, jeg har ingen i det hele tatt.»
«Jeg kan ikke tilby Dem min, den ville visst ikke passe.»
«Å nei, jeg kan jo kjøpe meg en.»
«Hm,» jeg tenkte på de 200 kronene. «Ja, hvis De skulle komme i knipe, så skriv til meg, kanskje jeg til den tid kan skaffe Dem noen flere penger.»
«Å nei, det behøves ikke,» sa han og slo på lommeboken.
Jeg trykket hans hånd til avskjed med en sterk fornemmelse at jeg nok snart skulle få se ham igjen.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s- 164-166, Wikipedia, Store norske leksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar