Karl Kristian Uchermann (1855-1940) var en norsk maler, tegner og illustratør. Han var svært allsidig, og i tillegg til malerkunsten tok han oppdrag som arkitekt ved oppføring av kirker. Han var også oppfinner og fant opp en frankeringsmaskin.
(Uchermann, Hvalp og spurv)
Malerens allsidighet kommer tydelig frem av følgende som Krohg forfattet om ham i 1891:
Jeg sto utenfor hans dør og banket på. Innenfor var det et svare leven av bikkjer og hamring og dunking. Det var ingen som hørte meg, og jeg lukket da selv opp; men i det samme fór tre bikkjer i benene på meg, så jeg så vidt fikk reddet meg og smelte døren igjen. Jeg hørte Uchermann i sin sognedialekt berolige dem, og derpå kom han hen og lukket smilende døren opp. Han hadde et håndverkerskjødeskinn knyttet om livet og hengt om halsen, et par gamle fillete bukser på, og forresten var han i skjorteermer.
«God dag! De får virkelig unnskylde; men mine modeller er ikke ganske som andre.»
«Nei, jeg skjønner det,» sa jeg og trådte forsiktig inn. Det så ut som et snekkerverksted der inne, og midt på gulvet sto en halvferdig toæring med enkelte av sideplankene ennu unaglede, alskens verktøy rundt omkring, en høvelbenk, og rett opp mot den borteste veggen en stabel planker. Vinduet fullt av nudder og spiker og skruer. På ovnen kokte lim og ferniss. For øvrig gikk man til knes i høvelflis.
«Er De blitt båtbygger?» spurte jeg.
«Ja, jeg skulle ha en jolle til kutter'n min.»
«Har De kutter [skrog med utoverhengende hekk] også?»
«Ja visst. Det er den beste seilskute i hele fjorden, for den er bygd efter dette prinsipp» - han tegnet opp et slags grunnriss av et skrog ved hjelp av to krumme linjer og så triumferende på meg.
Jeg nikket forstående, skjønt jeg ikke var riktig med.
«Har De bygd kutteren selv?»
«Ja, naturligvis.»
«Her?» - jeg så meg om.
«Nei.»
Jeg så meg litt mer om. Langs langveggen løp en utskåret, høyrygget løybenk i gammelnordisk stil med fullt av antikviteter på hyllefjelene. Midt på var den avbrutt av et praktfullt høysete, som svulmet med ulveskinn. Hele løybenken var også dekket med ulveskinn.
«Den var utmerket,» sa jeg og pekte på løybenken; «De har da vel ikke selv laget den også?»
«Jo,» sa han, «alt som De ser her, har jeg gjort selv: stolene, buffeten og sengen. Det eneste jeg ikke har gjort selv, er det som er av glass.»
Jeg fortalte at jeg var kommet som mellommann for å bestille eller kjøpe et bilde av ham.
«Når skal det være ferdig?» sa han.
«Det er visst best De tar av lageret,» sa jeg, «for det skulle leveres straks.»
«Jeg har ikke et eneste på lager,» sa han og smilte; «men om åtte dager skal jeg få det ferdig. Riktignok skal jeg male disse tre bikkjene i denne uken, grosserer Hansen skal ha et til sølvbryllupet, et skal være ferdig til lotteriet neste lørdag, og så er der noen tegninger til Nordahl Rolfsen [1848-1923, norsk forfatter og pedagog] og Folkebladet, og så var det denne båten, som skulle på vannet i denne uken. På neste fredag drar jeg på sommerreise ned igjennom fjorden, maler, fisker og bader langs hele kysten. Kom igjen torsdag De, så skal bildet være ferdig.»
Det gjorde jeg, og ferdig var det, og ved siden av sto to andre bilder også ferdige. Båten var borte, sannsynligvis på vannet, og snekkerduften også - - - .
«God dag! De får virkelig unnskylde; men mine modeller er ikke ganske som andre.»
«Nei, jeg skjønner det,» sa jeg og trådte forsiktig inn. Det så ut som et snekkerverksted der inne, og midt på gulvet sto en halvferdig toæring med enkelte av sideplankene ennu unaglede, alskens verktøy rundt omkring, en høvelbenk, og rett opp mot den borteste veggen en stabel planker. Vinduet fullt av nudder og spiker og skruer. På ovnen kokte lim og ferniss. For øvrig gikk man til knes i høvelflis.
«Er De blitt båtbygger?» spurte jeg.
«Ja, jeg skulle ha en jolle til kutter'n min.»
«Har De kutter [skrog med utoverhengende hekk] også?»
«Ja visst. Det er den beste seilskute i hele fjorden, for den er bygd efter dette prinsipp» - han tegnet opp et slags grunnriss av et skrog ved hjelp av to krumme linjer og så triumferende på meg.
Jeg nikket forstående, skjønt jeg ikke var riktig med.
«Har De bygd kutteren selv?»
«Ja, naturligvis.»
«Her?» - jeg så meg om.
«Nei.»
Jeg så meg litt mer om. Langs langveggen løp en utskåret, høyrygget løybenk i gammelnordisk stil med fullt av antikviteter på hyllefjelene. Midt på var den avbrutt av et praktfullt høysete, som svulmet med ulveskinn. Hele løybenken var også dekket med ulveskinn.
«Den var utmerket,» sa jeg og pekte på løybenken; «De har da vel ikke selv laget den også?»
«Jo,» sa han, «alt som De ser her, har jeg gjort selv: stolene, buffeten og sengen. Det eneste jeg ikke har gjort selv, er det som er av glass.»
Jeg fortalte at jeg var kommet som mellommann for å bestille eller kjøpe et bilde av ham.
«Når skal det være ferdig?» sa han.
«Det er visst best De tar av lageret,» sa jeg, «for det skulle leveres straks.»
«Jeg har ikke et eneste på lager,» sa han og smilte; «men om åtte dager skal jeg få det ferdig. Riktignok skal jeg male disse tre bikkjene i denne uken, grosserer Hansen skal ha et til sølvbryllupet, et skal være ferdig til lotteriet neste lørdag, og så er der noen tegninger til Nordahl Rolfsen [1848-1923, norsk forfatter og pedagog] og Folkebladet, og så var det denne båten, som skulle på vannet i denne uken. På neste fredag drar jeg på sommerreise ned igjennom fjorden, maler, fisker og bader langs hele kysten. Kom igjen torsdag De, så skal bildet være ferdig.»
Det gjorde jeg, og ferdig var det, og ved siden av sto to andre bilder også ferdige. Båten var borte, sannsynligvis på vannet, og snekkerduften også - - - .
(Uchermann, Fienden kommer, 1895)
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 147-148, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar