Slåball med skipsrederfrue

  Foreløpig er intet paradis i sikte, men i Rytterfaret står Lars-Erik klar for en ny runde ballspill. Han smiler:

  - Så fin farge du har fått rundt øynene!
  Jeg har lyst til å svare, men vet at fjeset ser ut som en regnbue etter møtet med Trudes knyttneve forlenget av en tennisball.
  - Kanskje vi heller skal spille slåball i dag? foreslår jeg.
  - God idé, mindre sjanse for at du blir truffet i trynet!

    En liten stund går, samme «gamle» gjengen arriverer. Trude bor skrått over gaten for «banen», i en enebolig med foreldre og to eldre søsken. Tenåringsøsteren ser vi sjelden eller aldri noe til, mens den bare litt eldre broren Eirik nedverdiger seg av og til å bli med på en liten dose dødball. Aldri slåball. Han er nemlig tregere enn Trude, en bowlingkjegle på ben når skroget endelig setter seg i bevegelse. Åpner han kjeften er han utrolig nok enda mer håpløs å ha med å gjøre. Har fått det for seg at han «er noe». Det er mulig han i en alder av 12 har funnet ut at han er skipsredersønn, noe som stemmer. Men han behøver vel ikke være så høy på pæra! En generasjon senere skal Eirik faktisk overta skuta, eller rederiet. Fremdeles med elevert pæretre og i tillegg allvitende siviløkonom. Deretter går det ikke mange år før familien blir «Skipper Skuteløs», men til hans forsvar skal sies; det kan ikke bebreides ham. En utro, men dessverre betrodd tjener, siviløkonom og advokat, dukker nemlig opp, han viser seg å ha sans for valutaspekulasjoner i rederiets navn, og på dets regning med prokura i hånd. Man skal ikke foreta så altfor mange tusen transaksjoner (noe man lett kan gjøre i løpet av et år dersom man går inn for det) mellom US$ og ¥en, før noe går galt. Stapper man så sluttsedlene i skrivebordskuffen uten å opplyse regnskapsfører eller andre i ledelsen om det, kan det til og med gå forferdelig skeis. Det er flere måter å senke et rederi på. Men det er en evighet frem i tid fra der vi befinner oss: I slåballens Mekka, det Herrens år 1972.

(Her har også noe gått galt)

  Slåball, eller stikkball som det også kalles, er noe i nærheten av dødball. Men mindre jobb med krittet. Vi streker opp én tvers over veien, en annen strek i passende avstand et stykke lenger bort. Det er det hele. Etter at spillere er fordelt, kastes kron og mynt om hvilket lag som starter «inne» og «ute». I motsetning til dødball er det ingen frisoner mellom krittstrekene. Den som slår, har tre forsøk på å sette av gårde som en hare mot den borteste streken. Blir den nådd er man i live og har til og med sanket ett poeng for laget sitt. Utelagets oppgave er å hindre at han eller hun gjør det, ved å ta imot eller på annen måte få tak i ballen og så kyle ballen i kroppen på «haren» før målet er nådd. Da er vedkommende ute, akkurat som man er dersom man ikke treffer ballen godt nok til å ville løpe på noen av de tre forsøkene.

  Spillet starter. Lars-Erik og jeg har varmet opp med balltrær og ball en stund før noen av de andre ankom. Siden vi omtrent med bind for øynene kan treffe en våryr strandloppe på 20 meter avstand, er det ingen sak å torpedere eksempelvis en travende Trude. Stakkars henne! Igjen er den uskrevne loven at man ikke skal sikte mot hodet, men vi kaster ganske hardt, og noen blåmerker er i emning.

  Plutselig går et vindu i annen etasje på kåken til Rederen opp. Fruen er hjemme og har tydeligvis tatt permanent, ser ut som frisøren har spadd kålruletter eller røkt middagspølse inn i håret hennes.
  - Dere skal ikke kaste så hardt på Trude!
  Det er fristende å si noe om regningen for nye briller. Men ikke har jeg betalt selv, heller ikke er jeg flink til å si noe før det har gått et par, tre uker, først da er spydigheten drøvtygd og verpeklar som et skilpadde-egg i strandkanten. Det blir vanligvis litt for sent.
  - Kan-kan-kan'ke du heller bli med sjæl? Så skal vi se hvordan det gå-gå-går! kakler Terje teatralsk opp til henne.
  Rederfruen lager en lyd, til forveksling lik et vrinsk. Jeg rekker akkurat å tenke at det må være hun som har døpt gaten Rytterveien, så går vinduet igjen med et klask. Vi ser fruen skjære en grimase, det er muligens på grunn av Terje, eller fordi en av kålrulettene kommer i klem i vinduet. Men alt foregår så raskt, tross ikke alt man kan eller vil få med seg.

  Terje er en tynn flis på alder med oss andre, alltid med lang, lys lugg ned i pannen. På tross av dårlig sikt fra gluggene er han en av de flinkeste blant oss til slåball og annet, han er fra vårt ståsted også imponerende frekk i kjeften. Og så bor han i eneboligen ved siden av «Rederfrue-fin-på-det». Terjes far er alt annet enn fin på noe som helst, han har ikke pusset opp hverken hus eller garasje siden de ble reist et tiår før vi andre flyttet inn i nabolaget. Han røyker mengder med svære sigarer, dermed unødvendig å fyre i peisen, det siver i alle fall nok røyk ut av vinduer og skorstein sommer som vinter. Murer-pils av merket Frydenlund går ned på høykant hver eneste dag etter jobb. Like lenge som han super, ser han på TV: Lengdeløp på skøyter, bandy, ishockey, langrenn og hopp om vinteren (alle lengder, rundetider og annet behørig notert), fri-idrett i lysere årstider. Det er ikke over med det: Under direktesendt engelsk fotball sitter han som limt foran skjermen hver lørdag så lenge de sesongene varer, medfølgende tippekuponger og tips fra engelske ekspertkommentatorer som aldri får mer enn fire av tolv rette, vanligvis bare to. Terjes far er alltid entusiastisk som fanden selv før kampstart, konen får skylden for alle tap. Utrolig hva han tar seg tid til, men garasjeporten nede ved veien er det ikke, den og tilhørende lampekuppel har fått ganske hard medfart fra treningsøkter med både liten og stor ball. Konen tituleres alltid «kjerring» (et ord de fleste av oss bare kjenner fra musikktimen under «Kjerringa med staven»), hun sukker over grytene på kjøkkenet. Sukkene kommer hver halvtime når ordren lyder om å bringe ham en ny «murer» fra kjøleskapet. Selv har han ikke tid, kan ikke risikere er at 16de rundetid i nest siste par på 10,000-meteren går tapt for historien. Mye senere i livet skal jeg fundere litt på om Terjes far hadde større innflytelse på meg enn min egen. Og hvordan gikk det egentlig med Terje? Han hadde det nok ikke alltid så lett.

  Spillet dabber av, enkelte familier har «middagsbjelle» som det kimes i. Vi går hver til vårt, Trampe vifter fornøyd med ørene i det jeg passerer. Kanskje det er i morgen jeg havner i paradis? Eller bærer det lukt til helvete?

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her, for neste, klikk her.