Februar 1978 fikk denne aprilspøk jobb som bud i et meglerfirma i Oslo. Jeg trivdes godt med det, men allerede i august måtte jeg slutte da familien dro til USA (minus eldstebror som fikk bli igjen hjemme, han var tross alt over tjue år på det tidspunkt), nærmere bestemt Bloomington, Indiana. Far skulle forske på nyrestener, og alt, til og med sådanne er større «over there». Vertinnen var en Mrs. Beck som eide (!) sykehuset. Det var ikke det eneste hun eide, i tillegg til hus i sentrum hadde hun også en stor leilighet i et resort rett utenfor. Det lå rett ved en golfbane, og for beboerne i tillegg tilgjengelig et stort svømmebasseng, hvor jeg trivdes best. Jeg må ha hatt ørlite språkøre, for ikke lenge etter at vi ankom undret en gutt mens vi plasket rundt i vannet, hvor jeg kom fra. Etter å ha svart så han på meg, og undret: «Norway, Indiana?» I tillegg til eiendommene i Indiana, hadde Mrs. Beck en leilighet (eller condominium som de kaller det) i Davis, samt én bokstavelig talt i strandkanten på Clearwater Beach, mot Mexico-gulfen på vestkysten av Florida.
I løpet av mitt nær halvårs opphold i statene bodde jeg (etter en krangel med far, vi kom dessverre ikke særlig godt overens) flere måneder i Davis (nær Californias hovedstad Sacramento) hos Mrs. Becks datter Barbara og hennes samboer. Davis er kanskje mest kjent for å ha Californias tredje største universitet, UC Davis, med tusenvis av studenter. Det ble flere utflukter med utgangspunkt både fra Indiana og California, en gang tok Mrs. Beck meg og mor med på en biltur fra Palm Desert (hvor hun hadde nok en leilighet, ikke langt unna det mer kjente Palm Springs) til Sacramento via San Diego og Los Angeles opp langs Stillehavskysten på Highway 1. En artig opplevelse var en slags dyrehage utenfor Palm Springs, hvor jeg fant kengururottene som hoppet rundt omkring særlig festlige, føttene deres var omtrent like lange som kroppene var høye! Jeg forestilte meg en kengurudverg med skostørrelse 48! Mor var ikke fullt så imponert. Og så var jeg en gang på omvisning i Heinz Ketchup-fabrikk i Stockton, California! Før mor og far dro hjem til Norge med lillebror, tok vi også en kjøretur fra Indiana, gjennom en haug med stater ned til Clearwater Beach for en ukes opphold i Mrs. Becks leilighet. Mor badet en gang i sjøen, men sluttet tvert da vi observerte noen haifinner et stenkast fra land. Forsikringer om at de ikke var så farlige for mennesker hjalp ikke nevneverdig. Det innrømmes at både lillebror og jeg oppholdt oss mest på grunt vann etter det.
Så ble jeg igjen hos Barbara og Sam en måneds tid, og fikk også noen dagers opphold alene på hotell i San Francisco, med utflukter til Alcatraz og Redwood Nasjonalpark på nordsiden av Golden Gate Bridge for å nevne noe. Å observere de gamle kabelvognene, den transamerikanske pyramiden og å rusle gjennom Fishermans Wharf eller opp «The Crookedest street in the world» var stort. Vi tre tok også turer til Napa Valley (hvor de helte innpå massevis av vin med meg som lett misunnelig observant) og til Lake Tahoe og Reno i Nevada. Jeg var for ung til å satse på kasinoet, det jeg husker best var et par som ruslet inn i et kapell nede i underetasjen, men først satt de fra seg drinkene utenfor, fem minutter senere var de gift og plukket med seg coktailene på vei ut. Fra Lake Tahoe ble det også en utflukt til gullgraverbyen Virginia City i Nevada. Der var det et cowboyshow som minnet meg litt om TV-serien Kruttrøyk «starring James Arness as Matt Dillon»! På vei hjemover stoppet jeg noen dager i Minneapolis for å besøke en venn av meg fra Stabekk Tennisklubb, han studerte nå på St. Olafs College. Sammen dro vi to til New York mot slutten av 1978 for et døgn eller to, det var iskaldt både i Minnesota og «The big apple», særlig vinden mellom skyskraperne lugget. I New York skilte vi lag, han skulle tilbake til skolen en ukes tid før hjemreisen for jul i Norge. I motsetning til meg var han særs flink på skolen når det virkelig gjaldt, han ble senere «senior partner» i McKinsey i Sveits. Noe hadde jeg vært flink til, og det var å spare opp lommepenger til turen (minus bosted så klart), både gjennom arbeidet som bud og «banemann» på Stabekk Tennisklubb. Det siste bestod stort sett i å børste, vanne og kritte opp klubbens syv grusbaner hver dag.
(Den transamerikanske pyramide)
Hjemme igjen var det ikke noen stilling ledig som bud, men av en eller annen grunn fikk jeg på nyåret prøve meg som assistent på en av megleravdelingene. Overgangen fra bud i firmaets postavdeling var stor, min fortvilelse for alt jeg ikke forstod ditto. Som vanlig taklet jeg motgang dårlig, men heldigvis (eller kanskje det motsatte) var jeg ikke så profesjonell i mine to selvmordsforsøk heller. De var tålmodige med meg i avdelingen, smått om senn forstod jeg litt mer om det de bedrev. Etter tre-fire år ble det i alle fall et 6 måneders opphold i London som «trainee» i et av verdens største meglerfirmaer. Før jeg kom over en leilighet i Kensington ble jeg innlosjert på Oslo-firmaets representasjonsleilighet. Med egen husholderske! Jeg ble småmobbet om dette på London-kontoret, ikke på grunn av damen, men adressen: The Mall, litt lenger bort i gaten ligger det ikke helt ukjente Buckingham Palace. Drømte riktignok om Irish Coffee, men dronning Elizabeth kunne vel i det minste ha ringt og invitert på te?
London-kontoret lå i St. Mary Axe, ikke langt fra Liverpool Street Station. Der som i Norge var det «åpent landskap», men lydnivået atskillig høyere, følte meg nesten som jeg befant meg i en slags apekattenes krigssone ettersom ordrer ble brølt ut og objekter lagt på markedet for salg. Foruten arbeidet, ble jeg introdusert til øl og varm mat til lunsj. Mens jeg i gamlelandet var vant til melk og matpakke, hendte det derfor ikke sjelden at jeg forble småfull resten av dagen. Utrolig nok ble jeg sammen med en av sekretærene på jobben, og jaggu tok vi en to ukers tur til Gambia! Til stor muntrasjon for mine kollegaer, i hvert fall etter at de så noen av bildene jeg hadde tatt av en lettkledd frøken i det hun trådde ut fra en stråhytte nede på stranden. Også i London må jeg ha hatt et visst språkgehør, kallenavnet mitt ble «The Norwegian Cockney», uheldigvis i tillegg til «Hotlegs», som også skulle henge ved meg en del år.
Fotball var jeg ikke særlig opptatt av, men på kontoret i London var det bortimot umulig å melde seg helt ut. Supportere for West Ham, «The Gunners» og Chelsea kranglet så busten føyk om hvem som var best, nei forresten; verst. To av mine kollegaer holdt med Arsenal, så da endte jeg opp på deres side. Mitt beste, eller kanskje mest spesielle er fra en helg jeg tilbrakte hos ham som vel var min mentor, snille Edward. Han ble alltid fleipet med av de andre rundt pulten (som egentlig bestod av seks, syv skrivepulter stablet sammen med en haug telefoner, askebegre og kaffebegre på). Å selge skip for skrap stod ikke helt øverst på rangstigen i 1983. Men mer vennlig, nøyaktig og tålmodig mann skal man lete lenge etter. Tilbake til fotballen: Den helgen jeg fikk være hos ham, konen og to døtre der de bodde drøye 70 kilometer nordøst for London, tok han meg med på en fotballkamp på Highbury. Hvem som spilte mot Arsenal eller hvem som vant aner jeg ikke, men stemningen! Og ølservering! Glemmer aldri hans smil og kommentar om at han hadde holdt tilbake og kun drukket syv halvlitere under kampen (jeg helte nedpå åtte) fordi han skulle være sjåfør! Det var andre tider og en del uskrevne regler da, bilturen tilbake via M1 (som jeg tror motorveien heter) gikk i Formel-1 fart! Søndagen ble jeg med til et av oppholdets mest kulturelle opplevelser; John Constables idylliske fødested i Suffolk. Disse vakre landskapsmaleriene var en ganske stor kontrast til, vel, egentlig nesten alt jeg opplevde i det ganske støyende London. Minus Sue da, det var det hun het. Denne forståelsesfulle sjel som ville bli med på både Afrikatur og noen bar-runder henimot «Silly Season», som engelskmenn ikke helt uten grunn kaller førjulsperioden. Fra Gambia minner jeg et gigantisk sjakkbrett med meterhøye brikker utenfor hotellet, og at jeg forsøkte å sette henne inn i spillets gang, som jeg nok ikke mestret helt selv. «Silly» meg ble mest stående og studere henne mens jeg tenkte på min favorittlåt på den tiden: Ulf Lindells «Jag trivs best i öppna landskap». Sukk hjerte, men ...
For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For aller siste innlegg (om det), klikk her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar