Sugar in the morning

  Neste katastrofe hadde sin opprinnelse i Henningsvær. Det er mulig jeg bommer litt med hensyn til opprinnelsen, som vanlig, så det forblir en gammel urokråkes påstand. Min mor var født og vokst opp der, og morfar hadde en øy rett utenfor fastlandet, noe det egentlig ikke var siden dette var tiår før Henningsværbruene skulle bli reist, eneste forbindelse med omverdenen var ferge til Kabelvåg og/eller Svolvær. Ergo nok en skivebom fra min side. Uansett, på øya som definitivt var og forblir øy, var det kaianlegg med brygge og kaihus, til og med et gammelt trandamperi fantes, som det gjør den dag i dag. Ovenfor, rundt et tun, lå tre-fire bolighus hvor forskjellige grener av familien holdt til. Sist men ikke minst, en krambu - et skattekammer av de sjeldne for tølpere som meg. På nordre del av øya var det lange rekker med fiskehjeller, der hang torsk som uvitende godgjorde seg og ble til tørrfisk. Der var også et lite murhus på nordøstsiden som ble kalt Poseidon, det hadde stått tomt i mange år. Vi barn syntes det var et skummelt sted. Krambua var alt annet! Det var selvfølgelig butikkdisk med et digert kasse-apparat der, fiskesnører og -sluker av alle slag og størrelser, snurrepiperier, store og små pappesker med spikere, muttere, skruer, og sist men ikke minst - diskens paradis; en stor krukke med kandis-sukker! I fordums tid var det innredet køyesenger i andre etasje av kai-bygget, tidligere bodde sesongfiskere fast på øya under skreifisket. De handlet på krambua, men da jeg vokste opp var den tiden over, matvarer naturlig nok fjernet fra hyllene, men krambua bestod altså.

(Øya)

  Langt nede i fjæra holdt ærfuglen til, de forsynte oss med edderdun. I mange år senere hadde jeg (og sikkert mine brødre) glede av dyner og puter fylt med selvplukket og -renset sådan. Nei, det var vel min mor som stod for arbeidet, intet nytt under solen. Ellers bestod fuglelivet stort sett av skrikende svartbak og fiskemåker, samt en og annen skarv som holdt til på noen skjær et stykke unna, mens de tørket vingene og stirret ned i havet.

  Kai-bygningen, som var nærmest som en varehall for fisk å betrakte, inneholdt mengder av isoporkasser, svære sekker med salt, massevis av garn samt grønne garnkuler av glass med tau rundt og medfølgende tre-korker. Taljer hang fra bjelker i taket, oljehyrer og slagstøvler på veggen fra verdens største spikre, rundt omkring lå kveiler av tau samt spyleslanger brukt til gulvvask etter hvert som innkommende fisk ble sløyet, renset og lagt i isoporkassene på en seng av bøttevis med isbiter fra kjølelageret. Selv om sesongarbeidernes tid var historie, hadde morfar selv og de andre slektningene fiskeskøyter, som når de ikke var ute på tokt, lå langs etter kaien eller inne i Henningsværs molo. Og så hang selvfølgelig lukten av sjø og generasjoner med fiske og -slo igjen. Alt var naturlig, alt passet inn som fot i sko. Utenfor stod en sveivdrevet slipestein, og en vinsj som strakk seg utover bryggekanten. Derfra kunne man studere kråkeboller og gedigne sjøstjerner som vandret rundt nede på bunnen. Det vil si dersom ikke sikten ble hindret av stimer med sei i forskjellige størrelser som pilte forbi, hvorunder dovne torsker på størrelse med små ubåter og med skjegg som gamle julenisser beveget seg sakte over tang og tare i et hav friskere og klarere enn jeg noen gang skulle oppleve siden. Det med julenissen var forresten litt overdrevent, så svært skjegg hadde torsken ei. En sjelden gang fikk vi også øye på noen gamle steinbit som dormet på bunnen. De så i hvert fall eldre ut. Fetteren min, Kaj, omtrent på min alder og bosatt fast i Henningsvær, viste meg én gang hvordan man kunne «fiske» dem med åre, han pirket borti oldingen mens den sov, men da bråvåknet og glefset den lynraskt mot forstyrrelsen, hvorpå kjevene låste seg rundt årebladet. Voila - steinbitgryten var i boks! Mye av mitt liv har erodert bort, men akkurat den opplevelsen sitter!

  Morfar var kanskje ikke så høy, men sterk som en bjørn og snillere enn midtsommerdagen er lang. Av og til tok han med seg en tørrfisk fra hjellene ned på brygga, banket den beinfri med øksehammeren, og så fikk vi alle en lang trevl hver. Til å begynne med gren jeg litt på nesen av lukten, men smaken! Etter hvert satte man også pris på odøren. Tranen holdt vi oss unna, selv om morfar i sin tid hadde vunnet en pris for beste tran. Han og andre på øya hadde også lakserettigheter, vi barn var ofte med og inspiserte garnene som var satt et stykke lengre ut enn i robåtavstand. Det var stort å se villaksen skyte fart som lubne sølvpiler under overflaten, av og til gjorde de til og med et byks over, nesten som en hilsen. Mormor husker jeg ikke, det vil si, jeg fornemmer henne som en varm favn, og ansikt med et lett slør av smilerynker, hun gikk bort da jeg var en fem-seks somre gammel. Utenfor kjøkkenvinduet vårt vokste vill rabarbra, å dyppe en skrelt stang i sukker var nesten like himmel som rabarbragrøten mor min stelte i stand. Bladene ble vi fortalt var giftige, så dem og brennesler holdt vi oss unna. Mor lagde også det vi kalte «knekk», som i dag nok hadde gått under betegnelsen hjemmelagde karameller. Vi kunne knapt nok vente til de hadde stivnet etter at brettet ble lirket ut fra ovnen!

  Nå husker jeg ikke om det var før eller etter sommer det var tid for bokstaven O i klasserommet, altså den mitt etternavn startet med. Sannsynligvis etter. Det var med andre ord tid for tannlegen. Det vi fryktet mer enn melding med hjem var nettopp skoletannlegen. De startet med Abrahamsen, eller var det Aamodt som strengt tatt burde vært sist i alfabetet? Det er uvesentlig for andre enn den poden eller piken det gjaldt, vi andre var overlykkelige over å ikke ha et slikt navn, for da sprellet man i stolen raskere enn man kunne si makrell. Plutselig banket det på døren, navnet forkynt av en sadistisk tannlege-lakei iført hvit frakk, munnbind og tresko, offeret ble så slept av gårde etter ørene, bare for å returnere et kvarter senere, dessverre med et salig glis rundt truten, samt: «Null hull!». Vel, da fikk pipa en annen låt. Hvorfor hadde ikke vi andre et slikt etternavn? Det tok flere uker, som virket som desennier på pinebenken før det var O og min tur. Nå fikk jeg betale for «knekk» og kandis, det ble slettes ikke noen slankere utgave av O på meg. Jeg hater tannleger! Og under årene på barneskolen hatet jeg boret i særdeleshet, jeg er overbevist om at det var en forvokst etterlevning fra første verdenskrig med pedal-bor og fire omdreininger i timen. For ikke å snakke om lyden; om man så hadde skrapet fire høygafler mot ditto tinn-tallerkener, eller sluppet løs et vepsebol på krigsstien under dyna, ville det vært Beethoven i forhold. «Null null!» kunne jeg muligens ha ropt, hadde det ikke vært for at munnen var nummen som bomull, og skoledagen for lengst over da jeg inseminert med kvikksølv endelig ble løslatt. Tenk å måtte sitte igjen i en tannlegestol! Det verste; det skulle bli verre året etter!

For første innlegg i denne tragedie, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.