Krohg skrev ikke bare om malere. For Gunnar Karenius (et fantastisk mellomnavn!) Utsond (1864-1950) var nemlig billedhogger. Og dem var det jo også en del av i min «favorittepoke» (fra midten av 1800-tallet og inn i det 20. århundre). Som barn flyttet Utsond med familie til gården Utsond i Kviteseid, og som skikken var tok de navnet sitt derfra.
Allerede som 17-åring reiste han til Kristiania, hvor han studerte tegning. Han studerte også til tannlege, og praktiserte faktisk en kortere periode som det i Larvik og Kviteseid. Men i 1889 vendte han tilbake til kunsten, og ble elev under Stephan Sinding (1846-1922, norsk-dansk billedhugger) i København. Han studerte også i Paris. Utsond skulle vise seg å bli en av de mest kontroversielle billedhuggere i norsk kunsthistorie. Allerede ved hans debututstilling i Kristiania i 1894 med «Gutt som spikker» ble det rabalder. Kunstnerkolleger reagerte nemlig da det ble kjent at han hadde benyttet seg av avstøpninger fra levende modell. Det var en lenge benyttet teknikk i andre land, men her til lands ble fremgangsmåten i aviser omtalt som «Fusk og Humbug».
(Utsond, Gutt som spikker)
Utsond svarte på tiltalen, hjemme i Kviteseid modellerte Utsond sitt første store verk; «Og havet ga tilbake sine døde». Motivet var hentet fra Johannes' åpenbaring 20.13, der de døde kommer opp av havet for å bli dømt for sine gjerninger. Skulpturen, som var fire meter høy og tre meter bred, var en mektig apokalyptisk visjon, der 7 mennesker dukker opp fra havet. Den krones av et par hvor mannen holder kvinnen rundt livet; under dem ser man en kvinne med et barn i favnen, en ung kvinne med åpen munn og en eldre mann til høyre; nederst sees et dødningehode som så vidt stikker opp av vannet. Også dette verk skapte debatt, Utsond ble beskyldt for å ha stjålet ideen fra en engelsk kunstners maleri med samme tittel. Ordlyden i åpenbaringens vers er: «Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger.»
(Utsond, Og havet gav ..., 1897)
Utsond skapte en rekke andre verk, kjent er «Helferd» (eller «Helhesten») som står ved Sjømannskolen i Ekebergskråningen, og monumentet over Johan Sebastian Welhaven (1807-1873, norsk lyriker og litteraturkritiker), plassert på hjørnet av Skovveien og Briskebyveien. Den første fikk han gullmedalje for da den ble vist på verdensutstillingen i Paris i 1900.
Christian Krohg forsvarte Utsond som kunstner. Han skrev også om Utsonds monument over Welhaven og «Helhesten». Men følgende artikkel som han forfattet i 1897 er altså forsvarstalen, både for «Gutten» og motivet fra Johannes åpenbaring:
Utsond? Var det ikke ham? Jo, det var ham som nesten ble drept av kolleger og kunstonkler, fordi han hadde anvendt et middel som ofte anvendes og burde anvendes, han som ble overhøljet med den vanærende beskyldning: fusk. Han lot seg nemlig ikke slå i hjel, og det svar han ga et par år efter ved å modellere en figur i overnaturlig størrelse, hvor avstøpningen i tilfelle måtte være tatt efter en kjempe, viste at det var energi i ham. Han kunne jo også ha gjort en under naturlig størrelse; men det er betegnende for hans kraft og arten av hans tross, at han tok det første.
Der gikk flere år, og man hørte ikke mer til ham. Og så var han og den lille latterlige episoden glemt, inntil nu utstillingen av hans gruppe åpnedes i Karl Johans gate.
Man bestemte seg til å gå og se på det. Men man gjorde det ikke i begynnelsen. Der vanket altfor enstemmig ros i alle avisene. Endog de fast ansatte horoskopstillere i høyrebladene var enige. Man ble mistenksom. Og så er det jo dessuten så vanskelig å komme inn i den porten på den tid av året. Noe annet er det med Wasteson [sannsynligvis Walfrid Wasteson, 1859-1930, norsk kunsthandler, nevø av Christian Walfrid Blomqvist]. Der dreier man av som en bondehest ved kirkeveien.
Men den underlige tittel forfølger en, og så dette med havet. Hvordan kan det fremstilles plastisk? Har han ikke forvillet seg inn på maleriske enemerker?
Allerede mens man legger pengene på bordet der ute i dette lille mørke kott, kaster man et blikk inn i den store korlignende sal, og før man har mottatt billett, vet man at man har noe betydelig for seg. På hvilken som helst store utstilling i enda meget større avstand ville blikket stanse ved det, og man ville dras derhen. Der kommer en kunstnerisk feststemning over en, mens man langsomt nærmer seg. Nedenfra og oppover lar man øyet følge de i samme buelinje stigende døde, nedenfra og oppover, til det stanser ved den halvt svevende manns åpnede øye, det eneste svakt levende i hele gruppen. Den skal være så stygg en sådan linje. Dette er en av de mange innvendinger som enkelte billedhuggere fremfører. Fra nu av er den det ikke. Av andre innvendinger hører man den at man nesten ikke ser noe til havet. Mange hadde naturlig i forveien tenkt seg, da de hørte tittelen, at gruppen var i et langstrakt flatt format, for å kunne gi inntrykk av havets umåtelige utstrekning. Og da de fikk se noe annet enn de hadde tenkt seg, ble de fornærmet. Men ville han på annen måte kunne gi havets utstrekning? Nei, i så fall hadde han virkelig forvillet seg inn på maleriske enheter. I malerkunsten kan man, fordi kunstverket kun skal sees fra en side, og fordi rammens avskjæring innbyr til å følge horisontallinjen i det uendelige utenfor bildet, gi storheten i havstemningen. Men ikke i et påtagelig plastisk arbeid, hvor man i det man går rundt kunstverket, kommer på baksiden av horisonten. Dermed har Utsond nettopp gjort et riktig grep, når han har begrenset havets omfang til en eneste bølge. Derved har han oppnådd å gi stigningen. Ja, meget mer enn det. Nettopp ved den gradvise måte på hvilken de døde løftes opp, idet noen kun ligger like i vannskorpen, mens andre er helt fri med føttene, føler man at det er ikke bare disse som skylles opp, og som gis tilbake, nei, man aner flere like under overflate, som snart vil dukke opp, og under dem igjen flere og atter flere, som har begynt å heves der nede fra det dypeste dyp hvorfra også disse først er kommet. Og nettopp ved gruppens knappe format gir han også tilskuerens fantasi vinger i en annen retning. For når den enkelt bølge gir så mange tilbake, hvor mange tusener heves der da ikke på samme måte høytidelig opp i øst og vest, i nord og syd for dette ene punkt av det vidtutstrakte hav, som i mange tusen år har slukt mennesker, og som ved et maktbud nu skal bli ved med å løse dem ut, inntil den aller siste har hevet seg halvt våknende opp, slik som her den første gjør det.
Allerede valget av emnet er i høy grad originalt og dristig.
Med hensyn til utførelsen har der også vært hørt mange innvendinger. Ja, jeg kan også se enkelte sådanne. I den nydelige gruppe, hvor barnet ennu henger om morens hals, slik som det i dødsangsten klamret seg fast til det eneste faste punkt, er dets arm visstnok aldeles ute av forholdene. Men uttrykket i armens tak er stort og rørende. Flere av de oppstigende hoder er heller ikke riktige i proporsjonene, men det har ikke spor av virkning på det høytidelige som hviler over dem. Med andre ord. Feilene berører ingensteds kunstverkets hjerte, og derfor kan det leve videre tross dem. Overalt på de punkter der likesom har tjent som støtte for hans mål, har kunstneren på den annen side vist seg overlegen. Således er den arm, hvormed den svevende mann holder kvinnen, som ennu død og tung ikke har hørt den røst som kaller dem, aldeles mesterlig.
En fristelse som lå nær, har Utsond unngått. Det er vel første gang man i et bilde fra den ytterste dag ser at kunstneren ikke allerede selv har gitt seg til å holde dom over de døde. På en eller annen måte betegnes ved deres mer eller mindre ideale utseende enten de hører til bukkene eller fårene. Men han har unngått dette skjær og derved oppnådd at stemningen konsentrerer seg utelukkende om det menneskelige.
Man kan betrakte utstillingen av dette Utsonds tredje arbeid som en debut. Det er en debut i den store kunst. Den er ikke «tilfredsstillende». Den forbløffer.
Der er ingen fare for at hans navn eller dette arbeid skal bli glemt, selv om han lar aldri så lang tid hengå før det neste kommer.
Ja, selv om han aldri gjorde noe mer.
Der gikk flere år, og man hørte ikke mer til ham. Og så var han og den lille latterlige episoden glemt, inntil nu utstillingen av hans gruppe åpnedes i Karl Johans gate.
Man bestemte seg til å gå og se på det. Men man gjorde det ikke i begynnelsen. Der vanket altfor enstemmig ros i alle avisene. Endog de fast ansatte horoskopstillere i høyrebladene var enige. Man ble mistenksom. Og så er det jo dessuten så vanskelig å komme inn i den porten på den tid av året. Noe annet er det med Wasteson [sannsynligvis Walfrid Wasteson, 1859-1930, norsk kunsthandler, nevø av Christian Walfrid Blomqvist]. Der dreier man av som en bondehest ved kirkeveien.
Men den underlige tittel forfølger en, og så dette med havet. Hvordan kan det fremstilles plastisk? Har han ikke forvillet seg inn på maleriske enemerker?
Allerede mens man legger pengene på bordet der ute i dette lille mørke kott, kaster man et blikk inn i den store korlignende sal, og før man har mottatt billett, vet man at man har noe betydelig for seg. På hvilken som helst store utstilling i enda meget større avstand ville blikket stanse ved det, og man ville dras derhen. Der kommer en kunstnerisk feststemning over en, mens man langsomt nærmer seg. Nedenfra og oppover lar man øyet følge de i samme buelinje stigende døde, nedenfra og oppover, til det stanser ved den halvt svevende manns åpnede øye, det eneste svakt levende i hele gruppen. Den skal være så stygg en sådan linje. Dette er en av de mange innvendinger som enkelte billedhuggere fremfører. Fra nu av er den det ikke. Av andre innvendinger hører man den at man nesten ikke ser noe til havet. Mange hadde naturlig i forveien tenkt seg, da de hørte tittelen, at gruppen var i et langstrakt flatt format, for å kunne gi inntrykk av havets umåtelige utstrekning. Og da de fikk se noe annet enn de hadde tenkt seg, ble de fornærmet. Men ville han på annen måte kunne gi havets utstrekning? Nei, i så fall hadde han virkelig forvillet seg inn på maleriske enheter. I malerkunsten kan man, fordi kunstverket kun skal sees fra en side, og fordi rammens avskjæring innbyr til å følge horisontallinjen i det uendelige utenfor bildet, gi storheten i havstemningen. Men ikke i et påtagelig plastisk arbeid, hvor man i det man går rundt kunstverket, kommer på baksiden av horisonten. Dermed har Utsond nettopp gjort et riktig grep, når han har begrenset havets omfang til en eneste bølge. Derved har han oppnådd å gi stigningen. Ja, meget mer enn det. Nettopp ved den gradvise måte på hvilken de døde løftes opp, idet noen kun ligger like i vannskorpen, mens andre er helt fri med føttene, føler man at det er ikke bare disse som skylles opp, og som gis tilbake, nei, man aner flere like under overflate, som snart vil dukke opp, og under dem igjen flere og atter flere, som har begynt å heves der nede fra det dypeste dyp hvorfra også disse først er kommet. Og nettopp ved gruppens knappe format gir han også tilskuerens fantasi vinger i en annen retning. For når den enkelt bølge gir så mange tilbake, hvor mange tusener heves der da ikke på samme måte høytidelig opp i øst og vest, i nord og syd for dette ene punkt av det vidtutstrakte hav, som i mange tusen år har slukt mennesker, og som ved et maktbud nu skal bli ved med å løse dem ut, inntil den aller siste har hevet seg halvt våknende opp, slik som her den første gjør det.
Allerede valget av emnet er i høy grad originalt og dristig.
Med hensyn til utførelsen har der også vært hørt mange innvendinger. Ja, jeg kan også se enkelte sådanne. I den nydelige gruppe, hvor barnet ennu henger om morens hals, slik som det i dødsangsten klamret seg fast til det eneste faste punkt, er dets arm visstnok aldeles ute av forholdene. Men uttrykket i armens tak er stort og rørende. Flere av de oppstigende hoder er heller ikke riktige i proporsjonene, men det har ikke spor av virkning på det høytidelige som hviler over dem. Med andre ord. Feilene berører ingensteds kunstverkets hjerte, og derfor kan det leve videre tross dem. Overalt på de punkter der likesom har tjent som støtte for hans mål, har kunstneren på den annen side vist seg overlegen. Således er den arm, hvormed den svevende mann holder kvinnen, som ennu død og tung ikke har hørt den røst som kaller dem, aldeles mesterlig.
En fristelse som lå nær, har Utsond unngått. Det er vel første gang man i et bilde fra den ytterste dag ser at kunstneren ikke allerede selv har gitt seg til å holde dom over de døde. På en eller annen måte betegnes ved deres mer eller mindre ideale utseende enten de hører til bukkene eller fårene. Men han har unngått dette skjær og derved oppnådd at stemningen konsentrerer seg utelukkende om det menneskelige.
Man kan betrakte utstillingen av dette Utsonds tredje arbeid som en debut. Det er en debut i den store kunst. Den er ikke «tilfredsstillende». Den forbløffer.
Der er ingen fare for at hans navn eller dette arbeid skal bli glemt, selv om han lar aldri så lang tid hengå før det neste kommer.
Ja, selv om han aldri gjorde noe mer.
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 182-184, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar