Sven Elvestad skriver og går på fylla!

Sven Elvestad skriver og går på fylla!

Så konsentrerte Sven seg om det han kunne, han skrev innlegg i avisene Fredrikssten og Kristiania Dagsavis, om teaterforestillinger og etter hvert også detektivromaner i føljetonger. Bedre betalt ble han også, men én ting slapp aldri taket i ham: Angsten. Skjønt, da Sven Elvestad skrev romaner, da slapp nok angsten taket en stakket stund.

Våren 1902 skrev han en artikkel om det såkalte Skjeberg-mysteriet (fiskeren Julius Olsen Bjerknæs hadde forsvunnet, og det gikk rykter om mord). Artikkelen var basert på hans egne observasjoner i nærheten av Bjerknæs' bolig, og Elvestad pekte da helt korrekt ut fiskeren og den landskjente skytteren Severin Melleby (1850-1922) som den skyldige. Han hadde et forhold til Bjerknæs' kone, og hadde da også vært i søkelyset siden Bjerknæs forsvant. Melleby hadde skutt ham og senket liket i fjorden. Drapsmannen tilstod (han fikk livsvarig dom, men slapp ut etter tolv år grunnet mønsterverdig opptreden), og liket ble funnet. Og Elvestads artikkel gjorde ham landskjent. Samme år ga Elvestad ut sin debutbok, den anonymt utgitte «Skjebergmysteriet», bygd på den samme kriminalsaken.

Ikke så lenge etter fikk Elvestad jobb som journalist i Ørebladet, hvor han var frem til 1907. Etter hvert ble Elvestad betraktet som en av Kristianias «mer fremtredende journalister. Han ble ønsket velkommen overalt, og kveldene ble oftere og oftere tilbrakt på Blom eller Grand. Hans fjes var snart kjent av de fleste. Han kom liksom ut fra intet og gled inn i en krets av mennesker, hvis indre kjerne etter hvert ble hans venner.
  Kjernen bestod av Nils Kjær [1870-1924], forfatter og medarbeider i Verdens Gang (senere Tidens Tegn) og Aftenposten, hans hustru Margrethe [1872-1956]; kalt Maggen. Sigurd Bødtker [1866-1928], teaterkritiker, av vennene benevnt Sivert. Hjalmar Christensen [1869-1925], avismann, dr. philos. og forfatter. Thomas Krag [1868-1913], forfatter av merkelige bøker og bærer av merkelige vester. Bjarne Eide [1869-1929], lege, forfatter og medarbeider i Aftenposten - når han en sjelden gang var hjemme; han oppholdt seg mye i Frankrike. Wilhelm Henie [1872-1937], sykkelrytter og grossist, senere mest kjent som far til Sonja. Hans Brecke Blehr [1875-1945], skipsmegler med mange penger og gift med Agnes Mowinckel [1875-1963, norsk skuespiller og instruktør] (de ble riktignok skilt, men var venner for det). Olaf Bull [1883-1933], dengang en fattig journalist, senere en fattig dikter. Rudolf Rasmussen [1866-1946], impresario, skuespilleren David Knudsen [1875-1952], Carl Nærup [1864-1931], kritiker og forfatter. Og ikke minst: Knut Hamsun [1859-1952]. Noe senere kom Helge [1889-1962] og Eli Krog [1891-1970] og Herman Wildenvey [1885-1959] inn i kretsen. Disse ble Svens venner. Og med venner menes ikke her drikkebrødre eller kamerater, men venner, venn er et ord som har tapt sin betydning i senere deler av århundret.» Med så mange venner, hvordan kunne Sven Elvestad være så ensom? undret jeg etter å ha lest dette. Men det er nok flere former for ensomhet.

Første gang Sven traff megleren Hans Blehr gikk de på fylla. «Det ble en mildt sagt fuktig aften som startet på Grand og endte i Blehrs villa. Fruen, Agnes Mowinckel [1875-1963, norsk skuespiller og instruktør] var bortreist.
  Hun kom hjem tidlig neste dags formiddag og fant sitt hus i uorden ... På en sofa i stuen var journalisten Elvestad i ferd med å komme til seg selv. Han hadde sluknet der og ante nå ikke hvor han var.
  Fruen i huset fikk til sin overraskelse se en ung, lang og tynn mann reise seg fra sofaen. Han bukket:
  - Sven Elvestad.
 - Agnes Mowinckel, gleder meg ...
  Den i dobbelt forstand store skuespillerinne visste ikke helt hva hun skulle si, her kom hun hjem etter en tur til Bergen og fant en fremmed ung mann i sin stue.
 - Kanskje jeg kan få by Dem på frokost?
 - Nei takk ...
 - Kaffe da? Eller en kopp te?
 - Nei takk ...
 - En øl kanskje? Spurte så fruen, lett sarkastisk.
 - Nei takk ...
 - Jamen, ... noe vil De vel ha?
 - Jo, vel, jo, altså ...
 - Ja?
 - Tror De at jeg kunne få to øl?
  Agnes Mowinckel brast i latter. Den unge mann fikk sine to øl, mens fruen tok kaffe - denne 'frokost' var begynnelsen til et vennskap som skulle vare livet ut.»

(Agnes Mowinckel, malt av Chr. Krohg 1904)

Kilde: Odd Magnar Syversen: «så gikk det sånn passelig skjevt - en beretning om Sven Elvestad» (Oslo, Metope, 1986), Wikipedia. Norsk biografisk leksikon

For første innlegg om Sven Elvestad, klikk her. For forrige innlegg klikk her. For neste innlegg, klikk her.