Tove Ditlevsen

Tove Irma Margit Ditlevsen

  Tove Ditlevsen (1917-1976) var en dansk lyriker, skribent og forfatter. Hun vokste opp i arbeiderstrøket Vesterbro i København. Allerede fra hun var 12 år, skrev hun dikt, som hun omhyggelig skjulte. Janteloven hersket, og det sårbare og usikre barn lærte å dekke over sin indre verden med utvendig slagferdighet. I diktningen skapte hun seg et hemmelig rom, hvor hun kunne søke tilflukt og hvor den gledesløse virkelighet ble omskapt til kunst. Ditlevsens barndomsdikt preges av de forbilder som var for hånden, folkeviser og salmevers fra skolen, morens skillingsviser og farens sosialdemokratiske arbeidersanger. Begge foreldrene ble viktige for Toves utvikling til dikter, dessverre mer ved deres neglisjering enn ved deres stimuli.

(Tove Ditlevsen)

  Ditlevsen debuterte i de unges lyriske tidsskrift «Vild Hvede» med diktet «Til mit døde Barn». Tidsskriftet ble redigert av Viggo F. Møller. Året etter, i 1940 ble de to gift. Hun var da 22 år, han 52. Ekteskapet med redaktøren varte to år, så fulgte i relativt rask rekkefølge ytterligere tre ekteskap, det ene verre enn det andre. En av hennes ektemenn var en psykisk forstyrret lege som medvirket til at hun ble narkoman. Tove Ditlevsen var flere ganger innlagt ved mentalsykehus, og prøvde også flere ganger å ta sitt eget liv. Tove fikk tre barn: Helle (1943), Michael (1946) og Peter (1953).

  Tove Ditlevsen var (på tross av, ja for alt jeg vet, nettopp på grunn av sitt turbulente liv) svært produktiv både under og etter krigen, og mottok i samme periode en rekke priser og utmerkelser. Hun døde i mars 1976 av en overdose sovetabletter.

  Jeg har valgt å gjengi det, etter min mening, fantastiske diktet «De evige tre» fra hennes diktsamling «Lille Verden» (1942). Å skape noe slikt i en av alder av 25 år er meg ubegripelig:

De evige tre

Der er to mænd i verden, der
bestandig krydser min vej,
den ene er ham jeg elsker,
den anden elsker mig.

Den ene er i en natlig drøm,
der bor i mit mørke sind,
den anden står ved mit hjertes dør,
jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig et vårligt pust
af lykke der snart fór hen,
den anden gav mig sit hele liv
og fik aldrig en time igjen.

Den ene bruser i blodets sang,
hvor elskov er ren og fri,
den anden er ét med den triste dag,
som drømmene drukner i.

Hver kvinde står mellom disse to,
forelsket, elsket og ren -
én gang hvert hundrede år kan det ske
de smelter sammen til én.

For forrige dikter, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Dansk Kvindebiografisk Leksikon, Tove Ditlevsen: «Pigesind, kvindesind og andre dikt i utvalg» i regi av Den norske Lyrikklubben, 2001 (hentet fra Samlede digte, c/o Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A/S, København), s. 32.