Så til Krohgs beretning:
- Vil De ikke ha noe å drikke, sa han, for at De kan komme i godt humør og flattere meg, hvilket nok kan trenges.
Der var en gang en islender ved Københavns universitet, den gang det ennu var skikk og bruk at professorene fikk honorar for eksamen. Han la to små hauger med penger på bordet og sa, før eksamen begynte: Dette er betalingen, og dette er bestikkelsen.
Et brett med flaske og glass ble brakt inn.
- Se, det er bestikkelsen!
- Si meg, Rolfsen, var ikke De en god venn av Hans Brekke [ukjent hvem Krohg sikter til]?
- Jo det var jeg. Han var også min lidelseskamerat på Gardermoen. Vi var begge dårlige soldater. Vi var meget lojale, men ubegavede. Man trøstet oss alltid med at vi snart ville bli kassert. Især var vår skytning skrekkelig. Ingen av oss hadde noensinne løsnet et skudd. Men man behandlet oss allikevel godt, fordi vi hver søndag holdt opplesning for soldatene. Jeg kunne ikke engang lære å holde geværet.
En dag lå jeg i skytestilling og anstrengte og anstrengte meg for å få geværet riktig, så kom kapteinen forbi. Ja, hr. Brun, sa han, han kalte meg nemlig alltid Brun, enhver kan jo holde geværet som han er vant til, men man kunne jo også holde det på en annen måte, for eksempel, sånn.
- Måtte De også være kokk der oppe?
- Ja. Men jeg satt og leste sagaer, mens jeg rørte i grøten, og så ble den naturligvis svidd. Allikevel fikk jeg ingen ubehageligheter. De var virkelig snille.
Skal jeg sitte i profil? Det tror jeg ikke er verdt for jeg eier jo ikke profil. Nils Bergslien [1853-1928, norsk maler, tegner, illustratør og billedhogger] skulle engang tegne meg i profil. Men han tok bare en hetevæg - -
- Hva for noe?
- En - en hvetebolle - og satte en rosin i til øye. Det påsto han lignet aldeles fortrinlig. Jeg syntes det også.
- Er De aldri blitt modellert?
- Jeg spurte engang Börjeson [John Laurentius Helenus Börjeson, 1835-1910, svensk skulptør], da han var i Bergen til Holbergmonumentets avsløring [i 1881], om han ikke hadde lyst til å modellere min profil? Han var nu en sådan merkelig taus mann. Han sa aldri et ord. Men jeg tror han holder et visst lune allikevel. Han svarte efter et alvorlig blikk på profilen: Der vilde inte gå mycket ler til! Da jeg var barn og som ung student hadde jeg aldeles ingen nese, den eksisterte ikke. Nu er der da kommet litt mer.
- Jeg vil heller ikke si at den nettopp springer så langt frem fra ansiktet, men det som er der, er skarpt formet og godt tegnet, og den er jo nokså lang iallfall. De ligner påfallende biskopen, Nordahl Brun, skjønt han hadde nese nok. Jeg tror imidlertid allikevel vi ikke skal ta profilen.
- Nei, det er visst ikke verdt. Ja biskopen! Det er merkelig hvor hans ansikt holder seg i familien, og vi ligner hverandre innbyrdes også i andre ting. Det er for eksempel ikke bare meg som alltid forteller historier. Jeg er ikke den verste. Det ligger til min slekt å fortelle historier, især bergenske historier. Jeg kan huske at onkel Jakob, bakeren, engang hadde gyselig tannpine og forferdelige ansiktssmerter. I den anledning kom noen av familien og besøkte ham. En av dem begynte på en historie, for de kunne jo ikke la være, skjønt det egentlig ikke passet til en sykestue, og nu tok da den ene historie den annen. De holdt til sent på natten, og ansiktssmertene og tannpinen ble aldeles glemt og borte.
- Der er visst forresten mange flere historier som foregår i Bergen enn her - iallfall før i tiden var det visst så. Nu er vel eiendommelighetene en del utvisket?
- Ja i begynnelsen av århundret - i drikkevisenes og lærediktenes tid, da var det visst storartet i den henseende i Bergen. Og avholdsvesenet kjente de just ikke så meget til. Der var en prest som spesielt var svær til å drikke. En dag var han buden i stort middagsselskap til en rik venn, men efter avtale mellom denne og gjestene ble det innbilt presten at verten var blitt avholdsmann. Der kom da deilig mat på bordet, men foran hver kuvert sto en vannkaraffel med koldt friskt vann og et vannglass. Der ble utbrakt skåler og drukket i vann og klinket med vannglassene, til sist ble prestens skål utbrakt, men da ropte han: Nei, nu holder jeg ikke lenger denne elendighet ut! Nu skal det også være slutt, sa verten, og så styrtet tjenerne til med ferdigstående vinflasker av alle mulige sorter. En annen mann der borte ville de også ha til avholdsmann, det var spesielt Reimers [Claus Frimann Reimers, 1808-1870], skuespillerens far, som arbeidet med ham. Han gikk rundt med en liste. Ja, svarte mannen, jeg skal skrive på, men jeg vil være den siste. Så fikk han respitt [utsettelse], ser De, respitt i det uendelige.
- Men når nu Bergensbanen kommer [første etappe åpnet 1883, hele linjen åpnet i 1909], så går vel en del av det eiendommelig bergenske til grunne?
- Helt til grunne tror jeg aldri det går. Raseforskjellen er for stor. De har mer evne til umiddelbart og øyeblikkelig å beslutte seg til å more seg. En gang var det en sangerfest der borte. Først ble der holdt konsert, og bakefter skulle sangerne til seksa i Det Nyttige Selskab. Men da de gikk, fulgte hele konsertpublikumet med i et langt tog, deriblant en svensk admiral, som kommanderte en del krigsskip, der lå ute på Vågen. Men da toget kom til Triangelen, begynte musikken å spille «Kjerringa med staven», og hele publikum tok hverandre i hendene, gamle og unge, herrer og damer, autoriteter og alminnelige tarvelige folk og danset av sted i en vill dans. Gamle Danielssen [sannsynligvis Daniel Cornelius Danielssen, 1815-1894, norsk lege, naturforsker og politiker] med de hvite hår var i spissen og førte an, og admiralen i uniform og de svenske offiserer måtte med. Men de moret seg fortreffelig og erklærte at noe lignende hadde de aldri opplevet før.
- Det er også merkelig med den interesse for det dramatiske som er bergenserne medfødt.
- Ja, og den er heller ikke av ny dato. Nordahl Brun var i sin tid en av de ivrigste i Det Dramatiske Selskab, skjønt han ikke selv opptrådte. Men han hadde en gift datter, som opptrådte og skal ha vært meget begavet. En aften skulle hun opptrå i to stykker. Men da fikk hun et brev fra sin far, hvori han underrettet henne om at han gjerne ville komme og se på henne, hvis hun bare opptrådte i ett stykke. Men hvis hun opptrådte i begge to, ville folk si at hun forsømte sitt hus, og man kunne muligens også skade ham i hans stilling som biskop. Hvorpå hun bare opptrådte i ett.
- Jeg trodde ellers at han var en meget gemyttlig mann.
- Det var han også. Der bodde en liten skolegutt, en nevø, hos ham. Gutten satt engang og skrev stil for Lyder Sagen [1777-1850, norsk skolemann og dikter]. Biskopen spurte hva emnet var, og så satte han seg til og skrev hele stilen for ham fra begynnelsen til enden. Men Sagen forsto det hele: «Det er jo deg, som har skrevet den!» Ja, det var det. Og Sagen leste videre og utbrøt av og til: «Ja, ja, naturligvis, det er jo deg.» Og til sist puttet han den i lommen. «Den stilen tar eg med meg hjem.» Og den ble aldri tilbakelevert.
- De synes vel det er morsomt, når De er på besøk i Bergen.
- Ja, da fråtser jeg. Jeg rundt overalt og snakker med folk på Bryggen og oppover Fjellsiden. Forresten er det to slags humør i Bergen. Der er også et som er mer tørt, mer østlandsk. Der hadde engang vært en begravelse. Det var en repslagermester som var død. En av følget møtte senere en annen, som med stor nysgjerrighet spurte ham, hvorledes det hadde vært, men den utspurte var svært fåmælt. Han kunne ikke få noe ut av ham. Til sist spurte han fortvilet: «Men hendte der da slett ikke det minste usedvanlig?» «Å jo, noe.» «Ka' va' det da? Ka' va' det?»
- Å, det var ikke annet, enn at alle repslagerne gikk baklengs i følget.
Jeg pakket mine tegnesaker sammen og gikk ut i entréen.
- Har De ingen kalosjer? sa han.
- Nei, det er jo strålende solskinn. Dessuten mister jeg dem bestandig.
- Det gjør jeg aldri, for mine er så store at ingen faller på å ta dem. En eneste gang hendte det, men da hadde vedkommende tatt dem utenpå sine egne.
- Farvel.
- Farvel og takk, sa han.
- Det er ikke sikkert det er noe å takke for. La oss først se hvorledes De ser ut når De er gått gjennom rotasjonspressen.
- Ja kanskje jeg da har mistet det lille spor av skjønnhet, som Vårherre så tarvelig har tilmålt meg.
Der var en gang en islender ved Københavns universitet, den gang det ennu var skikk og bruk at professorene fikk honorar for eksamen. Han la to små hauger med penger på bordet og sa, før eksamen begynte: Dette er betalingen, og dette er bestikkelsen.
Et brett med flaske og glass ble brakt inn.
- Se, det er bestikkelsen!
- Si meg, Rolfsen, var ikke De en god venn av Hans Brekke [ukjent hvem Krohg sikter til]?
- Jo det var jeg. Han var også min lidelseskamerat på Gardermoen. Vi var begge dårlige soldater. Vi var meget lojale, men ubegavede. Man trøstet oss alltid med at vi snart ville bli kassert. Især var vår skytning skrekkelig. Ingen av oss hadde noensinne løsnet et skudd. Men man behandlet oss allikevel godt, fordi vi hver søndag holdt opplesning for soldatene. Jeg kunne ikke engang lære å holde geværet.
En dag lå jeg i skytestilling og anstrengte og anstrengte meg for å få geværet riktig, så kom kapteinen forbi. Ja, hr. Brun, sa han, han kalte meg nemlig alltid Brun, enhver kan jo holde geværet som han er vant til, men man kunne jo også holde det på en annen måte, for eksempel, sånn.
- Måtte De også være kokk der oppe?
- Ja. Men jeg satt og leste sagaer, mens jeg rørte i grøten, og så ble den naturligvis svidd. Allikevel fikk jeg ingen ubehageligheter. De var virkelig snille.
Skal jeg sitte i profil? Det tror jeg ikke er verdt for jeg eier jo ikke profil. Nils Bergslien [1853-1928, norsk maler, tegner, illustratør og billedhogger] skulle engang tegne meg i profil. Men han tok bare en hetevæg - -
- Hva for noe?
- En - en hvetebolle - og satte en rosin i til øye. Det påsto han lignet aldeles fortrinlig. Jeg syntes det også.
- Er De aldri blitt modellert?
- Jeg spurte engang Börjeson [John Laurentius Helenus Börjeson, 1835-1910, svensk skulptør], da han var i Bergen til Holbergmonumentets avsløring [i 1881], om han ikke hadde lyst til å modellere min profil? Han var nu en sådan merkelig taus mann. Han sa aldri et ord. Men jeg tror han holder et visst lune allikevel. Han svarte efter et alvorlig blikk på profilen: Der vilde inte gå mycket ler til! Da jeg var barn og som ung student hadde jeg aldeles ingen nese, den eksisterte ikke. Nu er der da kommet litt mer.
- Jeg vil heller ikke si at den nettopp springer så langt frem fra ansiktet, men det som er der, er skarpt formet og godt tegnet, og den er jo nokså lang iallfall. De ligner påfallende biskopen, Nordahl Brun, skjønt han hadde nese nok. Jeg tror imidlertid allikevel vi ikke skal ta profilen.
- Nei, det er visst ikke verdt. Ja biskopen! Det er merkelig hvor hans ansikt holder seg i familien, og vi ligner hverandre innbyrdes også i andre ting. Det er for eksempel ikke bare meg som alltid forteller historier. Jeg er ikke den verste. Det ligger til min slekt å fortelle historier, især bergenske historier. Jeg kan huske at onkel Jakob, bakeren, engang hadde gyselig tannpine og forferdelige ansiktssmerter. I den anledning kom noen av familien og besøkte ham. En av dem begynte på en historie, for de kunne jo ikke la være, skjønt det egentlig ikke passet til en sykestue, og nu tok da den ene historie den annen. De holdt til sent på natten, og ansiktssmertene og tannpinen ble aldeles glemt og borte.
- Der er visst forresten mange flere historier som foregår i Bergen enn her - iallfall før i tiden var det visst så. Nu er vel eiendommelighetene en del utvisket?
- Ja i begynnelsen av århundret - i drikkevisenes og lærediktenes tid, da var det visst storartet i den henseende i Bergen. Og avholdsvesenet kjente de just ikke så meget til. Der var en prest som spesielt var svær til å drikke. En dag var han buden i stort middagsselskap til en rik venn, men efter avtale mellom denne og gjestene ble det innbilt presten at verten var blitt avholdsmann. Der kom da deilig mat på bordet, men foran hver kuvert sto en vannkaraffel med koldt friskt vann og et vannglass. Der ble utbrakt skåler og drukket i vann og klinket med vannglassene, til sist ble prestens skål utbrakt, men da ropte han: Nei, nu holder jeg ikke lenger denne elendighet ut! Nu skal det også være slutt, sa verten, og så styrtet tjenerne til med ferdigstående vinflasker av alle mulige sorter. En annen mann der borte ville de også ha til avholdsmann, det var spesielt Reimers [Claus Frimann Reimers, 1808-1870], skuespillerens far, som arbeidet med ham. Han gikk rundt med en liste. Ja, svarte mannen, jeg skal skrive på, men jeg vil være den siste. Så fikk han respitt [utsettelse], ser De, respitt i det uendelige.
- Men når nu Bergensbanen kommer [første etappe åpnet 1883, hele linjen åpnet i 1909], så går vel en del av det eiendommelig bergenske til grunne?
- Helt til grunne tror jeg aldri det går. Raseforskjellen er for stor. De har mer evne til umiddelbart og øyeblikkelig å beslutte seg til å more seg. En gang var det en sangerfest der borte. Først ble der holdt konsert, og bakefter skulle sangerne til seksa i Det Nyttige Selskab. Men da de gikk, fulgte hele konsertpublikumet med i et langt tog, deriblant en svensk admiral, som kommanderte en del krigsskip, der lå ute på Vågen. Men da toget kom til Triangelen, begynte musikken å spille «Kjerringa med staven», og hele publikum tok hverandre i hendene, gamle og unge, herrer og damer, autoriteter og alminnelige tarvelige folk og danset av sted i en vill dans. Gamle Danielssen [sannsynligvis Daniel Cornelius Danielssen, 1815-1894, norsk lege, naturforsker og politiker] med de hvite hår var i spissen og førte an, og admiralen i uniform og de svenske offiserer måtte med. Men de moret seg fortreffelig og erklærte at noe lignende hadde de aldri opplevet før.
- Det er også merkelig med den interesse for det dramatiske som er bergenserne medfødt.
- Ja, og den er heller ikke av ny dato. Nordahl Brun var i sin tid en av de ivrigste i Det Dramatiske Selskab, skjønt han ikke selv opptrådte. Men han hadde en gift datter, som opptrådte og skal ha vært meget begavet. En aften skulle hun opptrå i to stykker. Men da fikk hun et brev fra sin far, hvori han underrettet henne om at han gjerne ville komme og se på henne, hvis hun bare opptrådte i ett stykke. Men hvis hun opptrådte i begge to, ville folk si at hun forsømte sitt hus, og man kunne muligens også skade ham i hans stilling som biskop. Hvorpå hun bare opptrådte i ett.
- Jeg trodde ellers at han var en meget gemyttlig mann.
- Det var han også. Der bodde en liten skolegutt, en nevø, hos ham. Gutten satt engang og skrev stil for Lyder Sagen [1777-1850, norsk skolemann og dikter]. Biskopen spurte hva emnet var, og så satte han seg til og skrev hele stilen for ham fra begynnelsen til enden. Men Sagen forsto det hele: «Det er jo deg, som har skrevet den!» Ja, det var det. Og Sagen leste videre og utbrøt av og til: «Ja, ja, naturligvis, det er jo deg.» Og til sist puttet han den i lommen. «Den stilen tar eg med meg hjem.» Og den ble aldri tilbakelevert.
- De synes vel det er morsomt, når De er på besøk i Bergen.
- Ja, da fråtser jeg. Jeg rundt overalt og snakker med folk på Bryggen og oppover Fjellsiden. Forresten er det to slags humør i Bergen. Der er også et som er mer tørt, mer østlandsk. Der hadde engang vært en begravelse. Det var en repslagermester som var død. En av følget møtte senere en annen, som med stor nysgjerrighet spurte ham, hvorledes det hadde vært, men den utspurte var svært fåmælt. Han kunne ikke få noe ut av ham. Til sist spurte han fortvilet: «Men hendte der da slett ikke det minste usedvanlig?» «Å jo, noe.» «Ka' va' det da? Ka' va' det?»
- Å, det var ikke annet, enn at alle repslagerne gikk baklengs i følget.
Jeg pakket mine tegnesaker sammen og gikk ut i entréen.
- Har De ingen kalosjer? sa han.
- Nei, det er jo strålende solskinn. Dessuten mister jeg dem bestandig.
- Det gjør jeg aldri, for mine er så store at ingen faller på å ta dem. En eneste gang hendte det, men da hadde vedkommende tatt dem utenpå sine egne.
- Farvel.
- Farvel og takk, sa han.
- Det er ikke sikkert det er noe å takke for. La oss først se hvorledes De ser ut når De er gått gjennom rotasjonspressen.
- Ja kanskje jeg da har mistet det lille spor av skjønnhet, som Vårherre så tarvelig har tilmålt meg.
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 248-251, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon, Norsk kunstnerleksikon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar