Krohg foretok en mengde intervjuer i 1895. Også av Edvard Hagerup Grieg (1843-1907), den til dags dato mest kjente komponisten fra vårt lille land. Stakkars Grieg, han rev seg nok i håret da det gikk opp for ham hvor vanskelig det skulle bli å komponere musikk til Ibsens «Peer Gynt». Noe han sa ja til, etter at Ibsen fra Dresden den 23. januar 1874 spurte: «Sagen er følgende. Peer Gynt, - hvoraf nu et tredje oplag snart skal udkomme, - agter jeg at indrette til opførelse på scenen. Vil De komponere den dertil fornødne musik?» Vanskelig, men resultatet ble som kjent fantastisk - og musikken var nok svært medvirkende til suksessen da stykket hadde verdenspremiere på Christiania Theater 24. februar 1876 (nesten ti år etter utgivelsen i bokform 14. november 1867).
Sukk. Forstår ikke hvorfor jeg alltid sporer helt av og inn på Ibsen-sporet. Her er Krohgs lille intervju med Grieg:
Jeg hadde trengt meg helt frem til orkesteret og tegnet Grieg på dirigentplassen, idet han strakte begge armene ut og plutselig dempet den tonestorm som han selv hadde fremkalt.
Jeg var oppe og viste Grieg tegningen i hans værelse i Grand Hotel.
- Ja, det kan nu være godt nok, men jeg liker ikke så sterke bevegelser uten i nødsfall, sa han. Når jeg for eksempel dirigerer i Tyskland, behøver jeg bare å gjøre således, når der skal være piano - og han la den venstre hånd horisontalt inn mot brystet. Det er det «européiske piano».
- Det européiske tar seg unektelig bedre ut enn det norske.
- Begrensningen er nu engang noe av det enhver kunstner streber henimot. Og skjønt det jo naturligvis på en måte er en bagatell, så er du nu ikke riktig karakteristisk for meg på mitt nuværende standpunkt å fekte så voldsomt med armene. Min utvikling har alltid gått i retning av å ta fra i allting, å klippe vekk overflødigheter, ikke å legge til og dynge opp. Jeg økonomiserer.
- Men da ville jeg svært gjerne forandre tegningen, hvis De ville være så snill å stå litt for meg.
- Gjerne det, men vi har jo ingen notestol, og da blir det vanskelig riktig.
Jeg skjøv en fløyelslenestol hen til ham.
- Den er for lav.
Jeg satte en lenestol til oppå den annen.
- Nu blir den for høy.
Jeg grep en håndkoffert, som sto der og la den på stolen.
- Forslår ikke.
Jeg grep en til. Den var tung, så jeg hadde vondt for å løfte den.
Han lo.
- Det er hele den norske litteratur i den.
Jeg satte den ovenpå den andre.
- Nu går det an.
- Jeg rakte ham en penn til taktstokk.
Han gjorde noen slag i luften, la så hodet likesom lyttende tilbake og påbød:
- Piano!
- Mon hvorledes det nu går, sa jeg, med det nye ministerium? Blir det mest Høyre eller Venstre?
- Å jeg er så lei av disse ordene. Høyre og Venstre. Jeg synes de lukter. Mon de ikke skulle bli avskaffet? Mon ikke det skulle bli resultatet av svenskenes opptreden? Da hadde vi dem jo meget å takke for allikevel. Jeg tror vi trenger et kursus i fedrelandskjærlighet. Vet De hva - jeg synes Nordahl Rolfsen [se her] har fått lurt inn en hel del fedrelandskjærlighet i leseboken sin.
- Ja, han har visst det. Vil De være så snill å holde venstre hånd litt mer européisk, forresten er De en briljant modell.
- Det sa Werenskiold og Eilif Peterssen også.
Han sto urørlig og kommanderte det orkester som kun representertes av meg.
- De holder altså, sa jeg, på kunstens begrensning. Tror De også, at enhver kunstart har nok i seg selv og ikke bør trenge inn på andres område?
- Ja. Men jeg tror der finnes en kunst der likesom kan sammensmelte forskjellige former og uttrykksmåter og oppta dem i seg. Jeg tenker på Wagner [Wilhelm Richard Wagner, 1813-1888, tysk komponist, dirigent, musikkteoretiker og skribent].
- Var ikke musikken for ham det absolutt vesentlige?
- Jeg vet ikke. Man har skjelettet til en opera av ham i hans efterlatte skrifter. Det er om Vølund, Wieland der Schmied. Der finnes blott utkast til handlingen. Noe utkast til musikken finnes ikke. Det er allerede, som det er, et storartet dikterverk. Denne kunstner Vølund, som sitter og må arbeide for den svinepelsen av en konge og så til sist i sin ytterste nød får ferdig vingene som hever ham over hele elendigheten opp i høyden, hvor han da treffer Svanhild, et slags valkyrie. Det er den tanke, at det største kunstverk blir skapt «in der höchsten Not».
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 259-260, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar