Sven Elvestad - slutten og begynnelsen

Sven Elvestad - slutten og begynnelsen

Jeg ble litt nysgjerrig på denne langstrakte drukkenbolten Sven Elvestad (1884-1934), som jeg skrev om i mitt forrige innlegg. Han som visstnok var så nærsynt at han brukte minus 20-22 i brilleglassene sine. Nærmere hvit stokk kommer man vel ikke? Men produktiv var han under sitt 50 år korte liv, 98 romaner ble det! Det bør tillegges, at tidlig på 1900-tallet var ikke detektivromaner å betrakte som stuerene. Selv om alle leste det, men ingen ville være ved det.

(Sven Elvestad - byste i Halden)

Min nysgjerrighet fikk meg til å lese Odd Magnar Syversens «så gikk det sånn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad». Syversen gikk bort på slutten av 2000, bare 54 år gammel. Han skriver i sitt forord til biografien: «Hvorfor skrive en bok om Sven Elvestad? Han har vært død i femti år og er glemt av de fleste. Hvorfor? Jeg ønsket å reise ham et minnesmerke. Jeg ønsket å takke ham for det han har gitt meg. Som ham har jeg følt meg ensom blant menneskene, jeg har sett ut mot nattemørket, og under nattehimmelen har jeg hatt denne underlige følelse av å være alene, en fortvilt følelse av ensomhet. Så har jeg tydd til hans skrifter - Svens visdomsord og humor har vært min støtte, min trøst. Så derfor.» Det er noe melankolsk over det Syversen skriver, nærmest en som moderne Obstfelder.

I 1934 fikk Elvestad beskjed fra sin lege at han ikke hadde lang tid igjen å leve, grunnet skader fra sitt langvarige alkoholmisbruk. Elvestad planla så å gjøre en pilegrimsreise til Jesu grav. Den 18. desember samme år befant han seg på Høyers hotell i Skien. Det var dagen før han skulle legge ut på en ferd med båt til «Det hellige land», Palestina. Elvestad hadde store smerter, og han var tørst. Han ba værelsespiken om en flaske portvin. Det fikk han, men to timer senere fant piken ham død i en stol.

Syversen skriver (dersom intet annet anført er også sitater i det følgende fra hans biografi): «Robert Fangen [1895-1946, norsk forfatter, journalist og kritiker] sa en gang om Sven Elvestad at han måtte være det besynderligste talent som noensinne var oppstått i norsk litteratur:
 - Han ligner absolutt ingen annen. Han har det mest ubetingede særpreg av alle sine samtidige. Han har den dypeste ensomhet. Man kan si at denne ensomhet er det avgjørende i hans utrustning.»

Videre: «Ingen er noensinne kommet inn i norsk litteratur så ensom, så miljøløs som Sven Elvestad. Det var som om han kom ingensteds fra, bare medbringende seg selv, sin ensomhet, og angsten. Som ganske ung kom han fra Halden, som dengang het Fredrikshald, til Kristiania. Han kom alene og reisen var en flukt, han var alene, ensom, redd.»

Sven (som ble døpt Kristoffer Elvestad Svensen) fikk sin første jobb som fjortenåring i 1898, to år etter at faren, styrmann Karl Edvin Svensen omkom på sjøen. Han hadde tre søsken, de yngre søstre Ingeborg og Sigrid, samt den litt eldre broren Alf. Som liten tilbrakte han mye tid hos mormoren, som leste fortellinger for ham. Men tilværelsen ble vanskeligere da faren gikk bort, og Kristoffer fikk jobb som «volontør» hos Carl Nielsen som drev en agentur- og inkassoforretning. Arbeidet bestod i å skrive ut fakturaer og bringe ut varer om noe hastet. Etter en tid hos Nielsen, skriver Syversen om hvordan ungdommen henfalt til å drikke, og at han begikk underslag for å dekke sitt stadig mer utsvevende liv. Iht biografisk leksikon er underslaget imidlertid tilbakevist av Bernt Rougthvedt (født 1956, norsk forfatter og forsker) i biografien «Riverton : Sven Elvestad og hans samtid» (Cappelen, 2007). Uansett ble utfallet at han høsten 1900 forlot hjembyen og flyttet til Kristiania. Fra han gikk av toget i hovedstaden brukte han navnet Sven Elvestad. Han var fast bestemt på å «bli til noe. Dikter.»

Men først fikk han jobb hos fruktimportør Matthiessen (Christian Marius Emil Matthiessen, 1850-1918, norsk gründer, seilskuteskipper og forretningsmann). Etter hvert fungerte han i tillegg som Fredriksstens Kristiania-korrespondent, men bidro også med innlegg i hovedstad-avisene Forposten og Kristiania Dagsavis. Elvestad ble ganske raskt lei av å jobbe på lageret til Matthiessen: «Oppsigelsen kom brått og uventet. Et parti var ankommet til lager, Matthiessen hadde funnet å ville satse på denne frukten. De første bananer var ankommet, det var den spede begynnelse til et foretak som etter hvert skulle bringe Matthiessens navn ut over landet og inn i alle hjem. Ennå var han ikke Banan- Matthiessen, men han var Matthiessen og hadde tatt inn et parti bananer, og det var Svens oppgave å pakke bananene ut av store kasser og legge dem over i mindre.
  Under dette ble Sven var at noe kilte ham i nakken.  Han beveget armen bakover og opp for å klø seg, fikk tak i noe der bak, tok dette noe ned - og ble stående stiv av skrekk. På hånden hans satt en edderkopp, en enorm, hårete edderkopp, han hadde alltid vært redd edderkopper selv i lite format og så dette! Et monster!
  Så skrek han. Skrek så det gjallet i lageret, hans skrik kunne høres flere kvartaler borte. Ristet armen i panikk, edderkoppen falt ned på gulvet i samme øyeblikk som firmaets andre ansatte samt sjefen selv kom løpende for å se hva som var på ferde.
  Gjesten fra Syd-Amerika, blindpassasjeren fra banankassen, ble effektivt henrettet. Men unge Sven hadde fått sjokk. Han ble hjulpet ut i bakgården, hvor han lenge satt, skjelvende.
 - Et dyr som det der, sa han da han hadde fått summet seg,
 - et dyr som det der, - og han så på Matthiessen,
 - er livsfarlig. Jeg kunne blitt drept! Jeg har lest om dem, de biter, de dreper mennesker! Jeg sier Dem, jeg kommer aldri mer til å røre en banan, jeg setter ikke mine ben på Deres lager dersom De akter å handle med denne frukt!» Det var hans siste arbeidsdag der.

Kilde: Odd Magnar Syversen: «så gikk det sånn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad» (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia. Norsk biografisk leksikon

For forrige innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For neste innlegg, klikk her.